Brolegning

Snitt som viser oppbygningen av en bygate i Pompeii.
(A). Stampejord.
(B). Statumen: Kampestein i håndstørrelse.
(C). Audits: Knust stein lagt i kalkmørtel.
(D). Nucleus: Kjerne eller underlag av sementmørtel med tilslag af knust tegl.
(E). Dorsum eller agger viae: Den buete overflaten av gatedekket med polygonale blokker av lokal stein.
(F). Crepido, margo eller semita: Høyereliggende fortau på begge sider av kjørebanen.
(G). Umbones eller kantsteiner.

Brolegning er et veidekke av naturlig eller tilhogd stein på gater, veier, fortau, torg og andre plasser. Brolegning fra nyere tid består som regel av brostein i standard format, lagt som mosaikk i rader på tvers av eller diagonalt på kjøreretningen, eller i mer kompliserte mønstre. På plasser, fortau og fotgjengeroverganger brukes brostein ofte i kombinasjon med stein- eller betong-heller i større formater. Underlaget er vanligvis sand, men brolegning med tung trafikkbelastning krever også et fundament av betong eller makadamisering av knust stein som legges lagvis i stadig mindre størrelse, og komprimeres mellom hvert lag. Til stabilisering av brolegningen kan fugene fylles med sand, mørtel, asfalt eller spesielle fugemasser.

Betegnelsen «brolegning» har bakgrunn i at en «bro» av trefjeler («brofjeler») ble lagt som dekke over sølete gater og streter for å la folk ferdes tørrskodd på gjørmete gater i middelalderbyene i Nord-Europa. Senere ble trevirke som materiale til brolegning erstattet av stein – «brostein».

Romersk gate i Pompeii med brolegning av store polygonale steinblokker av basalt.

Brolegning fra ca. 1930 i Fagerborggata i Oslo. Smågatestein lagt i buemønster.

Brolegningshistorie

Brostein kan tilbakedateres til Mesopotamia rundt 5000 f.Kr., men det var romerne som virkelig gjorde bruk av brolegning i det enorme nettverket av veier de bygget på kryss og tvers av Romerriket - på det meste, i år 117, godt over 400 000 km. De anla bygater og viktige landeveier med fast brolegning av stein på et utgravet veitrau oppfylt med flere lag av stein og mørtel (se snittegning). Oppbygningen kunne variere etter lokal topografi og materialtilgang. I den utgravde veibanen ble det fylt grus, pukk eller større steiner, eventuelt jevnet ut med sand. Deretter ble det lagt et lag med stampet. Hvis veien trengte en mer slitesterk kjørebane, ble den brolagt med flate stein lagt i sement – pavimentum. I gater av høy standard brukte romerne betong med tilslag av stein i flere lag, nederst grov stein, øverst finere grus eller knust tegl. Til slutt ble selve kjørebanen (dorsum) brolagt med lokal stein, hugget i polygonal eller rektangulær form. Som materiale ble ofte brukt basalt, men også andre egnede lokale steinarter.

Ofte ble renner hugget i brolegningen for å holde vognhjul på stø kurs, nesten som et tog på skinner. Ved å blande kalkstein med ulike typer grus fremstilte romerne caementum - «sement». De oppdaget også pozzolana, en naturlig vulkansk tufa oppkalt etter funnstedet Puteoli ved Napoli. Brostein av denne tufaen ga en brolegning av høy kvalitet. Men på slutten av 1580-tallet fikk pave Sixtus 5. brolagt plassen foran Peterskirken fordi han ikke var fornøyd med de gamle brosteinene. Rundt 1750 tok pave Klemens 8. initiativ til en utstrakt brolegning av Romas gater. Lokalt ble brosteinene kalt sampietrini («små St. Peter»).

