Henrik I av Sachsen

Henrik I av Sachsen
Født		ca. 876
Død		2. juli 936 Memleben (Østfrankerriket)
Beskjeftigelse		Monark
Embete		King of East Francia (919–936)
Ektefelle		Matilda av Ringelheim (911–) (kildekvalitet: cirka) Hatheburg of Merseburg
Far		Otto I av Sachsen
Mor		Hedwig av Babenberg
Søsken		Oda av Sachsen
Barn		6 oppføringer Hedvig av Sachsen Otto I av Det tysk-romerske rike Gerberga av Sachsen Henrik I av Bayern Bruno av Sachsen Thankmar
Nasjonalitet		Østfrankerriket
Gravlagt		Quedlinburg kloster
Henrik I av Sachsen på Commons

Henrik I avbildet i den anonyme krøniken for keiser Henrik V, ca. 1112/14 (Corpus Christi, Cambridge, Ms 373, fol. 40r).

Ifølge legenden ble Henrik møtt av en delegasjon som tilbød han kronen mens han fanget fugler

Henrik I av Sachsen, også kalt Henrik I Fuglefangeren, tysk: Heinrich der Finkler eller Heinrich der Vogler (født 876, død 2. juli 936 i Pfalz Memleben i Tyskland), var konge av Østfrankerriket i perioden 919–936. Enkelte kilder omtaler ham som keiser, selv om det tradisjonelt er hans sønn, keiser Otto den første, som regnes som begynnelsen på den tysk-romerske keiserrekken. Henrik Fuglefangeren regnes som den første kongen av Østfrankerriket og stamfar til «det ottonianske dynasti», oppkalt etter hans sønn, keiser Otto den første. Alternativt regnes Otto I av Sachsen som dynastiets grunnlegger. Konrad I av Thüringen, kong Henrik Fuglefangers forløper, ble den første kongen av Østfrankerriket som ikke tilhørte karolingerne.

Henrik var gift med Matilda av Ringelheim, datter av hertug Teodebert av Westfalen.

Liv og virke

Bakgrunn

Henriks familie lar seg føre tilbake på farssiden bare til hans bestefar Liudolf. Denne er flere ganger omtalt som comes (greve) i kildene og hadde som sådan oppgaven å utøve kongelige rettigheter i et bestemt grevskap, et comitatus. Liudolfingernes gods lå i de vestlige utløpere av Harz, ved elvene Leine og Nette, med Gandersheim, Brunshausen, Grone og muligens Dahlum og Ahnhausen. Denne rikdom kunne slekten i stor utstrekning takke sine tette bånd til de karolingiske konger i det østfrankiske rike for, idet Liudolfs forfedre hadde engasjert seg på deres side i Sachsenkrigene. I områdene de kontrollerte var det en rekke viktige kvinneklostre, noen av dem grunnlagt av dem selv.^{[trenger referanse]}

Liudolf var gift med Oda, datter av en frankisk stormann. Av dette ekteskapet utgikk blant annet barna Otto og Brun. Det var antakelig Brun som skulle overta som liudolfingeres slektsoverhode.^{[trenger referanse]} Han falt i kamp i 880 da han med en saksisk hær støtte sammen med normannere. Kildene sier lite om Ottos stilling, men under ikke nærmere kjente grunner ble han legabbed for rikklosteret Hersfeld og utøvet stor innflytelse i det saksisk-frankiske område. Otto er den eneste kjente legabbed i det østfrankiske rike, noe som understreker hans betydning. Han var gift med Hadwig av den frankiske slekt kjent som de eldre babenbergerne. Et av deres barn var Henrik.

Konge

Henrik ble konge etter sin onkel Konrad I, etter at han på dødsleie overtalte sin bror, markgreve Eberhard av Franken, til å tilby kronen til Henrik, som var en av hans hovedmotstandere.^{[trenger referanse]} Grunnen var at han så på Henrik som den eneste prinsen som var i stand til å holde kongedømmet sammen mot de interne stridighetene blant hertugene og mot de pågående invasjonene til madjarene.^{[trenger referanse]} Eberhard og den øvrige frankiske adelen aksepterte Konrads råd, og Henrik ble i 919 ved Fritzlar valgt til konge, som Henrik I.

Henrik invaderte de nordiske områdene, hvor danskene hadde beseiret friserne. Ifølge munken og historikeren Widukind av Corvey i boken Rex gestae Saxonicae gjorde Henrik den danske konen til vasall.^{[trenger referanse]} Han inntok også områder som hadde tilhørt venderne, etter at disse hadde angrepet Tyskland sammen med danskene. Videre erobret han Slesvig i 934.

Han erobret videre hertugdømmet Bayern og kongedømmet Lorraine og ga disse som arveland til sine barn.^{[trenger referanse]}

Da Henrik døde av slag i sitt palass i Memleben, var alle de tyske stammene samlet til et rike. Henrik blir derfor ansett som den første tyske kongen og den som la grunnlaget for Det tysk-romerske riket.^{[trenger referanse]} Dette ble fullført av hans sønn Otto.

