Jødedom
 | Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. |
Jødedommen er den eldste av de tre store monoteistiske verdensreligionene, jødenes religiøse kultur og moderreligion for kristendommen. Trosprinsippene og historien til jødedommen danner hoveddelen av grunnstammen til de abrahamittiske religionene, innbefattet kristendommen og islam (med avledede religion bahai). Den hebraiske Bibelen, Tanákh, er delt inn i tre skrifter, Toraen (Loven), Neviim (profetene) og Ketuviim (skriftene). Tanákhen er også en hellig skrift for de kristne og kalles av dem Det gamle testamentet.
De siste ca. 2500 årene har jødedommen ikke vært monolittisk i praksis, og har ikke rettet seg fullt ut etter noen enkelt sentralisert og allment godkjent autoritet eller bindende dogme. Til tross for dette har jødedommen i alle sine variasjoner holdt seg relativt tro mot en rekke religiøse prinsipper. Det mest sentrale av disse er troen på én enkelt, allvitende Gud som skapte universet og fortsatte å spille en rolle i det. Etter jødisk tro inngikk Gud som skapte verden en pakt med det jødiske folket og åpenbarte sine lover og bud slik som de står i Toraen. Jødisk religiøs og kulturell praksis har utgangspunkt i studiet og utøvingen av disse lovene og budene slik de blir tolket av de ulike antikke og moderne autoritetene.
Jødedommen lar seg ikke enkelt definere inn i konvensjonelle vestlige kategorier som religion, etnisitet eller kultur – delvis på grunn av sin godt over 3000 år gamle, sammenhengende historie. På denne tiden har jødene opplevd slaveri, anarkistisk selvstyre, teokratisk selvstyre, erobring, okkupasjon og eksil. Det jødiske folket har vært i kontakt med, og påvirket av, gammelegyptisk, babylonsk, persisk, hellenistisk og romersk kultur, såvel som renessansen, opplysningstiden og 1800-tallets nasjonalromantikk og nasjonalisme. Ut ifra denne bakgrunnen har Danie Boyarn hevet at «Jewishness disrupts the very categories of identity, because it is not national, not genealogical, not religious, but all of these, in dialectical tension.» («Jødiskhet strider mot selve grunnkategorien ‘identitet’, fordi den ikke er nasjonal, ikke genealogisk, ikke religiøs, men alle disse i dialektisk spenning.»)
I det 1. århundre fantes en rekke grupperinger i Israel, fariseere, saddukeere, zelotter, essenere og kristne. Etter ødeleggelsen av templet i år 70 e.Kr., forsvant de fleste av disse grupperingene, bortsett fra to. De kristne brøt etter hvert med jødedommen og kom til å se på seg selv som en egen religion. Fariseerne overlevde i form av rabbanittisk jødedom, det som idag simpelthen kalles jødedom.
Jødedommen omfatter i dag flere retninger, blant de viktigste er ortodoks jødedom, konservativ jødedom, rekonstruksjonistisk jødedom, reformjødedom, humanistisk jødedom, karaittisk jødedom og Beta Israel (falasha-jødedom). Samaritansk religion regnes ofte også som en del av jødedommen, dog regner samaritanene selv seg som tilhengere av en uavhengig religion, noe som også støttes av mange ikke-samaritaner. Samaritanenes lære er basert på religionen til restbefolkningen i det nordlige Israel i tiden etter tistammerikets fall, og anerkjenner bare Mosebøkene som hellige skrifter.
Enkelte mener også at begrepet jødedom foruten den jødiske religionen omfatter jødenes kultur. Jødedommen sees som en dualisme som inneholder både nasjonale og religiøse elementer. Folk i vesten antar ofte at jødedom, slik som kristendom, kun er en tro og derfor mangler nasjonal bevissthet. Men helt fra starten (genesis) av har jødedommen omfattet både nasjon og religion. Når man konverterer til jødedommen konverterer man ikke bare til en tro, men man blir også «naturlige innbyggere» i den jødiske nasjonen, dette går tydelig fram av den kanskje mest kjente konverteringen – når Rut i Bibelen forteller Naomi: «Ditt folk er mitt folk».
I andre religioner er det vanlig med periodiske pilegrimsreiser til hellige steder hvor den troende kan oppnå en høyere form for kommunikasjon med (en) Gud. Men når både religiøse og ikke-religiøse jøder i hundrevis av forskjellige land ber om «Neste år i Jerusalem», så mener de noe helt annet: ikke bare et individs lengsel etter å returnere til et hellig sted for å be, men et helt folks ønske om å returnere for på ny å gjenoppbygge deres nasjonale hjem, hvor Jerusalem var hjertet.
Det jødiske bønneritualet er kodifisert i en siddúr (bønnebok). Man ber i utgangspunktet tre ganger daglig — enten privat eller i synagogen.
Det anslås å være ca. 12,9 millioner tilhengere av jødedommen på verdensbasis [1].
Jødiske helligdager
De jødiske festene og helligdagene (haggim) tar som regel utgangspunkt i sentrale begivenheter i det jødiske folkets historie.