Etter romersk tid ble faste dekker sjelden brukt; veier og gater fikk oftest dekker av grus, sand eller jord, eller i beste fall en brolegning av naturlig kampestein («kuppelstein», strandstein eller morenestein). I middelalderen ble det i Nord-Europa lagt «bro» av trestokker eller planker på særlig sølete gater og veier, f.eks. på veistrekninger i myrlendt terreng, eller over dreneringsgrøfter i bygater. I større byer ble tradisjonen for steinbrolegning opprettholdt, særlig i romersk kontrollerte områder. Byer i Italia kan oppvise mange gater med gammel brolegning av huggen stein i relativt stort format, ofte lagt i geometrisk mønster. I Nord-Europa ble det fram til 1700-tallet mest brukt kampestein. Senere ble brolegning med «huggen stein» vanligere, oftest i relativt store formater av varierende lengde og bredde. På 1800-tallet ble kravene til brolegningens kvalitet skjerpet, og kommunalteknikken ble profesjonalisert. Huggen brostein av mer regelmessig prismatisk format ble innført, helst med ensartet høyde for å lette leggingen, og etter hvert også i standard bredde. Slik «storgatestein» kunne legges i forband i skifteganger på tvers av kjørebanen, eller diagonalt i «fiskebeinsmønster». Før 1850 var fundamentet som regel nokså usolid, gjerne bare et mer eller mindre tykt sandlag på et planert underlag, i beste fall med et bunnskikt av større stein eller grus. Brosteinene ble satt i stand med «knase-fuger» og banket ned til riktig nivå med hammer og til slutt med en «broleggerjomfru». Til slutt ble fugene etterfylt med løs sand. Noen steder ble det brukt underlag og fugefylling med mørtel. I regioner med dårlig tilgang på naturstein kom brolegning med teglstein tidlig i bruk.

Brolegning med storgatestein var nærmest enerådende i vestens storbyer fra 1850 til inn på 1900-tallet, men ble i Paris (fra 1854) og London (fra 1869) til en viss grad skiftet ut med gatedekker av asfalt for å unngå støy fra hestesko og jernbeslåtte vognhjul. Støyfrie alternativer var makadamisering og trebrolegning, men begge disse gatedekkene hadde dårlig slitestyrke og trengte stadig vedlikehold. Etter at biltrafikk fordrev hestene fra gater og veier, ble brolegning etter hvert erstattet med asfalt, eller brukt som underlag for asfalt. Brolegning med storgatestein ble stadig dyrere på grunn av dyrere arbeidskraft, og som erstatning utviklet den prøyssiske Baurat («byggerådmann»] F. Gravenhorst i 1885 en billigere versjon med «smågatestein» eller «chaussébrolegning» til bruk på de lange strekningene med tyske landeveier eller chausséer.

Smågatestein (tysk Kleinpflaster) ble hugget med kubisk format og nominell dimensjon 10x10x10 cm, i praksis med avvik på ± 1 cm på hver side. Disse ble lagt i et buemønster på langsgående felter med bredde fra 1 til 1,8 meter, svarende til broleggerens rekkevidde. Mot fortauskantene ble det lagt halve buer, slik at steinene møtte rennesteinen i rett vinkel så tilpasning ble unødvendig. En fordel ved buemønsteret var at steiner med avvik fra normalformatet var fullt brukbare. Stein med korte sidekanter ble brukt nær grenselinjen mellom feltene der buene møttes, mens større stein ble brukt i toppen av hver bue. En ytterligere fordel var at Kleinpflaster kunne legges direkte på gamle dekker av makadamisering med et minimum av forarbeid. Det trengtes bare å høvle ned og avrette det øverste gruslaget og påføre et tynt lag sand før broleggerne slapp til.

Materialer, formater og leggemønstre

I brolegning med ubearbeidet kampestein forekommer alle slags steinarter. Til brolegning med huggen stein har det hovedsakelig vært brukt naturstein med tilstrekkelig fasthet og slitestyrke. De vanligste steinartene er granitt, gneis, basalt og diabas. Også sandstein og skifer har forekommet. Steinen blir brutt i steinbrudd ved boring og sprengning. Videre bearbeidelse til ønsket form skjer ved boring og kiling eller ved hjelp av mekanisk redskap for spaltning. Fremstillingen gir alltid grove overflater og avvik fra nominelle mål. All stein hugges normalt i prismatisk form, men for spesielle formål kan også leveres stein i kileform.

Brolegning i Oslo

Brosteinslegging i trikkeskinner i Thorvald Meyers gate ved Birkelunden, 2020.

