Nattverden (Leonardo)
| Nattverden (Leonardo) | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Kunstner | Leonardo da Vinci | ||
| Sjanger | religiøs kunst | ||
| År | 1490-årene (Julian)[1] | ||
| Dimensjoner | 460 × 880 | ||
| Plassering | Refektoriumet i klosteret Santa Maria delle Grazie i Milano | ||
| Material(er) | tempera, gesso | ||
| Opphavsland | Den florentinske republikk | ||
| Bestilt av | Ludovico Sforza | ||
| Nettsted | cenacolovinciano.org (it) | ||
«Nattverden» er et maleri utført av Leonardo da Vinci for hertug Ludovico Sforza, kalt «Il Moro», og fremstiller den siste nattverd som den beskrives i Bibelen. Maleriet på 460 x 880 cm finnes i klosteret Santa Maria delle Grazie i Milano. Leonardo da Vinci innledet arbeidet i 1495 og avsluttet det i 1498. Leonardo brukte blant annet lang tid på å finne de rette modellene til de enkelte portrettene av apostlene. Abbeden ble utålmodig og klaget til Ludovico Sforza, hvorpå Leonardo svarte at han kunne gjøre maleriet ferdig hurtigere, hvis abbeden ville sitte modell til Judas.
«Nattverden» ble malt på en tørr vegg (al secco) i stedet for på våt kalk, så det er ikke en ekte fresko. På grunn av denne maleteknikken har verket ikke motstått tidens tann særlig godt, og allerede 20 år etter fullførelsen viste det tegn på nedbrytning. Det har siden det 16. århundre gjennomgått flere restaureringer, den seneste tok 24 år. Den 28. mai 1999 kunne verket atter sees. Kilder forteller at maleriet var sterkt skadet allerede etter 15 år. Fargepigmentet binder seg ikke med murpussen, og holdbarheten blir kraftig redusert. Det finnes flere teorier på hvorfor Leonardo brukte denne uvanlige teknikken. Noen sier at han var en rastløs mann som ikke hadde tålmodighet til å male etter den tidkrevende freskoteknikken, andre mener at han malte på denne måten for å kunne gjøre endringer underveis.
Det var tradisjonelt visse krav et nattverdsbilde måtte oppfylle. Bordet Jesus og apostlene satt ved skulle være likt det munkene spiste i refektoriet. På den måten fikk munkene inntrykk av at de spiste sammen med Jesus og apostlene. Judas skulle imidlertid sitte for seg selv, helst på andre siden av bordet, med ryggen til munkene for å vise at hans synd var at han brøt ut av fellesskapet. Han skulle være et skrekkens eksempel. Leonardo holder fast ved kravene i sin fremstilling, men bryter tradisjonen på et punkt, han plasserer Judas sammen med de andre.
Leonardo fremstiller øyeblikket hvor Jesus sier: «en av dere skal forråde meg», og vi blir vitne til hvordan ordene virker i forsamlingen. De som sitter nærmest Kristus, farer forferdet opp, bøyer seg frem, rykker tilbake, mens bevegelsen etterhvert ebber bort hos de apostlene som sitter lengst borte. Hver disippel reagerer ulikt på ordene, og vi ser reaksjonene også i håndbevegelser og minespill. Kristus selv er fylt av en opphøyet ro som demper lidenskapene. Han er ensom midt i disippelskaren, omgitt av en tom lyskrets. Rommet rundt Jesus og disiplene er nakent og skal først og fremst fremheve perspektivet. Vinduet bak Jesus fremhever hans silhuett nesten som en glorie. Disiplene er delt opp i grupper på tre og tre. Nærmest Jesus, til venstre sitter Johannes, deretter Peter. Judas blir i denne gruppen presset frem over bordet, og hans ansikt ligger i skyggen. Ved å komponere bildet på denne måten oppnår Leonardo at Jesus blir midtpunktet. Forsvinningspunktet som er i Jesu høyre øye understreker dette. Jesus er dessuten den eneste som er fremstilt med helt rene fargetoner. Denne fordelingen mellom Jesus og disiplene gir bildet en klar over- og underordning, dette kalles en hypotaktisk struktur. Et annet trekk som er verdt å legge merke til er at belysningen kun fremhever det viktige i bildet, resten ligger i halvskygger. Dette er et typisk høyrenessansetrekk. Leonardos hensikt har vært å vise hvordan en felles opplevelse virker på en gruppe mennesker alt etter alder og temperament.
Se også
[rediger | rediger kilde]Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- ^ «Leonardo's Last Supper». Besøkt 8. desember 2017.