Nepals geografi

Nepal grenser mot Kina i nord og India i sør.

Nepal strekker seg fra Ganges-deltaet 70 moh., opp gjennom åsene mot Himalaya og ender i verdens høyeste fjell, Mount Everest (8 848 moh.)

Nepals geografi. Nepal er et lite land i Sørøst-Asia, inneklemt mellom kjempestatene Kina og India.

Navnet Nepal

Offisielt hevdes det at navnet på en poetisk måte uttrykker den fysiske beliggenheten: Det er avleda av sanskrit nipa, ved foten av, og alaya, gudenes bolig. Men det blir også påstått at navnet stammer fra den nasjonaliteten som historisk har dominert Kathmandu-dalen: Newar-folket.

Beliggenhet og grenser

Nepals nåværende grenser og størrelse

Nepals grenser danner en litt bøyd rektangel. Den østlige delen av landet ligger sør for den vestlige, og på vei fra øst til vest buer nord- og sørgrensa seg litt ekstra mot nord.

Det sørøstligste hjørnet ligger så vidt øst for 88° øst, og litt nord for 26° nord. Det nordøstlige hjørnet ligger også nær 88° øst og så vidt sør for 28° nord. Det nordvestlige hjørnet ligger nær 81° øst og litt nord for 30° nord. Det sørvestlige hjørnet ligger så vidt øst for 80° øst og litt sør for 29° nord. Nordligste punkt er 30º27' nord, sørligste 26º22' nord. Østligste punkt er 88º12' øst, vestligste 80º4' øst.

Lengden på Nepals grense er 2926 km. Grensa mot Kina er 1236 km lang, mot India 1690 km. Avstanden fra sørgrensa til nordgrensa er på det korteste 145 km og på det lengste 241 km. Fra øst til vest er landet over 850 km. Flateinnholdet er 147 181 km², om lag så stort som Norges fire nordligste fylker Nord-Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark til sammen. Et vanlig anslag arealet dekka av sjøer er 4000 km².

Hele nordgrensa og den øverste delen av vestgrensa går mot Kinas autonome region Tibet. De andre tre sidene i firkanten grenser mot India. Øvre halvdel av østgrensa går mot den tidligere sjølstendige staten Sikkim som nå er en delstat i India. Nedre halvdel av østgrensa går mot delstaten Vest-Bengal. Den østligste halvdelen av sørgrensa går mot delstaten Bihar, den vestligste mot Indias folkerikeste stat Uttar Pradesh, der Mahkali-elva (se lengre ned om Nepals elvesystem) danner grensa. Den nedre delen av vestgrensa går mot Himalaya-delstaten Uttarakhand.

Selv om Nepal ikke har grenser mot andre stater enn India og Kina, er avstanden til Bangladesh kort over den tynne tarmen av land i Vest-Bengal og Bihar som er kjent som hønsenakken (engelsk: the Chicken Neck). På det smaleste er denne landstripa 21 km brei. Bhutan er en litt fjernere nabo, men fortsatt bare 88 km vekk i luftlinje. I tidligere århundrer har Nepal og Bhutan hatt felles grenser. En stor del av Bhutans befolkning er etniske nepalere, og forfølgelsen av dem har ført til at det fins mange flyktninger fra Bhutan i Nepal.

Nordgrensa mot Tibet og Kina går langs de høyeste toppene i Himalaya, som utgjør en naturlig barriere mellom statene Nepal og Kina. Disse områdene er øde og de fleste steder vanskelige å krysse. Sørgrensa mot India går gjennom det flate Tarai. I dag er denne grensa enkel å krysse, tett befolka og nærmest åpen. Men i tidligere tider var det mektige jungler med ville dyr her. Ei alvorlig form for malaria gjorde Tarai til et distrikt der andre enn den gamle lokalbefolkninga (som har medfødt immunitet) ikke kunne bosette seg, helt opp til rundt 1950.

Utviklinga av den moderne nepalske staten hadde derfor fordelen av naturlige barrierer i nord og sør.

Nepals historiske utstrekning

Nepal var egentlig navnet til Khatmandu-dalen, som ligger øst i landet. Forskjellige større riker har over flere tusen år vokst ut fra dalen, for seinere å bryte sammen, ofte i et lappeteppe av småstater.

Noen av de seinere større rikene har hatt ei geografisk utstrekning som mer eller mindre overlapper den moderne staten Nepal. Dette gjelder blant annet rikene som Malla-kongene skapte på 1200-tallet og igjen på 1400-tallet. Dels har de også strakt seg betydelig lengre mot øst (inn i det nåværende Sikkim, sørover ned i Gangesdeltaet, mot vest (blant annet i det som nå er Indias delstat Uttaranchal), og inn i Tibet i nord.

Kasa-folket i det vestlige Nepal (et indo-iransk folkeslag som hadde med seg det som seinere blei til det moderne språket nepali da de vandra inn fra nordvest) danna også i middelalderen et større rike som på sitt maksimum herska over 142 000 km², et område om lag så stort som det moderne Nepal. Dets utgangspunkt var i dalen rundt Karnali-elva langt vest i dagens Nepal, med hovedsete i det moderne Jumla-distriktet. Staten inkluderte mye av det sørøstlige Tibet og Kumaon, som nå er i Uttaranchal. Dette riket oppløste seg i småstater rundt begynnelsen på 1400-tallet.

Den moderne staten Nepal vokste til sin nåværende utstrekning over knappe 50 år fra 1768 til 1816, da småstaten Gorkha om lag 10 norske mil vest for Kathmandu, begynte å ekspandere. (Både landet og nasjonalspråket blei kalt Gorkha og gorkhali helt fram til 1930-tallet.) Starten var at Gorkhas konge Prithvi Narayan Shah erobra Khatmandu-dalen, som til da hadde vært delt mellom småstater som stamma fra Malla-dynastiets forfall. Etter dette erobra han ei lang rekke småriker vest for Kathmandu. Under Prithvi nådde Nepal (med det offisielle navnet Gorkha) ei utstrekning på om lag 1/3 av det landet har i dag. Rikets østgrense nådde elvene Mechi og Kankai, dets vestgrense nådde elva Marsyandi. Etter Prithvis død fortsatte Shah-dynastiet med en aggressiv og ekspansjonistisk politikk. Nepal (Gorkha) vokste sterkt, og nådde på sitt nye maksimum ei utstrekning på over 200 000 km², noe over 80 % av Fastlands-Norge i dag. Men denne politikken førte også til kriger mot Kina og det Engelske Østindiske Kompani, som landet tapte.

Før 1816 nådde Nepals østgrense til elva Satlaj i det nåværende India. Størstedelen av det nåværende Uttaranchal lå under Nepal. I vest nådde grensa til elva Tista i Bengal, byen Darjeeling lå i Nepal og en del av Sikkim lå også under Nepal. Etter at Nepal tapte krigen mot det Østindiske Kompaniet i 1815 blei landet tvunget til å gi fra seg territoriene øst og vest for sine nåværende grenser, og et stort område i det østlige Tarai. Dette siste området fikk Nepal tilbake som takk for hjelpa da statsminister Jang Bahadur Kunwar Rana sendte soldater som hjalp England med å slå ned det store indiske opprøret i 1857. Fra da av har Nepals grenser vært uforandra.

