Gesta Hammaburgensis ecclesiae pontificum

Håndskrevet utdrag av Gesta Hammaburgensis ecclesiae pontificum

Gesta Hammaburgensis ecclesiae pontificum («Gjerningene til Hamburgs bispedømmes biskoper») er et historisk verk skrevet av Adam von Bremen mellom år 1073 og 1076. Det dekker perioden fra år 788 frem til tiden da det ble skrevet, og består av fem deler:

• Liber I (Første bok, bestående av 65 kapitler).
• Liber II/Liber secundus (Andre bok, bestående av 78 kapitler).
• Liber III/Liber tertius (Tredje bok, bestående av 70 kapitler).
• Descriptio insularum aquilonis (En beskrivelse av de nordlige øyene).
• M. Adami epilogus ad Liemarum episcopum (Adams epilog til biskop Liemar, erkebiskop av Bremen 1072-1101).

Datering

Verket kan dateres nokså nøyaktig. Adam skriver at han kom til Bremen den siste tiden erkebiskop Adalbert levde, og biskopen døde i mars 1072. Adam fikk høre om danskekongen Svend Estridsøn som døde i 1074: «Da jeg i erkebiskopens siste tid kom til Bremen og fikk høre om denne kongens klokskap og lærdom, bestemte jeg meg snart for å dra til ham.» Først omtales kong Svend i nåtid («som nå regjerer i Danmark»), mens kongen senere i verket er blitt fortid: «Danskekongen, hvis minne lenge må leve blant oss...» Verket er dedisert til Adalberts etterfølger, erkebiskop Liemar, og i epilogen omtales Liemar som fredsmegler. Det må handle om Liemars megling under saksernes opprør mot Henrik 4. i 1075. Adams verk ble trolig avsluttet samme år eller i 1076.

Teksten

Teksten er en av de viktigste overleveringene som finnes om Nordens og Sentraleuropas historie, geografi og etnologi i tiden mellom 800- og 1000-tallet.

Tredje bok fokuserer på erkebiskop Adalbert av Bremen. Adam baserte sitt arbeid på Einhard, Cassiodorus og andre tidligere historikere, og biblioteket i Bremens kirke.

Språket hans er påvirket av Bibelen og antikke kilder, som Lukans Pharsalia. Adam låner også fra Sallust, som da denne i Krigen mot Catilina skrev om «alle dem som vanære eller lovbrudd hadde tvunget hjemmefra, strømmet til Roma som om det var en kloakk», i Adams versjon: «Fra hele verden strømmet de inn i hans [erkebiskopen Adalberts] værelse som om det var en kloakk.»

Den historiske sammenhengen er Bremens posisjon som en stor handelsby og sentrum for skipstrafikk. Etter biskop Leuderichs død (en gang mellom 838 og 845) ble stiftet gitt til Ansgar og mistet sin selvstendighet, da det permanent ble en del av erkebispedømmet i Hamburg.

Erkebispedømmet Bremen var utpekt til å «misjonere i Norden» og hadde dermed ansvar for all misjonering i Skandinavia og hele området hvor vikingene hadde ekspandert i nord (Russland, Island og Grønland) i løpet av vikingtiden, frem til erkebiskopene fra Hamburg-Bremen kom i konflikt med paven, og erkebispesetet for Norden ble opprettet i Lund i 1105.

Fjerde bok beskriver steder og skikker, og Adams beskrivelser er mer basert på rykter og antikke forfatteres forestillinger om disse stedene enn på fakta. Kvenland feiltolkes, slik det var vanlig i datiden, som «Kvinneland» (Terra feminarum), for her «holder visstnok amasonene til». Disse avviser samkvem med menn og blir visstnok gravide av å drikke vann. Når de skal føde, har Adam hørt at guttebarna blir «vesener med hundehoder», med «hodet på brystet. I Russland ser man dem ofte som fanger, de snakker med bjeffelyder.» Denne historien er påvirket av en versjon av Aleksanderromanen som var utbredt på 900-tallet. Adam beskriver også menneskeofring i hovet i gamle Uppsala:

«Denne helligdommen er overalt utsmykket med gull. Der dyrker folket billedstøtter av tre guder: Tor, den mektigste av dem, har sin trone midt i hallen; på hver side av ham har Odin og Frøy sin plass...Odin, han som raser (hans tyske navn Wutan kobles her til Wut = raseri) styrer krigen og gir mennesket mot i kampen mot fiender. Den tredje er Frøy, han skjenker de dødelige fred og lyst og glede. Og hans bilde lager de med en svært stor fallos. Odin fremstiller de væpnet, slik vi pleier å fremstille Mars, mens Tor med scepteret (trolig hammeren Mjølner) ser ut til å ligne Jupiter.»

I ettertid

Etter avslutningen av verket fortsatte Adam å skrive inn opplysninger som tiden gikk. Det siste tillegget som nokså sikkert er gjort av ham, beskriver hendelser som fant sted i Sverige i 1080. Rundt 20 håndskrifter er bevart, men dessverre ikke originalen som ble overlevert erkebiskop Liemar. Det eldste bevarte manuskriptet uten tilføyelser i margen stammer fra ca 1200. Av håndskrifter med notater i margen er det eldste en avskrift fra ca 1100, og består av deler fra andre og hele fjerde bok.

I middelalderen var Adam hovedkilde til vikingtidens Norden, og ble flittig benyttet av Saxo og islandske sagaforfattere. Gradvis forsvant han i glemselen, som historikerne foretrakk Saxos og sagaenes mer dramatiske fremstillinger. I nyere tid er Adam hentet frem igjen, ikke minst som sekundærkilde til skrifter som i dag er tapt, men som han var kjent med. Ikke minst er han et eksempel på middelalderens litterære sjanger gesta («gjerninger»), dvs. bragder utført av enkeltpersoner.

I 1579 utga Anders Sørensen Vedel de tre første bøkene, basert på et håndskrift han fikk tilsendt fra Sorø kloster. Vedel identifiserte Adam som forfatteren og utga verket med tittelen Historia ecclesiastica. På oppfordring av kansler Niels Kaas føyde Vedel til kommentarer der han hadde sammenlignet Adams opplysninger med andre kilder. Håndskriftet gikk tapt ved Københavns brann i 1728.

I 1917 utkom Bernhard Schmeidlers (1879-1959) utgave av Adams verk, en grundig gjennomgang av håndskriftene, med nummerering av tilleggsnotisene tilføyd av avskriverne og engasjerte lesere.

Litteratur

• Gesta Hammaburgensis Ecclesiae Pontificum. English translation in History of the Archbishops of Bremen, translated with an introduction and notes by Francis J. Tschan. Columbia University Press. New York (1959).

Eksterne lenker

• Gesta Hammaburgensis ecclesiae pontificum, på latin
• Gesta Hammaburgensis ecclesiae pontificum, på latin