Endorheisk bekken

Ved bredden av Lake Hart, en endorheisk ørkensjø i Sør-Australia

Et endorheisk bekken (også kalt et terminalt, lukket eller internt bekken, nedslagsfelt eller dreneringssystem) er et nedslagsfelt som ikke har eksternt avløp for vann, hverken på overflaten som elver, eller underjordisk via sprekker og huler, eller diffusjon gjennom stein eller gjennomtrengelig materiale. Uttrykket har greske røtter; endo, «innvendig» og rhein, «å renne, strømme». Alt regn (eller annen nedbør) som faller innenfor et endorheisk bekken kan kun forlate bekkenet gjennom fordampning.

Dannelse av endorheiske bekken

Selv om endorheiske bekken kan forekomme i ethvert klima, så vil de i praksis som regel finnes i varme ørkenområder. På steder med større nedbørsmengder vil vannerosjon som regel grave ut dreneringskanaler (spesielt under flom) som etter hvert vil bryte gjennom vannskillet mellom det endorheiske systemet og det større, eksterne hydrologiske systemet. Svartehavet var en gang en slik innsjø, som var et uavhengig hydrologisk system, før Middelhavet brøt gjennom terrenget som skilte de to.

I varme ørkener er netto tilførsel av vann lavt og fordampningstapet høyt, noe som drastisk hindrer dannelsen av komplette, åpne dreneringssystemer. Den innelukkede vanntransporten i denne type dreneringssystemer fører ofte til konsentrasjon av salter og andre mineraler i innsjøen; i og med at oppløste mineraler fra det omkringliggende landskapet avsettes i det endorheiske bekkenet, og blir liggende igjen når vannet som fraktet dem dit fordamper. Derfor inneholder endorheiske bekken ofte omfattende saltsletter og saltsjøer (på engelsk også kalt «salt pans», «alkali flats» eller «playas»). Disse områdene, som som regel er store, meget flate og med harde overflater, blir av og til brukt som store, billige rullebaner for fly, eller til fartstesting og rekordforsøk for biler.

Både permanente og sesongmessige sjøer kan dannes i endorheiske bekken. Noen slike bekken er essensielt inaktive, ettersom nedbøren der er blitt redusert til et så lavt nivå at en innsjø ikke lenger kan dannes. Selv med permanente endorheiske sjøer, så endrer de fleste størrelse og fasong dramatisk over tid, slik at de i tørketiden ofte blir svært mye mindre, eller splittes opp i flere mindre deler. Etter hvert som mennesker har ekspandert inn i tidligere ubeboelige ørkenområder er elvesystemene som forsyner mange endorheiske sjøer blitt endret ved bygging av demninger og akvedukter. Som et resultat har mange endorheiske sjøer skrumpet dramatisk inn. Dette medfører ofte en kraftig økning i saltholdighet, høyere konsentrasjon av forurensinger, med påfølgende sammenbrudd i innsjøens økosystem.

De viktigste endorheiske bekken og innsjøer

Kartet viser, foruten nedslagsfelt og vannskiller til verdenshavene, også de største endorheiske bekken (i grått) og innsjøer (i svart).

Asia

• En stor del av Vest- og Sentral-Asia er et sammenhengende, gigantisk, lukket dreneringssystem. Det inneholder et betydelig antall innsjøer, herunder:
  • Det kaspiske hav, verdens største innsjø.
  • Aralsjøen, som har fått tilførselselvene sine bortledet, noe som har medført en dramatisk minsking av sjøen. Den påfølgende økologiske katastrofen har gjort at tilstanden til verdens interne dreneringsbekken er blitt allment kjent.
  • Balkhasjsjøen, som ligger i Kasakhstan.
  • Issyk-Kul, i Kirgisistan.
  • Lop Nor, i Xinjiang i Kina.
  • Sistansjøen på grensen mellom Iran og Afghanistan.
  • Urmiasjøen i Iran
• Dødehavet, det laveste punkt på Jorden, og et av de salteste vann i verden, beliggende mellom Israel og Jordan.