Fysisk geografi

Nepal ligger i skråninga som begynner i Ganges-deltaet (laveste punkt, Kechana Kalan i Jhapa-distriktet er 70 moh.), fortsetter opp gjennom åsene mot Himalaya, og ender i verdens høyeste fjell, på nepali Sagarmatha (Mount Everest, Chomolungma, Feng) (8 848 moh.), som landet deler med Kina.

Geologisk forhistorie

Dette landskapet blei til ved at den øya som nå er det indiske subkontinent kom drivende sørfra og støtte sammen med Asia. Sammenstøtet danna fjellkjedene langs sørgrensa til Tibet, som fortsatt er vannskillet mellom elvesystemene til Ganges og Tsangpu (Brahmaputra). Nye bevegelser for mellom 20 og 16 millioner år sida skapte den sørlige delen av Himalaya-fjellene, og sør for dem de såkalte åsene imellom (engelsk The Middle Hills). Dette er et kaotisk område med åser og dalfører som noen nasjonalister gjerne definerer som Nepals hjerteland.

For mellom 800 000 og 300 000 år sida løfta de høyeste toppene i Himalaya seg høyt over resten av det eldre fjellandskapet. Samtidig danna de to kjedene seg som nå ligger langs foten av åsene fra vest til øst: Mahbarat-åsene, og parallelt med dem litt lengre sør, langs bredden av Ganges-slettene, Siwalik- eller Chure-kjeden. Disse bevegelsene fortsetter, og ulike deler av Himalaya vokser med en fart fra 5 mm til 1 cm i året.

De unge fjella i Himalaya er svært utsatt for å bli slitt ned av vann (erosjon). Kildene til Nepals viktigste elver fins her oppe, og elveløpene har skapt noen av verdens mest fantastiske elvedaler. Elvene går fra fjellene i nord og sørover, til fjellkjedene ved foten av åsene tvinger dem østover. Mellom åskjedene og i Kathmandu-dalen danna det seg store sjøer – den i Kathmandu-dalen tørka ut kanskje så seint som for 100 000 år sida.

Denne geologiske utviklinga har skapt Nepals tre landskaper:

Tarai - det sørlige slettelandet

Langs mesteparten av sørgrensa har Nepal ei stripe land i det flate og varme Ganges-deltaet som blir kalt Tarai (også transkribert som Terai). Denne stripa, som er over 800 km lang, er bare fra 5 km til nærmere 50 km brei fra sør til nord. Landet ligger her stort sett fra 100 til 200 moh.

Tre dalfører (som engang var sjøer) mellom Mahabharat- og Siwalik-kjedene har tilsvarende landskap og kalles "indre Tarai". Fra øst til vest er det dalene Siwaliks/Churia, Chitwan og Dang.

To ulike anslag gir at fra 17 % til 23 % av Nepals territorium ligger i Tarai.

Tarai-slettene er dekka av et flere kilometer tjukt lag med jord og leire, som er ført ned fra Himalaya med elvene. Det er et subtropisk og tropisk, sumpaktig område med sommertemperaturer på over 30 °C og vintertemperaturer som kan synke ned til 10 °C. I Tarai er det kraftig monsunregn, mest i juli. Navnet Tarai betyr fuktig ...

Så seint som på 1950-tallet dominerte den tette og svært artsrike jungelen i Tarai, og malaria hindra jordbruket. Men malariamedisin og uthogging av skogen endra landskapets karakter totalt, og førte til masseinnvandring fra åsene i Nepal og fra nabolandet India. Tarai blei Nepals rikeste jordbruksområde og den delen av landet som utvikla seg raskest økonomisk. Denne utviklinga truer nå restene av urskog i Tarai.

Drøyt halve Nepals befolkning bor nå i disse relativt små områdene. Kultur og språk er nært knytta til India på den andre sida av grensa. Fellesspråket som brukes mellom folkegruppene i Tarai er for det meste hindi (eller nærbeslekta språk/dialekter), og ikke det offisielle nasjonalspråket nepali. Befolkninga i Tarai kalles også Madhesi, og Madhesh brukes også som et navn på Tarai. Mer om nasjonaliteter i Tarai, se artikkel om Nepals befolkning. Se også egen artikkel om Tarai.

Åsene

Nepals viktigste landskapsform: Åsene (Pahar eller Pahad, landet i midten på nepali) omfatter ut fra et høyt anslag 65 % av territoriet, et lavt anslag er 45 %. Klimaet her er temperert og sunnere enn i Tarai (i India pleide de engelske koloniherrene å rømme opp i de nordlige åsene opp mot Himalaya i den varmeste tida). De lavere åsene hadde opprinnelig rik løvskog. Høyere er det barskog opp mot tregrensa, som ligger rundt 4000 moh.

Det ville landskapet gjorde det lettere for små folkegrupper å forsvare seg og bevare sin uavhengighet. Dette har ført til at regionen inneholder over 100 ulike språk og etniske grupper. Det viktigste fellesspråket er det offisielle nasjonalspråket nepali, som historisk kommer fra vest (tidligere kjent bl.a. som gorkhali og khas ). Lengre østover dominerer folkegrupper som magar, tamang og kirat som snakker tibeto-burmesiske språk.

Mange fruktbare dalfører ligger i denne delen av landet. To av de viktigste er Kathmandu-dalen (se nedafor) og Pokhara-dalen, som ligger i Vest-regionen og inneholder landets nest største by.

Det tempererte åslandskapet er ikke bare den største delen av Nepals territorium, men også det landskapet som skiller Nepal mest fra både det flate India i sør og Tibetplatået i nord. Det er for lite dyrkbar jord til den raskt voksende bondebefolkninga, og befolkningsveksten og fattigdommen går også hardt ut over de store skogene i åsene.

Omtrent halve befolkninga bor i denne delen av Nepal. Et fellesnavn for befolkninga i åsene av mange ulike nasjonaliteter som bl.a. brukes i Tarai er pahade.

Kathmandudalen: Østlig i åsene, mellom om lag 27° og 28° nord og 85° og 86° øst, ligger Kathmandudalen. Formen likner på noe bortimot en sekskant, den han også blitt sammenlikna med et egg. Fra nord til sør er den 19 km tvers over, fra øst til vest 24 km. Gjennomsnittshøyden over havet er 1350 m, arealet 600 km² (andre kilder sier 360 km²). Dalen er omgitt av grønne fjell med høyde fra 2000 til 2700 meter over havet.

Gjennom dalen fra nord til sør renner den hellige Baghmatielva, som kommer inn gjennom Bagdwar (tigerporten – av bag tiger, dwar port) i de nordlige åsene rundt dalen, passerer gjennom byen Kathmandu, samler alle andre elver i dalen i seg og renner ut gjennom Chovar-slukten i sørenden av dalen.

