Fyrstbispedømmet Liège
 | Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
Fyrstbispedømmet Liège (fransk: Principauté de Liège, nederlandsk: Prinsbisdom Luik) var mellom 980 og 1795 et lite, omtrent 8000 km² stort, katolsk monarki i dagens Belgia og Nederland. Språkene som ble brukt var nederlandsk og fransk, og dets hovedstad var Liège. Liège var en del av Det hellige romerske rike av tysk nasjon, ikke den burgundiske rikskretsen som en del av de omliggende områdene hørte til, men (fra 1500) den nederrhinsk-westfalske. Som navnet sier ble den ledet av en fyrstbiskop, en biskop som samtidig var verdslig hersker. Liège omfattet den største delen av provinsene Liège og belgisk Limburg, og noen eksklaver.
I det 10. århundre fikk biskopen av Liège sekulær makt over deler av bispedømmet, og i årene som fulgte ble det stadig utvidet med nye landområder. For eksempel ble det i 1096 ble det utvidet med hertugdømmet Boullion som ble overdratt til Frankrike i 1678. Fyrstbispedømmet ble oppløst og fordelt i ulike franske departementer da det ble erobret av Frankrike i 1795.
Lièges viktigste byer (fransk: bonnes villes) var Liège, Beringen, Bilzen, Borgloon, Bree, Châtelet, Ciney, Couvin, Dinant, Fosses-la-Ville, Hamont, Hasselt, Herk-de-Stad, Huy, Maaseik, Peer, Sint-Truiden, Stokkem, Thuin, Tongeren, Verviers, Visé og Waremme. Retten til byen Maastricht var delt mellom fyrstbiskopen og hertugen av Brabant, hertugens rolle i dette ble senere overtatt av Nederlandenes Staten-Generaal).
 |
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]
Bispedømmets første bispesete lå i Tongeren, nordøst for byen Liège, og landområdene falt da først under erkebispedømmet Trier og senere under erkebispedømmet Köln. Etter første halvdel av det 4. århundre fikk Tongeren selvstyre, grensene kom overens med Civitas Tungrorum, og disse forble uendret frem til 1559.
Liège ble da avgrenset av erkebispedømmet Utrecht i nord, Köln i øst, Trier og erkebispedømmet Reims i sør og bispedømmet Cambrai i vest. Bispedømmet Tongeren strakk seg dermed fra området rundt Chimay i Frankrike til Stavelot, Aachen, Gladbach og Venlo i øst. I nord og vest rakk det fra bredden av Semois til Ekeren ved Antwerpen til midten av øyen Tholen i Zeeland og videre forbi Moerdijk i nord. Dette betyr at (fyrst)bispedømmet omfattet både latinske og germanske folkegrupper. I 1559 ble Lièges 1636 sogn fordelt i åtte erkediakonater, og 28 diakonater eller chrétientés.
Enkelte mener at Tongeren har hatt biskop helt fra det første århundre, men den første kjente er Servatius av Maastricht som ble innsatt i 344 eller 345. Han assisterte ved konsilet i Rimini (359-60), og døde antagelig i 384. Omvendelsen av frankerne begynte under Falco i den første delen av det 6. århundre, og fortsatte under Domitian, Monulphus og Gondulphus. Monulphus lot en storslagen kirke bli bygget over Servatius' grav, ikke langt fra de etterfølgende biskopenes residens. Under resten av det 7. århundre stred biskopene mot hedenskap, og Amandus (647-50) mistet motet og opphevet bispedømmet. Han gikk over til å bygge klostre, hans etterfølger Remaculus (650-60) fortsatte i hans spor, og Theodard (660-69) døde som martyr.
Byen Liège, i den tiden kalt Vicus Ledicus, ble grunnlagt med blod. Theodards etterfølger, Lambertus, fullførte kristningen av hedningene. Han hadde et landsted på det lille stedet Liège, antagelig var dette en ombygget romersk villa. 17. september (året er usikkert, 696, 700 eller 705) ble han drept av Dodons menn, Dodon var hersker over et område som grenset til Liège. Dette skjedde antagelig fordi Lambertus forsvarte kirkens eiendommer mot raid fra stammene rundt Liège.
