Konkordat

Konkordat (av latin concordare, «komme overens») er en betegnelse på tosidige avtaler mellom stater og paven. Det blir også brukt om avtaler sluttet mellom enkeltstater og paven. Konkordater har til formål å regulere forholdet mellom kirke og stat innenfor en stats territorium. Vanligvis er konkordatene avtaler mellom parter som anerkjenner hverandre som likeverdige. Et kjent eksempel på et konkordat er Wormskonkordatet i 1122 mellom den tysk-romerske keiser Henrik V og pave Callistus II. Her fikk keiseren retten til å være til stede ved valg av biskoper og abbeder. I tilfeller der valgkollegiet ikke greide å finne en kandidat, kunne keiseren bestemme hvem som skulle bli innsatt. Fra Norge er Sættargjerden i Tønsberg et eksempel på et konkordat.

Det mest kjente konkordatet fra nyere tid er Lateranoverenskomsten.

Det er tre teorier om konkordatenes rettskarakter:

• Privilegieteorien gir uttrykk for det som kalles et ultramontant syn på pavens makt. Det er bare paven, i kraft av å være plenitudo potestatis, maktfullkommen, som kan slutte konkordat. Alle de rettigheter staten eller kirken i ett land får, er dermed pavelige privilegier. Det er bare paven som kan si opp slike avtaler.
• Legalteorien står i motsetning til privilegieteorien. Siden staten har suverenitet på eget område, kan det ikke finnes noe som den lovgivende makt ikke kan forhindre. Et konkordat er således ikke en folkerettslig avtale mellom to likeverdige partnere, men en regulering av forholdene innenlands som fyrsten er i besittelse av og som han må ha fullstendig kontroll over.
• Kontraktteorien innebærer at kirken og staten er likeverdige partnere, og konkordatene er gjensidig bindende. Ingen av partene kan ensidig si opp konkordatet. Dette synet er påvirket av privatrettslig avtalerett og folkerettslig tankegang. Det kan hevdes at i Sættargjerden i Tønsberg er det kontraktteorien som dominerer.