Kathmandu-dalen med de tre gamle byene Patan, Bhaktapur og Kathmandu, er Nepals historiske, kulturelle og politiske sentrum. De fleste forsøk på å danne større stater i Nepal har hatt utgangspunkt i denne dalen. (Noen mener at Newar-folket har gitt opphav til landsnavnet Nepal.) Dalen var i over 1000 år helt dominert av newar-folket, som var dalens herskere helt opp til midten av 1700-tallet og danna utgangspunktet for Malla-dynastiet. I 1768 mista newariene sitt herredømme til de nepali-talende hinduene, men dalens urbefolkning har fortsatt ei svært sterk sosial, økonomisk og kulturell stilling.

Shah-herskerne fra den lille staten Gorkha i åsene vest for dalen blei fra 1700-tallet skaperne av det moderne Kongedømmet Nepal ved å først erobre Kathmandu-dalen fra den siste Malla-kongen.

Helt til på 1950-tallet måtte folk som ville til Kathmandu gå til fots over fjellene sørfra. Da den første veien inn blei bygd, var den helt opp til 1970-tallet eneste farbare vei ut av dalen. Dalens fruktbarhet, kombinert med dens utilgjengelighet som har gjort at den lett kunne lukkes ute fra verden og var svært vanskelig å erobre utafra, har gjort Kathmandu-dalen til Nepals hjerteland. Et alternativt navn på den er også Nepal-dalen.

Om lag 1,5 millioner mennesker bor i Kathmandudalen. Folketallet vokser raskt.

Himalaya-høylandet

Den nordligste delen av Nepal, Prabat på nepali, er lavt anslått 16 %, høyt anslått 35 % av territoriet. Denne delen hører til høyfjellet i Himalaya. Her ligger åtte av verdens ti høyeste fjell. Her er det semi-arktisk klima, tundra og isbreer. Vintrene er lange og kalde, – 40 °C har vært målt, somrene korte med en snittemperatur som kan ligge på 7 °C. Lengst vest langs nordgrensa ligger landet i vindskyggen av de høyeste toppene i Himalaya og er svært tørt.

I Nepals del av Himalaya ligger over 250 topper som er mer enn 6000 m høye. Av 31 fjelltopper i Himalaya som er over 7 600 m ligger 22 i Nepal, inklusive 8 av verdens 14 høyeste fjell:

Fjell	Høyde
Sagarmatha (Mount Everest)	8 850 m
Kanchenjunga	8 586 m
Lhotse	8 516 m
Makalu	8 463 m
Cho Oyu	8 201 m
Dhaulagiri	8 167 m
Manaslu	8 163 m
Annapurna	8 091 m

Kart over høye fjelltopper De store, høytliggende delene av Nepal er tynt befolka. Et anslag er 7 % av hele befolkninga. Tradisjonelt har mange av innbyggerne vært nomader, og kulturen domineres av tibetansk innflytelse. Himal er et fellesnavn som brukes på befolkninga i denne delen av Nepal.

Klima

Høyde og regn

Nepals klima bestemmes først og fremst av to faktorer: Høyde over havet, og regn og vann i elvene.

Den svært bratte stigninga fra tropene i sør og opp til breene på høyfjellet i nord, som kan være på mindre enn ti mil, gjør at tropisk jordbruk kan drives innafor synsvidde av evig snødekte fjell.

Lavlandet i Terai er ekstremt fuktig og har tropisk regntid om sommeren, mens deler av Himalaya-høylandet er svært tørt, særlig i vest. Nedbøren veksler med høyden og med om områder ligger i regnskyggen av åser og fjell.

I åsene veksler mikroklimaet kraftig fra dal til åsrygg. Snøsmelting i Himalaya om våren har også betydning. Høye fjell gir ly mot kald luft fra Himalaya og Nord-Asia om vinteren, og sørger for at det indiske subkontinentet får varmere vintre enn det ellers ville hatt.

At landet er brutt opp av åser, daler og elveslukter gjør at landskap som kan plasseres i ulike klimasoner ligger innfiltret i hverandre og går over i hverandre.

Fem klimasoner

Forskeren Sharad Singh Negi har delt Nepal inn i fem ulike klimasoner:

Tropisk og subtropisk sone under 1200 meters høyde.
Kjølig, temperert sone fra 1200 til 2400 meters høyde.
Kald sone fra 2400 til 3600 meter.
Subarktisk sone fra 3600 til 4400 meter.
Arktisk sone over 4400 meter.

Nedbør

Under 1200 meter er den naturlige vegetasjonen dominert av tropisk regnskog.

Allment stiger den årlige nedbørsmengden med høyden over havet opp til 3000 meter, deretter synker den jo høyere og mer nordlig landet ligger.

To andre mønstre går igjen i nedbøren:

Sommermonsunen, som varer fra juni til september, kommer fra sør og øst. Slettelandet og de lavere delene av Himalaya mottar så mye som 70 % av sin årlige nedbør i løpet av sommermonsunen. Den gir mindre årlig regn jo lengre mot nord og vest landet ligger. Men det fins også lommer som har langt mer regn enn omgivelsene, som for eksempel Pokhara-dalen i sentrale Nepal.

Åser og fjellrygger har mest regn på sør- og østsidene, og skaper regnskygge på nord- og vestsidene. De blir tørrere jo lengre mot nord og jo høyere de ligger, og aller tørrest i det indre Himalaya og på Tibet-platået. Det østlige Nepal får omtrent 2 500 millimeter regn årlig, Kathmandu-området om lag 1 420 mm, og det vestlige Nepal om lag 1 000 mm.

Årstider

Årstidene i lavlandet domineres av monsunsesongene. Høyt til fjells er det sommer og vinter som i de nordlige delene av Asia. I lavlandet er april og mai sesongen før monsunen setter inn. I Tarai kan det bety temperaturer opp til 40 °C. Men åsene og fjella er kjølige i denne perioden.

Sommermonsunen kommer vanligvis til lavlandet tidlig i juni med tordenvær i forkant, og betyr regntid fram til og med september. Men starten på monsunens kan variere med så mye som en måned. For mye regn kan føre til alvorlige jordras i åsene og oversvømmelser på slettene, mens for lite regn betyr tørke og kanskje sult. Sommermonsunen ebber langsomt ut i oktober. I midten av måneden er det vanligvis kjølig, klart og tørt vær, som varer til desember.

Etter dette kommer vintermonsunen, en sterk nordøstlig luftstrøm som fører til kortvarige regnskyll i lavlandet og snø i høytliggende distrikter. Snøfallene i Himalaya er viktig for smeltevannet om våren og sommeren, som brukes til vanning i jordbruket i de lavere åsene og dalene. Vinterregnet er også viktig for vintergrøden av hvete, bygg og mange grønnsaker.

Elver og innsjøer

Nepals elvesystem

Nepals elver renner fra fjellene i nord og har gravd ut dype elvedaler sørover til de når det flate Tarai. Derfra renner de østover, og ender alle tilslutt i Ganges-elva i det nordlige India.

