Konstans

Konstans CAESAR FLAVIVS IVLIVS CONSTANS AVGVSTVS
Født	320; Italia
Død	18. januar 350; Vicus Helena, Gallia; Drept av Magnentius
Beskjeftigelse	Politiker
Embete	Romersk keiser (337–350); romersk senator; bysantinsk keiser (337–350) ;
Ektefelle	Olympias of Armenia
Far	Konstantin den store
Mor	Fausta
Søsken	Constantina; Helena; Konstantius II; Konstantin II; Flavius Julius Crispus (familierelasjon: halvbror på fars side)
Nasjonalitet	Romerriket; Østromerriket
Gravlagt	Mausoleum of Centcelles
Navn før tiltredelse	Flavius Julius Constans
Navn som keiser:	Flavius Julius Constans Augustus
Regjerte	22. mai 337-18. januar 350
Dynasti	Konstantinske
Forgjenger	Konstantin den store
Etterfølger	Vetranio og Konstantius II
	Konstans på Commons Se også liste over romerske keisere

Konstans (latin: Flavius Julius Constans Augustus;^[2] født ca. 323, død 350) var romersk keiser fra 337 til 350. Han delte Romerriket sammen med sine brødre og fikk selv tildelt den midterste delen, Italia og omland, og ble siden angrepet av sin eldre bror Konstantin II fra Gallia, men beseiret ham og overtok hans tredjedel av riket. Konstans ble stadig mer upopulær, grunnet både i hans personlige liv og at han fortrakk barbarer i sin livvakt, førte til ledende offiserer i hæren gjorde opprør og ledet av general Magnentius ble han myrdet i 350. Han var den 62. keiser av Romerriket.

Liv og virke

Bakgrunn

Konstans var den tredje og yngste sønnen til Konstantin den store og Fausta, hans fars andre hustru.^[3] Konstans fikk sin utdannelse ved hoffet til sin far i Konstantinopel under oppsynet til poeten Aemilius Magnus Arborius.^[2] Konstans ble forlovet til Olympias, datter av prefekten av pretorianergarden, Ablabius, men ekteskapet ble aldri inngått.^[3]

Da Konstantin den store døde i 337 ble hans arvinger hektisk opptatt av å myrde hverandre i Konstantinopel da den gamle keiser ikke hadde tatt noen bestemmelse om hvem som skulle etterfølge ham.^[4] Han hadde tre sønner og en nevø som alle fikk tittelen cæsar, vanligvis forbeholdt arvingen av tronen. Da blodbadet stilnet hadde hans tre sønner, den 21 år gamle Konstantin II, den 17 år gamle Konstantius II og den 14 år gamle Konstans kommet fram til en form for forståelse som etterlot dem levende. Det eneste unntaket var en fem år gammel fetter, Julianus, som ikke utgjorde en trussel. De tre sønnene ble erklært keisere, augustus, den 9. september 337,^[2] og Romerriket ble delt opp i tre like deler, eller prefekturer.^[5] Konstantin II tok prefekturet Gallia (inkludert Den iberiske halvøy og romersk Britannia); Konstans tok prefekturet Italia (inkludert Roma og Nord-Afrika);^[6] og Konstantius II tok prefekturet i Øst, skilt ved Balkan, hele Trakia, Hellas, hele Anatolia, romersk Syria, Midtøsten, romerske Egypt, og oldtidens Libya.^[7] Bortimot umiddelbart ble det påkrevd at den unge Konstans måtte ta seg av en invasjon av sarmatere i slutten av 337, men vant en solid seier over dem.^[3]

Som keiser

Den formelle fordelingen av Romerriket blant Konstantin den stores sønner. Området i gult var styrt av Dalmatius, og etter at han var drept ble det mellomliggende området fordelt mellom Konstans og Konstantius II.