Lambertus' legeme ble brakt til Maastricht og begravet der. Ikke lenge etter ble det sagt at mirakler fant sted i huset, og mennesker valfartet dit. Lambertus' etterfølger, Hubertus av Liège, hentet relikviene av Lambertus tilbake fra Maastricht i 714 og plasserte dem i en kirke viet ham. Rundt kirken vokste en by frem, og i 722 flyttet Hubertus dit. Konsekvensen av at han slo seg ned i Liège var at byen ble bispesete.
Biskopene som fulgte brukte ikke tittelen «biskop av Liège», men heller «biskop av Tongerens kirke» eller «biskop av Tongeren og Liège». Agilbert (768-84) og Gerbald (785-810) ble begge utnevnt til biskop av Karl den store. Hartgar bygget det første biskopspalasset, og biskop Franco som slo normannerne nevnes av den irske dikteren Sedulius Scottus. Flere av de etterfølgende biskopene kom fra klostere.
Bispedømmets områder hadde tiltatt takket være gaver fra prinser og kjøp foretatt av biskopene. I 817 viste kart over området, og dessuten listen over Lièges fyrstbiskoper, at Tongeren, Maastricht, Huy, Dinant, Ciney og abbediet Saint-Hubert falt under fyrstbispedømmet. Tre år senere, i 820, overfalt vikingene området for første gang. Etter at traktaten i Verdun var undertegnet i 843 ble Liège en del av Lorraine. Heraclius, (959) bygget fire sognekirker, et kloster og to andre kirker. Videre begynte under hans ledelse en tid fylt med mye kunstnerisk aktivitet, denne ble kalt mosansk kunst.
Mot en ny tid
[rediger | rediger kilde]I 980 ble bispedømmet gitt i len til biskop Notger (972-1008) av den tyske keiser Otto II. Dette betød at Notger ikke bare hadde den geistlige makten i området, men også den verdslige. Fra da av var en del av bispedømmet Liège et fyrstbispedømme og det var de facto et autonomt land under keiserens beskyttelse. Denne sekulære tittelen beholdt hans etterfølgere i nesten 800 år, frem til den franske revolusjon. Gjennom disse århundrene lyktes det Liège å forbli autonomt, selv om det i teorien hørte til Det hellige romerske rike av den tyske nasjon. Dette selvstyret skyldtes for en stor del dets habile biskoper og deres politiske teft, Liège lå mellom Frankrike og Det tysk-romerske rike og spilte ved flere anledninger en viktig rolle innen internasjonal politikk.
Notger, som grunnla fyrstbispedømmet, var også byens andre grunnlegger. Han sørget for at katedralen til minne om Lambertus og biskopspalasset ble gjenoppbygget, ferdigstilte Pauluskirken som Heraclius hadde startet byggingen av, lot to andre kirker bygge – Sainte-Croix og Saint-Denis, og dessuten en kirke til minne om Evangelisten Johannes. Notger var en av de første som innførte feiring av allehelgensdag i sitt bispedømme. Biskop Notgers viktigste bidrag til Lièges fremtid var arbeidet han la ned innen utdannelse, i dette fortsatte han Heraclius' arbeid: takket være Notger og Heraclius – og Wazo – var Liège i mer enn hundre år en av de fremste nasjonene innen vitenskap, dette har byen aldri på nytt nådd opp til. Flere av Notgers etterfølgere sørget for at hans arv ble holdt ved like. Fra byens skoler kom det, i tillegg til de to pavene Stefan IX og Nikolas II, flere meget gode akademikere.
Keiser Otto II føyde i 985 grevskapet Huy til områdene som falt under biskopen av Liège, og kong Zwentibold av Lorraine ga i 898 Theux til biskopen av Liège. Gottfried av Bouillon solgte i 1096 hertugdømmet Bouillon til biskopen, og hertugdømmet forble en (separat) del av fyrstbispedømmet frem til 1678. I det 12. århundre ble disse samlede områdene til markgrevskapet Franchimont.