Ettersom Himalaya er et relativt nytt fjellmassiv er erosjonen stor, og veldige mengder sedimenter blir frakta med elvene ned til flatlandet. Der legger de igjen mye fruktbar jord. I regntida om sommeren går de ofte over sine bredder på de flate elveslettene og skifter løp.

Elvenes store fallhøyde gir Nepal et enormt hydroelektrisk potensial. India har utnytta det ved på bygge store dammer på elvene Kosi og Narayani i Nepal. Norske interesser har også undersøkt mulighetene for å bygge energiverk. Samtidig hindrer de utbygginga av kommunikasjonene i Nepal. De er for det meste ikke seilbare, og gjør det vanskelig å bygge veier i retning øst-vest. Dette har ført til at nabodistrikter ligger isolert fra hverandre og gjør det vanskeligere å skape en integrert nasjonal økonomi, og de fleste bosetninger på landsbygda utenom Tarai kan bare nås via stier.

Fra øst til vest har Nepal tre store elvesystemer:

Elva Kosi, som samler elvene i det østlige Nepal. Den er også kjent som Sapt Kosi, fordi sju elver renner ut i den :
- Tamur
- Likhu Khola
- Dudh
- Sun
- Indrawati
- Tama
- Arun

Viktigste bielv er Arun, som har sine kilder 150 kilometer inne på den tibetanske høysletta.

Elva Nayani (som i India heter Gandak) som samler elvene i det sentrale Nepal.

Den har også sju bielver:

- Daraudi
- Seti
- Madi
- Kali
- Marsyandi
- Budhi
- Trisuli

Kali, som renner mellom fjelltoppene Dhaulagiri og Annapurna (7. og 10 høyeste fjell i verden) er den viktigste av disse bielvene.

Elva Karnali som dominerer elvesystemet i vest.

Som dens tre viktigste bielver regnes:

- Bheri
- Seti
- Karnali, som er den viktigste.

Maha Kali (også kjent som Kali), grenseelva mot India i vest, og elva Rapti er også rekna som bielver til Karnali.

Innsjøer

Rara Tal er Nepals største innsjø. Sjøen ligger 2 990 moh i Mugu-distriktet i Nepals lite besøkte nordvest. Den skal være 145 m dyp, er omgitt av skog, og kjent for sitt rike fugleliv. Sjøen er en del av Rara nasjonalpark.

Pewa Tal (Pokharasjøen) som ligger ved den populære turistbyen Pokhara, er landets nest største sjø.

Goisakunda er en innsjø 4360 moh. (andre kilder oppgir 4380 moh.), som er hellig for hinduer. Hvert år i under Janai Poornima-festivalen i august (da hinduer bytter den hellige tråden de bærer på brystet) kommer tusener for å bade i sjøen. Den ligger i Lantang nasjonalpark nord for Kathmandu.

Her er alle innsjøer med en overflate på mer enn 100 hektar:

**Nepals største innsjøer**
navn	hektar	lengde og bredde	distrikt	sone	region
Rara Tal	1000	29º55' nord 82º08' øst	Mugu	Karnali	Midtvest
Pewa Tal	523	28º22' nord 83º95' øst	Kaski	Gandaki	Vest
Begnas Tal	328	28º18' nord 84º10' øst	Kaski	Gandaki	Vest
Gadhbhijala Tal	300		Kailali	Seti	Fjerne Vest
Shey-Phoksundo Tal	180	29º07' nord 82º95' øst	Dolpa	Karnali	Midtvest
Ghodaghodi Tal	138	28°41' nord 80°57 øst	Kailali	Seti	Fjerne Vest
Rupa Tal	135	29º55' nord 82º08' øst	Kaski	Gandaki	Vest
Badhaiya Tal	105		Bardiya	Bheri	Midtvest
Beesh Hazar Tal	100	27°37' nord 84°26' øst	Chitwan	Narayani	Sentral

Av disse sjøene er Rara Tal og Shey-Phoksundo Tal rekna som fjellsjøer, Pewa, Begnas og Rupa Tal sjøer i åsdistriktene, og Gadhbhijala, Ghodaghodi, Badhaiya og Beesh Hazar Tal lavlandssjøer.

I tillegg fins tre dammer som dekker over 100 hektar:

**Nepals største dammer**
navn	hektar	lengde og bredde	distrikt	sone	region
Gandaki	500		Syangja	Gandaki	Vest
Kulekhani	220		Makwanpur	Narayani	Sentral
Jagadishpur	175	27°35' nord 83°05' øst	Kapilvastu	Lumbini	Vest

Her er et anslag av hvor mye av Nepals territorium som til sammen er dekka av elver, sjøer og dammer:

**Territorium dekka av ferskvann**
	hektar	prosent
Elver	395 000	98,4
Sjøer	5 000	1,2
Dammer	1 500	0,4

Til sammenlikning: I Norge er området som er dekka av sjøer aleine, 1 700 000 hektar.

Det er anslått at det fins 118 sorter ferskvannsfisk i Nepal.

Befolknings- og kulturgeografi

Nepals ville landskap og mangel på veier har bidratt til å gjøre landet til et fantastisk lappeteppe av kulturer, språk og religioner, se hovedartikkel Nepals befolkning. Noen hovedtrekk:

Mest og minst befolka

Nepal er tettest befolka og mest økonomisk utvikla i Tarai og i Kathmandudalen. De fleste større byene ligger i sør og øst.

Nepal er fattigst og minst utvikla i åsene i vest og i høyfjellet. Ås-regionen er rikere og høyere utvikla i øst, særlig i Kathmandu-dalen.

Områdene i høyfjellet er tynnest befolka. Med et areal større enn Tarai, har de under 10 % av totalbefolkninga.

Språklige soner

Kulturelt, språklig og religiøst henger Tarai-området nært sammen med de indiske delstatene på den andre sida av grensa. Her fins også rester av befolkninger som ikke bruker indoeuropeiske språk, som forskerne tror kan være svært gamle.

På samme måte henger Himalaya-områdene kulturelt, språklig og religiøst nært sammen med Tibet.

I åsene har idoeuropeiske dialekter, som har utvikla seg til nasjonalspråket nepali, stått sterkest lengst i vest. I historisk tid har bruken av nepali vandra østover, aller mest etter at kong Prithvi Narayan Shah av Gorkha, der herskerklassen snakka nepali, inntok Kathmandu og la grunnlaget for den moderne nepalske staten i 1769.

Ulike gamle tibeto-burmesiske språk har dominert åsene i det sentrale Nepal, Kathmandudalen og åsene i øst. I nyere tid har de blitt delvis fortrengt av nepali, men de dominerer fortsatt i den østligste delen av landet.

Religioner

Blant de store religionene dominerer buddhistisk lamaisme i høyfjellet, indisk hinduisme i Tarai.

