Hopp til innhold

Koiné

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Mørkeblå: flertall av gresktalende, lyseblå: helleniserte områder: Antatt spredning på 300-tallet f.Kr.

Koiné (koiné gresk: ἡ κοινὴ διάλεκτος, «felles dialekt» eller «fellesspråk»), også tidvis karakterisert som aleksandrinsk dialekt, felles attisk, eller hellenistisk gresk (Ελληνιστική Κοινή), var felles greske språket som utviklet seg i kjølvannet av Aleksander den stores erobringer, basert i stor grad på attisk gresk framfor andre greske dialekter. Det ble lingua franca blant alle i den hellenistiske verden i den østlige delen av Middelhavet og den vestlige delen av Asia. Etter mønster fra koiné-gresk blir koinéspråk brukt i lingvistikken om standardspråk eller dialekter som har oppstått på lignende måter.

Det utviklet seg gjennom spredningen av gresk som følge av erobringene på 300-tallet f.Kr., basert på attisk, men med en del jonisk former, samt ulike tilsetninger som kom fra lokale dialekter.[1] Koiné viste et bredt spektrum av ulike stiler, fra mer konservative litterære former til talte folkespråk i lokale områder.[2] Som det dominerende språket for Det bysantinske riket, utviklet det seg videre til middelaldergresk (bysantinsk gresk), som siden ble til moderne gresk.[3]

Litterært koiné var språket for mye av den greske litterære og akademiske skrivingen, som i verkene til Plutark og Polybios.[1] Koiné er også språket til Septuaginta, den greske oversettelsen av Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente) gjort av jøder i Alexandria på 200-tallet f.Kr., av det kristne Det nye testamente, og av det meste av tidlig kristne teologiske skrifter av kirkefedrene. I denne sammenhengen er koiné gresk også omtalt som bibelsk gresk eller kirkegresk.[4] Det fortsatte å være benyttet som liturgisk språk i den gresk-ortodokse kirke. Et forslag på å innføre moderne gresk i liturgien ble avvist så sent som 2002.[5]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Bubenik, V. (2007): «The rise of Koiné» i: Christidis, A. F.: A history of Ancient Greek: from the beginnings to late antiquity. Cambridge: University Press. s. 342–345.
  2. ^ Horrocks, Geoffrey (1997): Greek: a history of the language and its speakers. London: Longman. «4–6».
  3. ^ Horrocks, Geoffrey C. (2010): Greek: a history of the language and its speakers, 2. utg., London: Longman. ISBN 978-1-4051-3415-6. s. xiii.
  4. ^ Chritē, Maria; Arapopoulou, Maria (2007): A History of Ancient Greek: From the Beginnings to Late Antiquity, Cambridge University Press, s. 436
  5. ^ Roudometof, Victor; Makrides, Vasilios N. red. (2010): Orthodox Christianity in 21st Century Greece, Ashgate Publishing.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Allen, W. Sidney (1987): Vox Graeca: A Guide to the Pronunciation of Classical Greek, 3. utg., Cambridge University Press, ISBN 0-521-33555-8
  • Bruce, Frederick F. (1963): The Books and the Parchments: Some Chapters on the Transmission of the Bible. 3. utg., Westwood, N.J.: Revell, kapitlene 2 og 5.
  • Chritē, Maria; Arapopoulou, Maria (2007): A History of Ancient Greek: From the Beginnings to Late Antiquity, Cambridge University Press
  • Conybeare, F.C.; Stock, George (2001). Grammar of Septuagint Greek: With Selected Readings, Vocabularies, and Updated Indexes, Baker Academic.
  • Smyth, Herbert Weir (1956): Greek Grammar, Harvard University Press, ISBN 0-674-36250-0.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
pFad - Phonifier reborn

Pfad - The Proxy pFad of © 2024 Garber Painting. All rights reserved.

Note: This service is not intended for secure transactions such as banking, social media, email, or purchasing. Use at your own risk. We assume no liability whatsoever for broken pages.


Alternative Proxies:

Alternative Proxy

pFad Proxy

pFad v3 Proxy

pFad v4 Proxy