Et kunstig-farge satellittfoto av Australias Lake Eyre

Foto: NASA Earth Observatory

Australia

Australia, som er veldig tørt og hvis jordsmonn har svært lav avrenning, har et betydelig antall variable, endorheiske dreneringssystemer. De viktigste er:

• Lake Eyre-bekkenet, som drenerer til den sterkt variable Lake Eyre og inkluderer Lake Frome.
• Lake Torrens, vest for Flinders Range i Sør-Australia.
• Lake Corangamite, en sterkt saltholdig kratersjø i den vestlige delen av Victoria.
• Lake George, som tidligere hadde forbindelse til elvesystemet Murray-Darling

Afrika

Afrika har også mange endorheiske nedslagsfelt.

• Turkanasjøen i Kenya og Etiopia
• Okavangodeltaet, et endorheisk innlandsdelta i Kalahariørkenen i Botswana
• Ngamisjøen i Botswana
• Tsjadsjøen (mellom Tsjad, Nigeria, Niger og Kamerun).
• Etosha Pan i Namibias Etosha nasjonalpark

Nord-Amerika

• Great Basin i USA, er et stort endorheisk bekken som dekker en stor del av delstatene Nevada og Utah, og som bl.a. inkluderer:
  • Black Rock Desert i Nevada, stedet hvor ThrustSSC ble den første bilen til å bryte lydmuren.
  • Groom Dry Lake i Nevada, beliggenheten til den hemmelige Area 51-basen
  • Store Saltsjø i Utah, den største endorheiske innsjø på den vestlige halvkule.
  • Sevier Lake i Utah.
  • Pyramid Lake i Nevada
  • Monosjøen i California
• Salton Sea i California, som ble dannet i 1905 etter at en irrigasjonskanal ved Coloradoelva revnet og fylte opp et endorheisk bekken i ørkenen, og dermed ved et uhell gjenskapte en tidligere saltsjø.
• Great Divide Basin i Wyoming, et lite endorheisk bekken som ligger midt på vannskillet mellom Stillehavet og Atlanterhavet.
• Tularosa Basin i New Mexico, en riftdal;
• Zuni Salt Lake i New Mexico, en maar;
• Crater Lake i Oregon.
• Devil's Lake i Nord-Dakota.
• Devil's Lake i Wisconsin.
• Mexicodalen. På aztekernes tid var dalen for en stor del dekket av fem innsjøer, inkludert Texcocosjøen og Chalcosjøen.

Sør-Amerika

• Altiplanobekkenet, et av de største og det nest høyeste i verden.
• Lago de Valencia, den nest største innsjøen i Venezuela.

Europa

Foruten Volga-bekkenet, som drenerer til det endorheiske Det kaspiske hav, så er det i Europa bare to endorheiske innsjøer;

• Neusiedlersjøen i Østerrike.
• Balatonsjøen i Ungarn.

Antarktis

• En av de få endorheiske sjøene som er beliggende i en kald ørken er Vidasjøen i McMurdo Dry Valleys i Antarktis, hvor vannet forblir flytende fordi det er syv ganger så saltholdig som sjøvann.

Tidligere endorheiske bekkener

Det har tidligere eksistert mange endorheiske systemer, som gjennom klimatiske og geologiske endringer i tidens løp er blitt omdannet til åpne dreneringssystemer:

• Svartehavet, fram til det ble forbundet med Middelhavet.
• Middelhavet og alle dets tilførselsbekkener, i den messiniske salinitetskrisen (ca. 5 mill. år siden), da det ble adskilt fra Atlanterhavet.
• Lake Lahontan i det vestlige USA.
• Ebro- og Duero-bekkenene, som drenerer mesteparten av Nord-Spania, i tidsaldrene neogen og kanskje pliocen.
• Lake Bonneville i Utah, USA.

Eksterne lenker

• (en) Endorheic basins – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Primer on endorheic lakes Arkivert 27. september 2007 hos Wayback Machine.