I åsene var khas-folket (som utvikla språket nepali) lengst i vest lamaister i middelalderen. Forskjellige former for buddhisme og lokale religioner dominerte blant de tibeto-burmesiske folkeslaga i de sentrale og østlige regionene og blant de ikke-indiske minoritetene i Tarai.

Hinduismen trengte opp til Kathmandu før år 1000, der Newar-folket som dominerte dalen utvikla en særegen blandingskultur bygd på hinduisme og buddhisme. Seinere spredde hinduisme seg til overklassen blant khas-folket i de vestlige åsene, der den forandra seg og tilpassa seg de lokale forholda. Derfra spredde den seg dit khas-herskere hadde satt seg fast i det sentrale Nepal, bl.a. i den lille fjellstaten Gorkha, og ble statsreligion i Nepal ettersom Gorkha-herskerne befesta sin posisjon som herskere i Nepal på 1800-tallet.

Dette har fått hinduismen (i en utgave som er svært lik India) til å stå sterkest i Tarai, i vest og i noen sentrale deler av åsene (i en mer spesiell nepalsk utgave), og i Khatmandudalen (delvis som en religion blanda opp med buddhismen). Kastevesen (som er noe ulikt i de ulike variantene av hinduismen) har spredd seg i hinduismens kjølvann, men fins ikke eller står svakt der hinduismen ikke har slått gjennom.

Ikke-hinduistiske religioner står sterkest blant minoritetene i Tarai, jo lenger øst man kommer i åsene og jo høyere til fjells i Himalaya.

Kathmandudalens særegne blandingskultur

Kathmandudalen er området der mange forskjellige kulturer og religioner støter sammen. Historisk var den dominert av newar-folket, som snakker et tibeto-burmesisk språk og var buddhister. De skapte landets eneste store bysivilisasjon, bl.a. med en arkitektur som påvirka hele Asia.

Newari eller nepal bhasa er Nepals eldste kjente kulturspråk. Mathili, som er Nepals nest største språk og ligger svært nær hindi, har også vært i bruk som administrasjonsspråk her, og er brukt i 1 000 år gamle dokumenter herfra. I dag er det dominerende administrasjonsspråket nepali. Tibeto-burmesiske språk dominerer rett utafor dalen.

Kathmandudalen er også et sentrum for modernitet og vestlig kultur i Nepal, der flest snakker engelsk, over halvparten av alle mobiltelefoner og internett-forbindelser i landet finnes (år 2006), osv.

Kathmandus motstykke er områder i høyfjellet og de vestlige og sentrale åsene der det ikke er vei, strøm, knapt noen fungerende statsadministrasjon, og befolkninga lever som i tidlig europeisk middelalder. Det finnes også små folkegrupper i junglene i Tarai som lever som jegere og samlere.

Nepals administrative inndeling

Se også: Nepals distrikter

Nepal er delt i 5 store administrative regioner, som igjen er delt i til sammen 14 soner (Anchal – अञ्चल), og 75 administrative distrikter (जिल्ला).

Det laveste administrative nivået heter Landsbyutviklingskomite (Village Development committee (VDC)) og kommune (Municipality). Det er 3194 VDCer og 58 kommuner i landet. (Kommunene er alle sammen byer, og lista over de 58 kommunene faller stort sett sammen med lista over de 59 byene i Nepal, se nedafor.)

De fem regionene

**Nepals fem regioner**
navn	transkribert nepali	navn på nepali	navn på engelsk	regionshovedkvarter	areal km²	folketall (2001)
Fjernvestlige region	Sudur Pašcim	सुदूर पश्चिम	Far Western region	Dipayal Doti	19 539	2 191 330
Midtvestregionen	Madhya Pašcim	मध्य पश्चिम	Midwestern Region	Birendranagar - Surkhet	42 378	3 012 975
Vestregionen	Pašcim	पश्चिम	Western Region	Pokhara Kaski	29 398	4 571 013
Sentralregionen	Madhya	मध्य	Central Region	Hetauda Makwanpur	27 410	8 031 629
Østregionen	Purva	पुर्व	Eastern Region	Dhankuta Dhankuta	28 456	5 344 476

Den rike Kathmandu-dalen med landets hovedstad ligger i Sentralregionen.

De 14 sonene

**Nepals 14 soner (Anchal - अञ्चल)**
navn	navn på nepali	hovedkvarter	areal km²	folketall (2001)	distrikter	region	Nr på kart
Mahakali	महाकाली अञ्चल	Dadeldhura, Patan	6 989	664 952	4	Fjern vest	9
Seti	सेती अञ्चल	Dhangarhi, Silgadhi	12 550	1 014 349	5	Fjern vest	14
Bheri	भेरी अञ्चल	Nepalganj, Surkhet	10 545	1 103 043	5	Midtvest	2
Karnali		Jumla	21 351	260 529	5	Midtvest	6
Rapti		Tulsipur, Salyan	10 482	1 046 842	5	Midtvest	12
Dhaualagiri		Baglun	8 148	490 877	4	Vest	3
Gandaki		Pokhara	12 275	1 266 128	6	Vest	4
Lumbini		Butwal, Siddharthanagar	8 975	2 013 673	6	Vest	8
Bagmati		Kathmandu	9 428	2 250 805	8	Sentral	1
Janakpur	जनकपुर अञ्चल	Sindhulimadi, Ramechhap	9 669	2 061 816	6	Sentral	5
Narayani	नारायणी अञ्चल	Hetauda (Bhimphedi), Birgunj	8 313	1 871 334	5	Sentral	11
Koshi	कोशी अञ्चल	Biratnagar, Dharan	9 669	1 728 247	6	Øst	7
Mechi	मेची अञ्चल	Ilam	8 196	1 118 210	4	Øst	10
Sagarmatha	सगरमाथा अञ्चल	Rajbiraj	10 591	1 600 292	6	Øst	13

Administrativt kart med soner og distrikter

Byer i Nepal

Liste over byer

Utdypende artikkel: Liste over byer i Nepal

De fleste byer ligger i øst og sør. Svært få byer ligger helt nord i landet. Mange administrative distrikter inneholder ingen sentra som er definert som byer.

Dette understreker det enorme skillet mellom by og land, kanskje aller mest mellom de største storbyene og den veiløse landsbygda i de distriktene som ikke inneholder noen byer, som preger Nepal.

De minst urbaniserte delene av landet er åsene og fjelldistriktene i vest. Disse områdene blei erobra seint under staten Gorkhas ekspansjon. Det fins få eller ingen veier, ikke elektrisk strøm og få moderne kapitalistiske investeringer. Det fins også mange og store nasjonale og religiøse minoriteter.

Kart over byer og veier i Nepal

Metropoler og sub-metropoler

Den urbane regionen Kathmandu (som består av flere administrativt sjølstendige byer) er anslått til å ha ei befolkning på 1,5 millioner.

Katmandu er definert som metropolområde.