Under Henrik av Verduns styre (1075–1091) ble en fredsdomstol (tribunal de la paix) opprettet for å undersøke brudd mot Pax Dei. Othbert økte fyrstbispedømmets territorium, og forble trofast mot Henrik IV som døde som hans gjest. Henrik av Namurs voldsomme død førte til at han ble hedret som martyr. Aleksander av Juliers mottok paven, keiseren og Bernhard av Clairvaux i Liège. Raoul av Zachringens episkopat ble markert av reformatoren Lambert le Bègues prekener. Le Bègue skal være grunnleggeren av beginerne, et klosterlignende samfunn av fromme mennesker. Skolene i Liège ble etterhvert underlagt universitetet i Paris, og fra bispedømmet kom med noen av universitetets første doktorer, William av Saint-Thierry, Gerard av Liège og Godfrey av Fontaines. Alger av Liège (1055–1131), kjent som «Alger av Cluny» og «Algerus Magister», var en viktig intellektuell i denne perioden. Han begynte sin «karrière» som sogneprest i St. Bartolomeus' kirke i Liège, og trakk seg til slutt tilbake til klosteret i Cluny.
Albero I av Louvain ble valgt til biskop av Liège i 1191, men keiser Henrik VI, tvilte på at valget hadde gått korrekt for seg, og gav embetet til Lothar av Hochstadt. Valget av Albero ble bekreftet av paven, og han ble tatt i ed. I 1192 ble han drept ved Reims av tre tyske riddere, og det er sannsynlig at keiseren stod bak drapet. Albero ble kanonisert. I 1195 ble borgerskapet til folket i Liège formelt anerkjent av Albert de Cuyck (1195–1200). I det 12. århundre inntok katedralens domkapitel en viktig posisjon i forholdet til biskopen, og begynte å spille en viktig rolle i fyrstbispedømmets historie.
Maktkampen mellom de høyere og lavere klassene, som fyrstebiskopene ofte intervenerte i, utviklet seg gjennom de 13. og 14. århundrene, og kulminerte i det 15. århundre da den biskoppelige byen ble plyndret og ødelagt. Under Robert av Thourottes styre (også kjent som Robert av Langres) (1240–1246), hadde St. Juliana syner som ledet henne til å opprette en spesiell høytid til ære for det hellige sakramentet. Etter mye nøling godkjente biskopen idéen hennes, og opprettet et spesielt embete, men døde før han kunne innsette høytiden. Fullføringen av arbeidet ble overlatt til en tidligere dominikansk abbed i Liège, Hugh av Saint-Cher som ble sendt tilbake til Liège av paven. Gjennom sin lovgivning gjorde Hugh høytiden obligatorisk i 1252. John av Troyes, som etter å ha vært prost i Liège, ble valgt til pave som Urban IV, fikk Thomas Aquinas til å opprette et nytt embete og utvidet høytiden Kristi legemsfest til å gjelde for hele kirken. En annen prost fra Liège ble pave under navnet Gregor X; han avsatte biskop Hendrik av Geldern, grev Gerard III av Gelderns sønn, (1247–1274). Fexhe-freden, underskrevet i 1316 under Adolf av La Marcks (1313–1344) styre, regulerte forholdet mellom fyrstebiskopen og hans undersåtter. Likevel fortsatte de indre stridighetene, og Arnold av Hornes (1378–1389) tid som biskop ble preget av den folkelige gruppens triumf. I 1366 ble grevskapet Loon føyd til fyrstbispedømmet av Engelbert van der Marck etter at Ludvig IV av Loon døde, men likevel beholdt grevskapet en stor grad av selvstendighet. For eksempel var det umulig for fyrstbiskopen å forhøye eller kreve skatter på egen hånd, og han var nødt til å erkjenne Loons gamle privilegier da han ble innsatt som fyrstbiskop.
Hertugene av Burgund greide å få innsatt fyrstbiskoper som var vennligsinnede, som Ludvig av Bourbon (1456–1482), men de greide ikke å få eiendomsretten til Liège. I 1465 ble Ludvig av Bourbon avsatt av Lièges øverste sekulære myndighet, de Luikse staten. Dette førte til et slag mellom Filip III av Burgunds styrker, og Lièges styrker under kommando av Raes van Heers ved Montenaken 20. oktober 1465. Lièges styrker måtte se seg slått, og i fredsavtalen de måtte undertegne i Sint-Truiden ble Filip III anvist som guvernør av Liège. Ludvig av Bourbon ble på ny utnevnt til fyrstbiskop 19. september 1466. Dette var ikke slutten på Raes van Heers' og Lièges motstand mot burgunderne. 28. oktober 1467 ble de igjen slått i et slag, denne gangen av Karl I av Burgunds tropper ved Brustem.