Sabbat
Den viktigste helligdagen i jødedommen er sabbatten; en ukentlig helligdag som feires fra solnedgang fredag til solnedgang lørdag. Bakgrunnen for sabbaten er beretningen fra andre Mosebok, hvor Gud etter at han i seks dager arbeidet med å skape verden hvilte på den syvende dagen. Sabbatten tjener således som en hviledag som samler hele familien, en dag det ikke er tillatt å arbeide. Sabbatten er foreskrevet i de ti bud.
Pesach
En av de viktigste festene i jødedommen er Pesach, som tilsvarer den kristne påsken. Pesach feires til minne om befrielsen fra slaveriet i Egypt (exodus) og kalles også "De usyrede brøds fest", fordi usyret brød spiller en sentral rolle både før og under festen. Huset renses omhyggelig for alt av syret (gjæret) mat, og alt husgeråd som har vært i berøring med syrede matvarer erstattes av spesielt Pesach-service. Høytidens sentrale begivenhet er seder, et fellesmåltid som avholdes på festens første aften, hvor det spises en rekke tradisjonelle retter som symbolsk knyttes opp til flukten fra Egypt.
Sjabuót
Ifølge tredje Mosebok er jødene forpliktet til å telle 7 uker fra Pesachs andre dag. Etter disse 7 ukene (49 dager) kommer Sjabuót-festen. Sjabuót betyr egentlig "uker". På sjabuót takker jødene Gud for mottagelsen av Toraen.
Sukkot
Sukkot eller løvhyttefesten minnes israelittenes vandring gjennom ørkenen etter flukten fra Egypt og faller sammen med frukthøsten. Sukkot feires ved at man konstruerer små hytter som dekoreres med frukt og grønnsaker. I disse hyttene spiser og sover man de syv dagene festivalen varer.
Rosj hasjaná
Rosj hasjaná betyr "årets begynnelse" (egentlig hode) og feires som det jødiske nyttår, selv om høytiden faller på den syvende måneden i den jødiske kalenderen. Festen feirer skapelsen av verden og innleder også de såkalte botsdagene, ti dager som varer fram til Yom Kippur, når folk oppfordres til å be om unnskyldning til folk de har gjort urett mot.
Jom kippúr
Forsoningsdagen Jom kippúr var i førkristen tid den ene dagen i året da den jødiske ypperstepresten trådte inn i tempelets aller helligste rom for å utføre et ritual som skulle skaffe hele det jødiske folk soning for sine synder. I moderne jødedom er dagen viet til bønn, faste og botsgjerninger sentrert rundt renselse og Guds nåde. Yom Kippur er således kulminasjonen på botsdagene og regnes ofte som den mest betydningsfulle enkeltstående helligdagen.
Hanukka
Hanukka, også kjent som Channukkah, kalles den jødiske lysfestivalen. Ordet Hanukka betyr "å dedikere", og helligdagen faller typisk omkring de kristne helligdagene jul. Chanukah feires med å tenne de åtte lysene i lysestaken kjent som hanukkia over de åtte dagene Hanukka varer. Dette skal symbolisere de 8 dagene da den jødiske gruppen Makkabeerne fikk en lampes olje til å vare i åtte dager, selv om det ble vurdert at oljen bare var nok til en dags bruk. Helligdagen har blitt mer populær etter at julen har fått et større kulturelt innhugg i den vestlige verden, og anses nå for å være en helligdag som spesielt henvender seg til barn. I den forbindelse er det vanlig å gi gaver til hverandre hver dag i de 8 dagene, og gi sjokolade kjent som Hanukka Gelt (Gelt er et yiddish og tysk ord som betyr penger) som er formet som gullmynter til familien.
Jødedommens tekster
Jødene kalles ofte «Bokas folk», og jødedommen har en lang intellektuell tradisjon som fokuserer på tekstbasert torástudium. Dette avsnittet er en strukturert liste over sentrale verk i jødisk praksis og tenkning.
- Tanákh (Den hebraiske Bibelen, svarande til det kristne Det gamle testamentet) som er delt i de tre delene Tora, Nebiim og Ketubim, og jødiske bibelstudium, som inkluderer:
- Mesorá
- Targúm
- Jødisk bibelsk eksegese (jfr også Medrásj)
- Verk fra den talmudiske perioden (klassisk rabbinsk litteratur)
- Misjná med kommentarer.
- Talmúd; i sine to versjoner Talmúd jerusjalmí og Talmúd bablí, begge med kommentarer.
- Toseftá og de mindre massekhtót.
- Medrasjisk litteratur:
- Halakhisk litteratur
- De største samlingene av Halakhá (jødisk religiøs og verdslig lov og skikk)
- Misjné Torá med sine kommentarar.
- Arba‘á turím («Tur») med kommentarer.
- Sjulḥán ‘arúkh med kommentarer.
- Andre bøker om jødisk lov og skikk
- Responsa-litteraturen
- De største samlingene av Halakhá (jødisk religiøs og verdslig lov og skikk)
- Jødisk tenking og etikk
- Siddúren (den jødiske bønneboka) og jødisk liturgi
- Jødiske bønner og velsignelser
- Pijjutím (klassiske jødiske dikt)