Fire andre områder er definert som sub-metropoler:

Britnagar (i Østregionen, Koshi-sonen, Morang-distriktet)
Lalitpur (i Sentralregionen, Bagmati-sonen, Lalitpur-distriktet)
Parsa (i Sentralregionen, Naryani-sonen, Parsa-distriktet)
Pokhara (I Vestregionen, Gandaki-sonen, Kaski-distriktet)

Kommunikasjoner

Kommunikasjon med utlandet, transitt

India er viktigste transittland

Som et land uten egen kyst er Nepal avhengig av transitt gjennom India og Kina for handel og reiser til resten av verden.

Mesteparten av trafikken i transitt går gjennom India, som dominerer både vare- og persontrafikken, og har et sterkt politisk tak på enhver regjering i Nepal gjennom at det kan true med å blokkere transittrafikken. (India brukte dette våpenet i 1950-1951, 1962 og 1989-1990.)

Kina er langt borte, på den andre sida av verdens høyeste fjelltopper og høysletta med Tibet. Historisk var Nepal og Kathmandu-dalen gjennomfartsvei fra handel mellom Tibet og India, og mye av dalens rikdom var bygd på det. Men denne transitthandelen blei undergravd av at engelskmennene bygde ut transportveien til Sikkim på 1800-tallet. Dermed blei det vesentlig raskere å reise fra Calcutta til Lasha via Sikkim (som nå er en delstat i India) enn via Nepal.

Jernbanen er innretta mot India

I 1895 til 1898 blei det indiske jernbanenettet utvida til det nådde grensa til Nepal ovafor Nepalganj, Biratnagar, Janakpur og til slutt Birganj. Dette betydde mye bl.a. for eksport av korn og jernbanesviller til India. Jernbanene i India gjorde det også raskere å reise fra et dalføre til et annet ved å reise ned dalen, over grensa, ta den indiske jernbanen i retning øst eller vest og så reise opp i Nepal igjen.

Noe egentlig nettverk av jernbaner inne i Nepal er det ikke snakk om. De linjene som blei bygd, gikk fra grensa mot India og nordover til økonomiske sentra i Tarai. I 1950 var det om lag 100 km jernbaner i Nepal. I 1990 var det fortsatt bare to linjer på til sammen 101 km. Seinere blei en av disse to linjene nedlagt. Ifølge CIA World Factbook var jernbanenettet i 2005 bare på 59 km. Ulik sporbredde (smalspora bane i Nepal) vanskeliggjorde kommunikasjonen med jernbanene i India.

Firmaet Infrastructure Nepal Private Ltd leverte i 2002 et studium av planer for en jernbane som kan knytte Lhasa-Beijing-banen via Tatopani nær grensa til Tibet til Kathmandu og Birganj, slik at den kan forbinde den kinesiske og indiske jernbanenettet. Etter at kong Gyanendra gjorde sitt første statskupp i 2002, tok firmaer kontrollert av Gyanendras familiemedlemmer over prosjektene. I mars 2006 ga kongen sin svigersønn kontrakten på å bygge den elektrifiserte strekninga Kathmandu-Birganj. Kontrakten, som var verdt mer enn US$ 269 722 960, blei annullert etter at Gyanendras diktatur falt. Prosjektets framtid er uklart.

Ved statsminister G. P. Koiralas besøk i India juni 2006 lovet Indias regjering støtte til en jernbane fra øst til vest inne i Nepal. Det er ikke klart når bygginga av denne jernbanen eventuelt vil starte.

Eneste internasjonale flyplass

Den eneste internasjonale flyplassen ligger i Kathmandu, Tribhuvan internasjonale flyplass (opprinnelig bygd av India som militærflyplass under annen verdenskrig). Fjellene på alle sider av Kathmandu-dalen gjør at den er følsom for dårlig vær.

India og veinettet i Nepal

India har også hatt stor betydning for innenriks veitrafikk i Nepal.

Helt opp til 1950-tallet gikk en del av trafikken mellom India og Kathmandu-dalen via en sti gjennom et fjellpass. De første bilene som kom til Kathmandu på 1930-tallet måtte skrus fra hverandre og bæres over fjellet i deler. Veien fra India og helt fram til Kathmandu, Kong Tribhuvan-riksveien (Rajmarg), blei først bygd helt ferdig av India på 1950-tallet.

Opp til 1950-tallet gikk det ingen riksvei fra øst til vest inne i Nepal sjøl. For å reise mellom ulike deler av landet var det derfor nødvendig å reise via India. Når regjeringa ønska å sende tropper fra Kathmandu-området i det østlige Nepal til det vestlige Nepal, måtte regjeringa få lov av Delhi til å la dem reise via India.

Historisk sett har kommunikasjonene med det flate Tarai i Sør-Nepal alltid vært best inn i de indiske nabostatene. Dette har også bidratt til kraftig indisk innvandring til disse områdene.

Gjennom historia har de manglende veiforbindelsene vært et viktig forsvar mot utenlandsk invasjon. De er uten tvil en grunn til at Nepal i dag er en sjølstendig stat og ikke blei innlemma i statsdannelser som i dag er en del av India. Samtidig gir dette i dag India et ekstra pressmiddel mot sin lille nabo.

Riksveien fra øst til vest gjennom lavlandet har derfor også med en viss historisk rettferdighet fått navnet til den diktatoriske kong Mahendra. Bygginga av denne veien starta på hans tid, bl.a. som en reaksjon på Indias blokade i 1962.

Riksveien til Tibet

Kineserne bygde vei fra Kathmandu til Lhasa i Tibet på 1960-tallet (Arniko Rajmarg). Men denne veien fikk mindre økonomisk og sosial betydning enn veien sørover til India, både fordi Tibet og Kina har mindre økonomisk betydning for Nepal, og fordi veien blir stengt av ras og dårlig vær.

Innenlandskommunikasjon

Lite veinett

En meget stor del av bilene i Nepal er konsentrert i Kathmandu-dalen. I 1999 var det angivelig over 90 000 biler i Kathmandu by, og bilparken økte med om lag 15 000 i året. De fleste bilene var svært gamle og førte bl.a. til kraftig luftforurensning.

Gjennom historia har Nepal helt opp til moderne tid vært et i hovedsak veiløst land. Akkurat som Norge fikk sin økonomi, kultur og politikk bestemt av at den farbare veien var kysten, er Nepals økonomi, kultur og politikk avgjørende prega av at de ville elvedalene fortsatt hindrer kommunikasjon fra øst til vest, og at åser og fjell i mesteparten av landet gjør hvert dalføre til noe for seg sjøl. Dette bidrar til å opprettholde et stort antall nasjonale minoriteter, hindre utviklinga av et nasjonalt marked og bevare lokal naturalhusholdning, og skaper et ekstremt regionalisert og lokalt politisk liv der det er vanskelig for ei regjering i Kathmandu å sikre seg effektiv kontroll overalt. I mange distrikter og flere soner i åsene og oppe i Himalaya fins det fortsatt praktisk talt ikke veier, og landtransporten er avhengig av husdyr og at folk går på beina langs stier og over fjellpass.