Etter at en representant for pave Paulus II hadde hatt et møte med Karl I og Ludvig av Bourbon i Brussel 20. august 1468 kom det til en forsoning mellom Ludvig og Lièges beboere. Freden varte bare i vel to måneder, 30. oktober var det igjen opprør i Liège. Dette ble slått ned av Karl I og Ludvig XI av Frankrikes tropper. En stor del av befolkningen ble da drept og byen rasert og brent.
Erard de la Marcks (1505–1538) styre brakte en fredelig periode til fyrstbispedømmet. Han var en opplyst beskytter av kunst. Det var han som satte i gang kampen mot reformasjonen som hans etterfølgere fortsatte, og som Gerard av Groesbeeck (1564–1580) særlig utmerket seg i. Med tanke på å støtte denne kampen, opprettet pave Paulus IV gjennom den bullen «Super Universi» 12. mai 1550 de nye bispedømmene i De sytten nederlandske provinsene. Denne endringen ble gjennomført hovedsakelig på bekostning av bispedømmet Liège. Mange av soknene ble fradelt for å danne bispedømmet Roermond, Bois-le-Duc ('s Hertogenbosch) og Namur, i tillegg til deler av Mechelen og Antwerpen. Antallet domprester i bispedømmet Liège ble redusert til tretten.
Grevskapet Horn (ved Weert i nederlandsk Limburg) ble føyd til fyrstbispedømmet i 1568 som et selvstendig len, etter at Philippe de Montmorency ble halshugget.
De fleste av biskopene i det 17. århundre var utlendinger, og mange av dem ledet flere bispedømmer samtidig. Deres jevnlige fravær gav grobunn for kranglene mellom chirouxene og grignouxene som Maximilan Henrik av Bayern (erkebiskop i Köln, 1650-1688) gjorde slutt på gjennom ediktet i 1681. I midten av det 18. århundre begynte de franske encyklopedistenes idéer å komme til Liège. Biskop de Velbruck (1772–1784) oppmuntret dette og gjorde dermed forberedende arbeid for revolusjon Liégeoise som brøt ut i bispesetet under 18. august 1789 under biskop de Hoensbroechs (1781–1792) styre.
To hundre år med uavhengighet
[rediger | rediger kilde]Frem til Frankrike annekterte Liège i 1795 var fyrstbispedømmet mer eller mindre uavhengig, selv om det var en del av Det hellige romerske rike av den tyske nasjon. I sin rolle som riksfyrste (latin: princeps regni ) var fyrstbiskopen medlem av riksdagen. Liège var heller ikke en del av De sytten nederlandske provinsene.
I 1789 ble Lièges beboere trukket med i malstrømmen rundt den franske revolusjon og igjen gjorde de opprør mot fyrstbiskopen. Revolusjonen i Liège var av samme type som den franske revolusjon. På samme tid gjorde De sydlige Nederlandene opprør mot erkehertugdømmet Østerrike og De forente nederlandske statene ble opprettet. Med denne nye staten inngikk republikken Liège en pakt, men dette endret seg da den nye keiseren ikke bare tok tilbake makten i De sydlige Nederlandene, men også gjeninnsatte fyrstbiskopen.
Uavhengighetstiden tar slutt
[rediger | rediger kilde]Fyrstbispedømmet Liège opphørte å eksistere i 1795. 1. oktober ble det annektert av det franske Nasjonalkonventet (fransk: Convention nationale). Deretter ble fyrstbispedømmet inndelt i ulike departementer: Meuse-Inférieure (Loon), Ourte (Liège og Fyrstedømmet Stavelot-Malmedy) og Sambre-et-Meuse (Dinant og omliggende områder).
Etter å ha vært et fyrstbispedømme i flere hundre år var Liège nå igjen «bare» et vanlig bispedømme.