Foto: Helge Høifødt

I Christiania betydde overgangen til kommunalt selvstyre fra 1837 en vesentlig forbedring av all kommunalteknikk. Alle gater i Kvadraturen og byens forsteder hadde på den tid brolegning, men bare av kampestein, og dårlig vedlikeholdt. I 1845 fikk en fast ansatt kommuneingeniør ansvaret for alle tekniske anlegg. Omtrent på samme tid begynte man å bruke huggen brostein av grønnstein eller diabas fra ganger i kambrosilur-sedimentene som fjellgrunnen under byen for det meste består av. Grønnstein ble særlig tatt ut fra Wergelandsgrotten, og fra «dragehulene» i Akersberget ved Gamle Aker kirke som egentlig er ganger i gamle sølvgruver. Den ble i begynnelsen hugget i pyramideform med sterkt skrånende sider, og toppflatens lengde og bredde kunne variere betydelig. Grønnsteinsbrolegning fra 1840-årene av denne typen finnes fremdeles i en meterbred stripe rundt slottet i Oslo. Fra slutten av 1840-årene ble grønnsteinen hugget prismatisk med vertikale sider og tilnærmet standard bredde på ca 15 cm. Den ble brukt i en 7 alen bred stripe langs gatenes midtparti, hvor den ble lagt i diagonale skifteganger som møttes i rett vinkel langs midtlinjen. Gammel kampestein ble liggende på begge sider av kjørebanen. Fra 1880-årene ble også sidefeltene brolagt med huggen stein. Bl.a. som følge av at det ble anlagt sporveier i mange gater fra 1870-årene, ble brolegningen med storgatestein fra den tid lagt i skifteganger vinkelrett på kjøreretningen.

Fra begynnelsen av 1870-årene var grønnstein fra lokale steinbrudd ikke lenger tilgjengelig, og Christiania kommune begynte å bruke brostein av granitt fra steinbrudd ved Iddefjorden eller Fredrikstad, hugget i en mer regelmessig form. Standard mål og rette sidekanter gjorde brolegningen lettere å legge og mer stabil, slik at den ble jevnere slitt. Brolegning med storgatestein var et kostbart gatedekke som kommunen i den raskt voksende byen aldri klarte å gjennomføre i gater utenfor sentrum. I de nye områdene som kom innenfor bygrensen ved byutvidelsene i 1859 og 1878, ble nyanlagte gater opparbeidet med grusdekker som var sølete om vinteren og støvete om sommeren, og krevde stadig vedlikehold.

Etter Kristianiakrakket i 1899 ble kommunens økonomi betydelig forverret. Fra 1900 til 1910 det ble praktisk talt ikke lagt nye gatedekker med storgatestein, til tross for at 75 % av gatenettet fremdeles var uten fast dekke – «et forhold som saavidt vites ikke har noget sidestykke i andre europæiske byer av Kristianias størrelse, naar muligens undtages Rusland(...)Under denne herskende nødstilstand har veivæsenet paa alle maater søkt at skaffe utvei til at forbedre forholdene med de til raadighet staaende midler.» Veivesenet ekperimenterte med nødløsninger som «tjæremakadamisering», men fant til slutt en nødløsning som skulle vise seg å bli den nye standard for dekker på innfartsveier og på gater i sentrumsnære bydeler: «smaastensbrolegning» eller Kleinpflaster, som dette dekket ble kalt med et tysk lånord. Omkring 1910 ble dette velkjente gatedekket ikke omtalt som «virkelig» brolegning, men som en erstatning.

Mosaikkbrolegning på Praça do Rossio i Lisboa.

Brolegningsteknikk

Portugisisk mosaikkbrolegning (calçada portuguesa) er mye brukt på plasser og fortau i Portugal og tidligere portugisiske kolonier, som Brasil. I Portugal brukes tilnærmet kubisk brostein med sidekanter på omkring 5 cm, av svart basalt og kremfarget kalkstein.

Litteratur

• Roede, Lars: Gatelangs i Oslo gjennom 400 år. I Byminner nr.1-2008, s.2-23