Den eneste utbygde ferdselsåra fra øst til vest er fortsatt Kong Mahendra-riksveien (Mahendra Rajmarg) i Tarai. Utbygginga begynte på 1960-tallet, delvis av Sovjetunionen, etter at både India og USA hadde hevda at veien ville være ulønnsom. Veien blei offisielt ferdig i 2000. Den nepalske regjeringa betrakta veien som av aller største strategiske betydning etter at India blokkerte transitt for tropper under revolusjonen i 1950 til 1951, og enda mer etter at India støtta opprøret 1961 til 1962.

For virkelig effektiv veikommunikasjon mellom øst og vest kreves investeringer i bruer, tunneler og annen dyr veiteknologi på et nivå som ville få enhver veientrepenør fra vestlandet i Norge til å danse og synge av glede. Uansett utbygging vil veimangel være et hovedproblem i overskuelig framtid.

Fra slutten av Rana-perioden i 1950 til 1990 økte veinettverket fra 276 km til 7 730 km. I 1990 var fortsatt 24 av 75 distriktshovedsteder uten veiforbindelse, og måtte få forsyninger enten via bærere eller luftveien. Men det var i 1990 mulig å kjøre med bil mellom alle de største befolkningssentrene i landet. I år 2000 kom veinettet opp 1 15.308 km. I 2003 var det på 15.905 km, av det 8.573 km med fast veidekke.

I distriktet Rolpa, der maoistopprøret starta i 1996, fantes det ingen kjørbare veier før etter år 2000, da de blei anlagt av hæren som trengte dem for å få fram forsyninger.

Denne absolutt veiløse tilstanden til store deler av landet fører til at det ikke fins kapitalistiske investeringer, og bidrar til å bevare århundregammal fattigdom. Både sosialt og militært var den en viktig grunn til at maoistopprøret kunne spre seg så raskt og drive isolerte politiposter ut av områdene det tok over.

I Rolpa er veibygging av den såkalte martyrveien på dugnad blitt et viktig propagandaprosjekt for opprørerne.

Flytrafikk og flyplasser

Til store deler av landet er fly den eneste forma for rask kommunikasjon.

For mange av de 75 distriktshovedstedene er kan forsyninger bare komme fram enten ved at de blir båret på ryggen eller fløyet inn.

Hæren er over store deler av landet avhengig av helikoptertransport.

I 2005 hadde Nepal 48 flyplasser. 10 av dem hadde fast dekke på rullebanen.

Post

Et postsystem begynte under kong Prithvi Narayan Shah på andre halvdel av 1700-tallet. Han fikk laget et system av sendebud for statlig kommunikasjon som blei kalt halkara.

Postsystemet blei reformert og modernisert under Bir Shamsher Rana, som var statsminister fra 1895 til 1901. Men Nepals ekstreme isolasjon og tilbakeliggenhet under Rana-dynastiet viser seg i at landet ikke blei med i Den Internasjonale Postunionen før 11. oktober 1956.

I et land der et stort flertall har vært analfabeter helt opp til nyere tid og der det ikke fins veier, har brevskrivning aldri vært vanlig blant flertallet. Fortsatt kan det ta et par måneder å sende et brev og få svar, og postgangen er ikke pålitelig. Likevel er posten mer brukt enn telefon og Internett, særlig på landsbygda der elektronisk kommunikasjon stort sett ikke er tilgjengelig.

Store deler av landet er helt avhengig av anslagsvis 2 000 gående postbud. På landsbygda har postbud ofte kommet mellom barken og veden i borgerkrigen mellom maoistene og regjeringa. Regjeringsstyrker har pressa postbud til å informere dem om opprørere i sitt distrikt, eller opprørerne har mistenkt postbud for å gi slik informasjon uten grunn.

Fra 1996 har borgerkrigen hindra postgangen. Postens ledelse har anklaga opprørerne for å avskjære veier for å hindre hæren å komme fram, og angripe postkontor. Dette har ført til at postgangen utafor distriktshovedkvarterene stort sett har stoppa opp, og at tusenvis av landsbyer ikke har post. I 2004 var om lag 2 millioner av 3,1 millioner i Midtvestregionen helt uten posttjenester.

Posten er også rekna som upålitelig inn og ut av landet, og usikker til områder der den faktisk offisielt fungerer. Det kan maoistene neppe klandres for.

Elektronisk kommunikasjon

Fasttelefoni

Tallet på fasttelefonlinjer var ifølge Den internasjonale telekommunikasjonsunionen (ITU) i år 1999 253 000, i 2004 417 900 og i mars 2006 576 293 (ifølge Kantipur Report). Det gir ei dekning på 1,16 %, 1,69 % og 2,24 %.

I 2004 var Indias dekning 4,07 %, Bhutans 1,82 %, Pakistans 2,95 %, Bangladeshs 0,61 %, og Myanmars 0,79 %.

I mars 2006 var 264 042 fastlinjer, over 54 % av totalen, i Kathmandudalen.

Mobiltelefoni

ITUs tall for mobiltelefonlinjer var for 1999 5 500 og for 2004 116 800. Det gir ei dekning i 2004 på 0,47 %. I mars 2006 hadde antallet mobiltelefonlinjer økt til 979 227 linjer og passert tallet på fastlinjer. Det gir ei dekning på 3,61 %. Det var mobildekning i 40 av 75 distrikter. Over halvparten av linjene var i Kathmandudalen. (Kilde: Ekantipur.)

I 2004 var Indias dekning 4,37 %, Bhutans 2,45 %, Pakistans 3,29 %, Bangladeshs 2,03 %, og Myanmars 0,17 %.

Telefoni totalt

I 1992 var tallet på telefonlinjer i hele landet om lag 65 000.

Total telefondekning ved utgangen av 1. kvartal 2006 var 1 555 920 (mobiltelefonlinjer, fastlinjer og 3 343 linjer med begrensa mobilitet). Dette ga ei total telefondekning på 6,04 %.

Total telefondekning i mars 2007 blei oppgitt til 1 678 000 linjer.

(Informasjon om telefondekning i 2006 fra Ekantipur.com.)

(Telefondekning mars 2007 fra Ekantipur.com.)

Internett

Tallet på Internettbrukere kom ifølge ITU i 2004 opp i 120 000 og i 2005 opp i over 200 000. (Med brukere av Internettkafeer kan tallet være høyere.) For 2004 ga det ei dekning på 0,48 %.

I 2004 var Indias dekning 6,52 %, Bhutans 2,56 %, Pakistans 1,22 %, Bangladeshs 0,22 %, og Myanmars 0,12 %.

Den geografiske distribusjonen antydes av en uoffisiell statistikk over oppringte internettabonnementer, som ifølge en uoffisiell statistikk i 2002 nådde 40 000. De største byene var:

Kathmandu 25 000
Pokhara 3 000

Det er trolig samme type brukere («Internett og e-post abonnenter») som i mars 2007 kom opp i 49 887, med en vekst på under 2 000 fra 48 000 et år før. Det virkelige antallet nepalere som har kontakt med Internett er åpenbart mange ganger så høyt, noe de blomstrende nettavisene viser. Det er likevel klart at Nepal ligger langt etter også sine naboland i utviklinga av Internett-bruk.