I begynnelsen var Konstantin II verge for Konstans. Den opprinnelige avtalen hadde gitt Konstans den midtre delen av Romerriket. Han var ikke fornøyd med denne delingen og brødrene møttes i Viminacium i Moesia (dagens Serbia) i 338 for revidere grensene. Konstans greide å forhandle seg fram til utvide sitt område ved at grensene ble satt ved Illyricum og Trakia,^[6] områder som opprinnelig ment å bli styrt av deres fetter Dalmatius slik deres far hadde forslått delingen etter sin død.^[4] Konstantin II klagde snart på at han ikke hadde mottatt den mengde territorium som burde tilfalle den eldste sønnen.^[8]

Forbitret over at Konstans hadde fått Trakia og Makedonia etter Dalmatius' død, krevde Konstantin II at Konstans overga de afrikanske provinsene. Konstans gikk med på dette for å opprettholde den skrøpelige freden mellom brødrene.^[9] Snart begynte uenighetene om hvilke deler av de afrikanske provinsene som tilhørte Kartago og således til Konstantin II.^[10] Det førte til voksende uro og spenning mellom brødrene. En annen årsak var Konstans formelt var blitt voksen og myndig, men Konstantin II nektet å oppgi sin myndighet som hans verge. I 340 invaderte Konstantin II Italia.^[9] Konstans, som på denne tiden var i Dacia, fikk sendt av sted en utvalgt hæravdeling av disiplinerte illyriske soldater med løfte om at han ville følge etter i egen person med resten av sine hærstyrker.^[8] Konstantin II ble til sist fanget inn i et bakhold ved Aquileia og drept i kampene. Det gjorde at hans yngre bror Konstans overtok alle hans områder; Hispania, Britannia og Gallia.^[5]

Konstans begynte sitt styre på energisk vis.^[5] I 341-342 ledet han en suksessfull krig mot frankere, og i de første månedene av 343 besøkte Britannia.^[3] Kilden for dette besøket, Julius Firmicus Maternus, har ikke oppgitt noen årsak, men den raske forflytningen og risikoen som det innebar å krysse Den engelske kanal midtvinters antyder at det var grunnet en nødvendig militær grunn, muligens for å slå til angrep fra piktere fra Caledonia.^[3]

Religion

I religiøse spørsmål var Konstans tolerant overfor jøder og jødedommen, men kunngjorde et edikt som bannlyste hedenske ofringer.^[3] Han undertrykket donatistene i Nord-Afrika, en sosial kristen sekt som andre kristne mislikte. Han støttet også den nikenske trosbekjennelse mot arianismen. Hans bror Konstantius II i øst var derimot tilhenger av Arius og arianismen. Konstans betraktet seg som kirkens overhode, slik hans far også hadde oppfattet seg, og innkalte til kirkemøtet i Sardica (Sofia) i 343 for å få avgjort denne konflikten mellom kristne en gang for alle.^[11] og på nytt i 346. De to brødrene gikk når i krig over spørsmålet mellom nikensk ortodoksi og arianismen.^[12] Konflikten ble kun løst ved en midlertidig avtale som tillot hver av keiserne til å støtte deres foretrukne presteskap innenfor deres egne riker.^[12]

Den romerske historikeren Eutropius hevder at Konstans "henga seg til store laster" i referanse til hans homofili; og Aurelius Victor hevdet at han hadde et rykte på seg for skandaløs oppførsel med "kjekke barbariske gisler".^[3] Uansett sannheten i disse nedsettende påstandene, kom Konstans til å støtte en bestemmelse sammen med Konstantius II som slo fast at ekteskap basert på "unaturlig samliv" skulle bli straffet omhyggelig. Historikeren John Boswell mener at denne bestemmelsen kun forbød homofile ekteskap i seg selv.^[13]

Død

I de siste årene av sin keisertid utviklet Konstans et rykte for å være grusom og drive et vanstyre.^[14] Dominert av sine favoritter og åpent foretrakk sine utvalgte livvakter, mistet han støtten i hæren.^[8] I 350 erklærte hans general Magnentius seg selv som keiser ved Augustodunum (i dagens Bourgogne i Frankrike) med støtte fra troppene langs grensen av Rhinen, og senere i de vestlige provinsene av riket.^[15] Konstans var i nærheten da han fikk vite om Magnentius' forræderi.^[8] Da han manglet støtte utover sin umiddelbare keiserlige husholdning, var han tvunget til å flykte for livet. Mens han enten forsøkte å komme seg over til Spania eller Italia, klarte tilhengere av Magnentius å omringe ham i en festning i Vicus Helena (dagens Elne) i Pyreneene i sørvestlige Gallia.^[16]. Han ble drept mens han forsøkte å søke tilflukt i et tempel.^[12]