Barn

• Keiser Otto I, født 912, død 973
• Gerberga av Sachsen, født 913, død 5. mai 984, gift med hertug Gilbert av Lorraine, deretter Ludvig IV av Frankrike
• Henrik I av Bayern, født 919, død 955
• Hedvig av Sachsen, født 922, gift med Hugo den store, hertug av Franken og de var foreldre til Hugo Capet
• Bruno den store, erkebiskop og kurfyrste av Köln, født 925, død 965

Litteratur

Samlinger

• MGH: Diplomata regum et imperatorum Germaniae, Bd. 1. Die Urkunden Konrads I., Heinrich I., und Ottos I., utgitt av Theodor Sickel, Hannover 1879–1884.
• Johann Friedrich Böhmer, Emil von Ottenthal, Hans Heinrich Kaminsky: Regesta Imperii II, 1. Die Regesten des Kaiserreiches unter Heinrich I. und Otto I., Hildesheim 1967.

Litterære kilder

• Widukind av Corvey: Die Sachsengeschichte des Widukind von Corvey. I: Quellen zur Geschichte der sächsischen Kaiserzeit. (Freiherr-vom-Stein-Gedächtnisausgabe. Bd. 8.). Bearbeitet von Albert Bauer, Reinhold Rau. 5. opplag. Wissenschaftliche Buchgesellschaft, Darmstadt 2002, s. 1–183
• Liutprand av Cremona: Werke. I: Quellen zur Geschichte der sächsischen Kaiserzeit. (Freiherr-vom-Stein-Gedächtnisausgabe. Bd. 8.). Bearbeidet av Albert Bauer, Reinhold Rau. 5. opplag. Wissenschaftliche Buchgesellschaft, Darmstadt 2002, S. 233–589.
• Thietmar av Merseburg: Chronik. (Freiherr-vom-Stein-Gedächtnisausgabe. 9. bind). Oversatt av Werner Trillmich. Wissenschaftliche Buchgesellschaft, Darmstadt 1957.

Allmenne fremstillinger

• Gerd Althoff: Die Ottonen. Königsherrschaft ohne Staat. 3., gjennomarbeidete utgave, Kohlhammer, Stuttgart 2013, ISBN 978-3-17-022443-8.
• Gerd Althoff, Hagen Keller: Die Zeit der späten Karolinger und der Ottonen. Krisen und Konsolidierungen 888–1024 (= Gebhardt. Handbuch der deutschen Geschichte. 3. bind). 10., ny og bearbeidet utgave. Klett-Cotta, Stuttgart 2008, ISBN 978-3-608-60003-2.
• Helmut Beumann: Die Ottonen. 5. utgave, Kohlhammer, Stuttgart u.a. 2000, ISBN 3-17-016473-2.
• Matthias Becher: Rex, Dux und Gens. Untersuchungen zur Entstehung des sächsischen Herzogtums im 9. und 10. Jahrhundert (= Historische Studien. Bd. 444). Matthiesen, Husum 1996, ISBN 3-7868-1444-9.
• Johannes Fried: Der Weg in die Geschichte. Die Ursprünge Deutschlands bis 1024. Propyläen, Berlin 1998, ISBN 3-548-26517-0.
• Hagen Keller: Die Ottonen. C. H. Beck, München 2001, ISBN 3-406-44746-5.
• Ludger Körntgen: Ottonen und Salier. 3. durchgesehene und bibliographisch aktualisierte Auflage, Wissenschaftliche Buchgesellschaft, Darmstadt 2010, ISBN 978-3-534-23776-0.
• Timothy Reuter (utg.): The New Cambridge Medieval History 3. c. 900–1024. Cambridge University Press, Cambridge 1999, ISBN 0-521-36447-7.

Biografier

• Gerd Althoff og Hagen Keller: Heinrich I. und Otto der Große: Neubeginn auf karolingischem Erbe. 2 deler. Muster-Schmidt, Göttingen 1985, ISBN 3-7881-0122-9.
• Wolfgang Giese: Heinrich I. Begründer der ottonischen Herrschaft. Wissenschaftliche Buchgesellschaft, Darmstadt 2008, ISBN 978-3-534-18204-6. (Rezension)
• Bernd Schneidmüller: Heinrich I. (919–936). I: Bernd Schneidmüller, Stefan Weinfurter (utgiver.): Die deutschen Herrscher des Mittelalters. Historische Portraits von Heinrich I. bis Maximilian I. (919–1519). Beck, München 2003, ISBN 3-406-50958-4, S. 15–34, 563 f. (online)
• Georg Waitz: Jahrbücher des Deutschen Reichs unter König Heinrich I. Duncker & Humblot, Berlin 1863, også 1963 i opptrykk av utgaven fra 1885. (tilgjengelig i google books)