Jules Raymond Mazarin
| Jules Raymond Mazarin | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Giulio Raimondo Mazzarino 14. juli 1602[1][2][3][4]  Pescina[5][6] | ||
| Død | 9. mars 1661[1][2][3][4] (58 år) Vincennes[7] | ||
| Beskjeftigelse | Diplomat, politiker, katolsk prest, kunstsamler, katolsk biskop | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Gregoriana Universitetet i Alcalá Universitetet i Salamanca | ||
| Far | Pierre Mazzarini | ||
| Mor | Ortensia Buffalini[8] | ||
| Søsken | Laura Margherita Mazzarini Geronima Mazarino Michele Mazzarino Francesco Maria Mancini | ||
| Nasjonalitet | Frankrike Kongedømmet Napoli | ||
| Gravlagt | tombeau de Mazarin (1684–) | ||
| Signatur | |||
 | |||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Jules Raymond Mazarin, opprinnelig Giulio Raimondo Mazzarino, (født 14. juli 1602 i Pescina i Abruzzene i Italia, død 9. mars 1661 på slottet Vincennes i Frankrike) var en ledende statsmann i Frankrike, og en av Den katolske kirkes kardinaler.
Bakgrunn, tidlig karriere
[rediger | rediger kilde]Mazzarino ble født i de italienske Abruzzene som sønn av Pietro Mazzarino fra Palermo på Sicilia og Ortensia Buffalini. Hans far var hushovmester hos Colonnaslekten i Roma. Han var bror til kardinal Michel Mazarin (kreert i 1647), og nevø til jesuittpater Giulio Mazarini.
Mazzarino-familien er en kjent italiensk familie som opprinnelig stammer fra byen av samme navn på Sicilia. Mazzarino-navnet blir skrevet på flere måter, som Mazzarino, Mazarini, Mazarino og på fransk Mazarin.
Mazzarino fikk sin utdannelse ved Collegio Romano i Roma og ved universitetet Alcalá de Henares i Spania (1619–1621). Han tok doktorgrad i kirkerett og borgerlig rett (utroque iure) i 1628. Han ble en god venn av den fremtidige kardinal Girolamo Colonna, som ledsaget ham til Madrid i 1619. Da faren ble anklaget for drap, vendte han tilbake til Roma for å forsvare ham.
Han ble kaptein i den pavelige hær og kjempet i den valtellinske krig (1625–1626) og senere i den mantovanske arvefølgekrig (1628–1630). I løpet av disse årene ble han venn av Giulio Sachetti, kommissær for den pavelige hær og senere utnevnt til kardinal.
Veien til Frankrike
[rediger | rediger kilde]Hans fremforhandling av en våpenhvile mellom Frankrike, Spania og Savoia den 26. oktober 1630, der han favoriserte den franske side, gjorde ham populær hos den franske statsminister og kardinal Richelieu.
Senere ble Mazzarino viselegat ved kardinal Francesco Barberinis hoff. Han ble tilknyttet den pavelige legasjon i Avignon i 1632 og ble kannik ved Lateranbasilikaen den 8. mai samme år. Flere kurietitler og -utnevnelser fulgte: Apostolisk protonotar (1632) og referendar ved tribunalene tilknyttet Den apostoliske signatura (1633).
I 1634 ble han viselegat i Avignon og senere samme år ekstraordinær nuntius i Frankrike. Men Spania klaget i Roma over hans støtte til kardinal Richelieus politikk, hvorpå pave Urban VIII fjernet ham fra nuntieposten den 17. januar 1636.
Mazarino dro da fra Avignon til Paris og stilte seg til Richelieus disposisjon. Han ble fransk borger i april 1639, og 3. januar 1640 bosatte han seg varig i Paris. Der fikk han i oppdrag å undertegne en hemmelig pakt med Tommaso av Savoia mot slutten av samme år.
Kardinalsutnevnelsen
[rediger | rediger kilde]Kardinal Richelieu bad i 1641 om at Mazarin, som han nå kalte seg, skulle utnevnes til kardinal. Opprinnelig hadde Richelieu i den franske konges navn bedt paven om å utnevne pater François de Leclerc du Tremblay (kjent som Père Joseph) til kardinal. Men etter at han døde i desember 1638, fremstod Mazarin som en passende kandidat for franskmennene.
Han ble så kreert til kardinal den 16. desember 1641 av pave Urban VIII.