Referanser

^ ^a ^b Union List of Artist Names, ULAN 500355674, utgitt 20. juli 2015, besøkt 21. mai 2021^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b ^c Jones (1971), s. 220
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g DiMaio: Constans I (337–350 A.D.)
^ ^a ^b Victor, 41:20
^ ^a ^b ^c Eutropius, 10:9
^ ^a ^b Canduci (2010), s. 130
^ Bauer, Susan Wise (2010): The History of The Medieval World. From The Conversion of Constantine to The First Crusade, New York/London: W. W. Norton, s. 31-33
^ ^a ^b ^c ^d Gibbon, kapittel 18
^ ^a ^b Victor, 41:21
^ Zosimus, 2:41-42
^ Council of Sardica, Catholic Encyclopedia, 1930
^ ^a ^b ^c Canduci (2010), s. 131
^ Boswell, John (2005): Christianity, Social Tolerance, and Homosexuality: Gay People in Western Europe from the Beginning of the Christian Era to the Fourteenth Century, University of Chicago Press
^ Zosimus, 2:42
^ Eutropius, 10:9:4
^ Victor, 41:21:23

Litteratur

Primære kilder

Zosimus: Historia Nova, bok 2.
Aurelius Victor: Epitome de Caesaribus
Eutropius: Breviarium ab urbe condita^{[død lenke]}

Sekundære kilder

DiMaio, Michael; Frakes, Robert (1998): «Constans I (337–350 A.D.)» i: De Imperatoribus Romanis
Jones, A.H.M.; Martindale, J.R. (1971): The Prosopography of the Later Roman Empire, Vol. I: AD260-395, Cambridge University Press,
Canduci, Alexander (2010): Triumph & Tragedy: The Rise and Fall of Rome's Immortal Emperors, Pier 9, ISBN 978-1-74196-598-8
Gibbon. Edward (1776–89): The History of the Decline and Fall of the Roman Empire

Romersk keiser
Konstantinske dynasti
Forgjenger: Konstantin den store	337–350 Medkeiser(e): Konstantin II (337-340) Konstantius II (337-350)	Etterfølger: Vetranio og Konstantius II
Romerriket

Eksterne lenker

(en) Constans – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Constans – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Roman Imperial Coinage of Constans, romerske mynter preget av Konstans

[hash-fcb4ad1a9c2533885ee6f17fbc03a88286b96b47-1] Union List of Artist Names, ULAN 500355674, utgitt 20. juli 2015, besøkt 21. mai 2021^{[Hentet fra Wikidata]}

[Jones220-2] Jones (1971), s. 220

[DiMaio-3] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g DiMaio: Constans I (337–350 A.D.)

[Victor,_41:20-4] Victor, 41:20

[Eutropius,_10:9-5] Eutropius, 10:9

[Canduci130-6] Canduci (2010), s. 130

[Bauer-7] Bauer, Susan Wise (2010): The History of The Medieval World. From The Conversion of Constantine to The First Crusade, New York/London: W. W. Norton, s. 31-33

[Gibbon,_Ch._18-8] Gibbon, kapittel 18

[Victor,_41:21-9] Victor, 41:21

[10] Zosimus, 2:41-42

[11] Council of Sardica, Catholic Encyclopedia, 1930

[Canduci131-12] Canduci (2010), s. 131

[13] Boswell, John (2005): Christianity, Social Tolerance, and Homosexuality: Gay People in Western Europe from the Beginning of the Christian Era to the Fourteenth Century, University of Chicago Press

[14] Zosimus, 2:42

[15] Eutropius, 10:9:4

[16] Victor, 41:21:23

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

[10]

[11]

[12]

[13]

[14]

[15]

[16]