Skillet mellom Kathmandudalen og resten av landet

Antydningsvis gir dette ei 2004-dekning i Kathmandu for både fastlinjer, Internett og mobil på rundt 10 %, mens dekning for resten av landet blir grovt rekna 0,3 %. Ettersom de fleste større byene utenom Pokhara ligger i Tarai (der det på grensa også kan være mobildekning fra India), vil et grovt anslag gi ei dekning i åsene utenom Kathmandu og Pokhara på under 0,1 %.

I mars 2006 hadde telefondekninga for Kathmandu-dalen vokst til ca. 50 % av totalbefolkninga målt i antall linjer (men ettersom dette gjelder både mobil- og fastlinjer og det er betydelig overlapping, har et lavere antall telefon). Grovt rekna 33 % har mobil, om lag 20 % fastlinje.

Utafor dalen var i samme måned gjennomsnittlig telefondekning om lag 3 %, med 2 % mobiler og 1 % fastlinjer.

I flertallet av landets distrikter uten strøm, kan tallet anslås til 0,00 %. I 35 av 75 administrative distrikter fantes det i mars 2006 ingen mobildekning.

Med sine mangler viser disse talla det enorme spranget i teknologisk utvikling og infrastrukturutbygging mellom Kathmandudalen og resten av landet, særlig mesteparten av ås- og fjelldistriktene.

Økonomisk geografi

Skog- og landbruk

Ifølge et overslag fra 1993 var 17 % av Nepals landområde dyrka mark (av det lå over halvparten i Tarai. Beitemark var 15 %, skog 43 % og annet 26 % (bl.a. arktisk høyfjell).

Av de 17 % som var dyrka hadde 8 500 km² kunstig vanning. Ifølge et anslag fra 1998 var jordbruksarealet økt til 21,68 % med 11 350 km² kunstig vanning. Mesteparten av ekspansjonen av jordbruket har i de siste ti-åra vært i Tarai, og har bidratt til sterk innvandring til denne delen av Nepal fra åsdistriktene og India.

Dyr på beite er en viktig del av økonomien i Himalayaregionen, der klimaforholdene gjør det vanskelig å drive jordbruk.

Landbruket har lagt grunnlaget for en betydelig tekstilindustri, som har gått sterkt tilbake i de siste åra. Svært viktig for eksportinntektene har vært produksjon av tibetanske tepper, som blei starta av tibetanske flyktninger.

Uthogging av skog er et stort miljøproblem, både på grunn av den raskt økende og svært fattige befolkninga i åsene, som mangler strøm, brennstoff, for til husdyr osv., og den raske koloniseringa av Tarai etter at malariamedisin blei tilgjengelig.

Ifølge et overslag fra FAO (FNs organisasjon for mat og landbruk) var skogarealet i 2005 bortimot halvert, ned til 25,4 %, om lag 36 360 km².

FAO anslår at 9,6 % er relativt intakt urskog. Omtrent 12,1 % av skogen er klassifisert som beskyttet, 21,4 % er bevart, mens 5,1 % er klassifisert som produktiv skog. Mellom 2000 og 2005 mista Nepal omtrent 2 640 km² skog. Det gir årlig avskogning på 1,4 %, 530 km² skog tapt hvert år. I perioden 1990 til 2000 var tilsvarende tall 2,1 %, 920 km² i året. Tap av urskog fra 2000 til 2005 var -0.4 %, 70 km² i året.

Kart over naturparker

Industrielt utnyttbare naturressurser

Nepal har enorme mengder potensielt utnyttbar hydroenergi – trolig størst i verden for et land på denne størrelsen. Problemene er at den er dyr å utbygge, blant annet fordi nettopp de områdene der potensialet er størst har vanskeligst veiforhold og dårligst flyforbindelse, og fordi elektrisitetsnettet er dårlig utbygd. Det økonomiske potensialet for eksport til India vokser stadig med Indias raske industrialisering. Men indiske investeringer har ført til politiske konflikter, fordi mange frykter for at de skal føre til at Nepals sjølstendighet blir trua og at økonomiske resurser kan plyndres av den store naboen.

Norske eksperter har deltatt i utbygging av el-produksjon, og norske firmaer har undersøkt mulighetene for å investere i videre utbygging.

Tømmer har blitt brukt til lokal industriproduksjon og eksportert til India.

Blant kjente mineralforekomster er kvarts og små forekomster av lignitt (brunkull), kobber, kobolt og jernmalm.

Turisme

Under Rana-diktaturet opp til februar 1951 var Nepal et lukka land for utlendinger. Seinere er landet blitt blant verdens mest kjente turistmål.

Den første mer omfattende turismen fra 1950-tallet var knytta til fjellklatring. Fjellene nord for Kathmandu (bl.a. Mount Everest og nord for Pokhara er fortsatt et mål for mange turister, både klatrere og fjellvandrere.

På 1960- og 1970-tallet blei Nepal en viktig del av hippie trail, de unge hippienes reiserute til Østen på leiting etter mystiske opplevelser, hverandre og (ikke minst) hasj. (Hamp dyrkes tradisjonelt som rusmiddel av folkegrupper i åsdistriktene). Innstramming når det gjaldt salg av rusmidler var med på avslutte denne forma for turisme.

Men turisme til Kathmandudalen vokste. Både den store samlinga kulturelle monumenter og det kulturelt rike omlandet trekker mange turister.

Vandringer i de veiløse områdene i åsdistriktene har også blitt ei voksende næring, etterhvert supplert med moderne eventyr-turisme som padling og rafting på de ville elvene. Under borgerkrigen har begge sider i praksis samarbeida for å prøve å unngå at denne forma for turisme skulle bli ramma. I 2002 kom nestleder i maoistpartiet, Baburam Bhattarai, med ei offentlig erklæring der han ønska turister velkommen til områdene opprørerne beherska. Ingen turist er skada i borgerkrigen mellom 1996 og 2006.

Turismen har bidratt til at Nepal har oppretta et stort antall nasjonalparker.

Mesteparten av de store turistinntektene er konsentrert i Kathmandu og Pokhara. Samtidig er turismen er blitt ei viktig næring for mange i de fattige områdene i de sentrale åsene og noen områder oppover i Himalaya.

Områdene lengst i vest og Tarai er relativt lite utvikla som turistmål. Det har vært snakk om å utvikle Buddhas fødested i Lumbini i det østlige Tarai som turistmål, men foreløpig er ingenting av betydning gjort.

I tillegg til den vestlige turismen, er hellige steder i Nepal også pilegrimsmål for mange hinduer fra India.

Eksterne lenker

(en) Geography of Nepal – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Nepal Maps Collection (På engelsk. Distrikter med valgfri kombinasjon av elver, veier, bosetninger og høyde.)
Plants of Nepal (På engelsk. Gjennomgang av klima- og vegetasjonssoner.)