Frankrikes mektigste mann
[rediger | rediger kilde]Kardinal Richelieu døde den 4. desember 1642. På sitt dødsleie anbefalte han kardinal Mazarin overfor kong Ludvig XIII av Frankrike. Etter kong Ludvigs død den 14. mai 1643 ble han medlem av regjeringsrådet, og dronning Anne av Østerrike, moren til den mindreårige kong Ludvig XIV, gjorde ham de facto til regjeringssjef.[trenger referanse]
Mazarin fortsatte Richelieus antihabsburgske politikk og la grunnlaget for Ludvig XIVs ekspansjonisme. Seirene vunnet av Condé og Turenne brakte franskmennene til forhandlingsbordet ved avslutningen av trettiårskrigen med traktatene i Münster og Osnabrück (Freden i Westfalen). Her var Mazarins politikk mer fransk enn katolsk.[trenger referanse] Han fikk brakt Alsace (men ikke Strasbourg) inn under Frankrike, han fikk på plass protestantiske fyrster i tyske sekulariserte tidligere katolske fyrstebispedømmer og abbedier som gjenytelse og takk for deres politiske opposisjon mot Østerrike. I 1658 organiserte han Rhinforbundet, som skulle være et hinder for østerriksk ekspansjon i Sentral-Europa. I 1659 sluttet han fred med det habsburgske Spania gjennom Pyreneene-traktaten, som innbragte Frankrike nye territorier i sør (Roussillon, Cerdagne) og i nord (deler av de spanske Nederlandene).
Overfor protestantismen på hjemmebane førte Mazarin en løfte- og forhalingspolitikk. Slik fikk han ridd av for eksempel den væpnede Ardèche-oppstanden (1653) og forhindret at hugenottene bevæpnet seg. I seks år trodde de at de var på nippet til å få innfridd den beskyttelse de var blitt lovet ved Ediktet i Nantes, men til slutt oppnådde de ingen ting.[trenger referanse]
I 1644 ble spanjolenes yndling, kardinal Giovanni Battista Pamphili, valgt til pave (Innocens X). Frankrike hadde en hevdvunnen rett til å nedlegge veto mot uønskede kandidater ved pavevalg, men kardinal Mazarin hadde ikke rukket frem i tide til pavevalget i Roma. Det var stadig friksjon mellom Innocens og Mazarin.[trenger referanse] Mazarin beskyttet de to Barberinikardinalene Francesco og Antonio Barberini, nevøene av den avdøde pave. Han lot dem ta tilflukt i Frankrike da det ble iverksatt etterforskninger mot dem i Roma. Bullen som paven rettet mot dem, fikk han parlamentet i Paris til å erklære for ugyldig. Frankrike raslet med sabelen og lot som det forberedte innmarsj i det pavelige Avignon, og Innocens gav etter.[trenger referanse]
Mazarin var en motstander av jansenismen, skjønt snarere av politiske enn av teologiske grunner.[trenger referanse] På sitt dødsleie advarte han den unge Ludvig XIV om «ikke å tåle den jansenistiske sekt, ikke en gang deres navn».
Strid om kardinalens politikk sammen med kongemaktens svakhet førte til to borgerkriger, kjent under betegnelsen la Fronde (1648–52). To ganger, i 1651 og 1652, måtte han flykte fra landet. De mange krenkende og satiriske pamfletter, kalt mazarinader, som ble offentliggjort mot ham, påpekte gjerne hans italienske opphav.[trenger referanse] I tillegg var det motstand mot den tiltagende absolutisme (som hadde vokst frem fra Richelieus tid) og det økende skattetrykket. Mazarins nærmeste støtter på denne tid var, ved siden av dronningmoren, fyrsten av Condé, hertugen av Orléans, kardinal de Retz og mademoiselle Anna Maria di Montpensier.
Mazarin ble foreslått til biskop av Metz av kong Ludvig XIV i november 1653, men fratrådte i 1658 fordi Mazarin aldri dukket opp under valget. Utnevnelsen kunne derfor aldri bli godkjent av pavestolen.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Jules, Cardinal Mazarin, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Cardinal-Jules-Mazarin, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Base biographique, oppført som Jules Mazarin, BIU Santé person ID 1004[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Мазарини Джулио, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage[Hentet fra Wikidata]
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Jules Mazarin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Jules Raymond Mazarin hos The Peerage