Opplysningsfilosofene
Opplysningsfilosofene var representanter for en samfunns- og religionskritisk åndsretning i opplysningstiden.
Opplysningsfilosofene la grunnlaget for den vitenskapelige metoden, moderne styresett og videreutvikling av humanismen. Tankeretningen var basert på troen på fornuften og kunnskap. All argumentasjon som ikke var bygget på fornuft var ugyldig, selv religiøse forestillinger. Opplysningstidens tenkere var overbevist om at menneskets fornuft kunne løse de fleste av menneskehetens problemer. Maktfordelingsprinsippet og folkesuvereniteten, som er basis for en rekke grunnlover og det moderne demokratiet, ble utformet av opplysningsfilosofene. De mest sentrale opplysningsfilosofene var Voltaire, Montesquieu, John Locke, Francis Bacon, Jean-Jacques Rousseau og Denis Diderot.
Den typiske opplysningsfilosof var en allsidig interessert forfatter av skjønnlitterære, filosofiske og naturvitenskapelige verk.
Voltaire
[rediger | rediger kilde]
Voltaire var den mest berømte av de såkalte philosophes, gruppen av forfattere og essayister i den franske opplysningstiden. Han var forkjemper for religiøs og sosial toleranse, og kritiker av religiøse autoriteter. Han insisterte på betydningen av å tro på gud.
Hvis Gud ikke fantes, ville vi ha måtte dikte ham opp.
Voltaire, "Épître à l'Auteur du Livre des Trois Imposteurs", 1770
Francois-Marie Arouet var en av de viktigste overgangsfigurene i fremveksten av den moderne tid. Han ble født i 1694 og er som regel kjent under pseudonymet som han utga sin tallrike pamfletter og essayer under – Voltaire. Han ble utdannet av jesuittene, og var gjennom hele livet strengt fiendtlig til den katolske kirken og fikk streng kritikk for sine angrep på religiøse tenkere som Blaise Pascal. Den første samlingen av Voltaires korte essayer og artikler ble utgitt i 1734 som Lettres philosophiques. og ble forbudt i Frankrike på grunn av kritikken av de bestående politiske institusjonene. Denne ble fulgt i 1764 av Dictionnaire philosophique. Dette senere verket var uttrykkelig planlagt som et redskap for liberale mot bestående politiske ideer, og ble fordømt som religionsundergravende.[1]
John Locke
[rediger | rediger kilde]
De franske tenkerne fikk vesentlige impulser fra engelskmannen John Locke, som hadde kritisert eneveldet. Samfunnstyringen må bygge på en samfunnskontrakt mellom de styrende og de som blir styrt. Folket består av frie individer som har visse naturgitte rettigheter. Blant disse er retten til liv og frihet, retten til eiendom og retten til å tenke og si hva en vil. Det er hos folket makten egentlig ligger, og et styre kan ikke kalles lovlig dersom det ikke bygger på folkeviljen. Det er denne tanken som kalles folkesuverenitetsprinsippet. De som skal styre, får sin makt fra folket, på betingelse av at de styrende beskytter folkets rettigheter. Gjør de ikke det, kan folket avsette dem igjen. Til gjengjeld forplikter folket seg til å lyde lovene og påta seg de nødvendige byrdene som staten pålegger dem, for eksempel å betale skatt. Etter dette resonnementet var ikke eneveldet en lovlig styreform.[2]
Montesquieu
[rediger | rediger kilde]Montesquieu bygde videre på Locke og utformet maktfordelingsprinsippet. For at maktmisbruk skal unngås, må statens makt være delt. De tre delene som statsmakten består av, er makten til å styre landet(utøvende makt), makten til å gi lover og bevilge penger(lovgivende makt) og makten til å dømme etter lovene(dømmende makt). Kongen skulle beholde den utøvende makten. Den lovgivende makten skulle gis til en folkevalgt forsamling. Domstolene skulle være alene om å ha den dømmende makten. De tre skulle være uavhengige av hverandre, men samtidig skulle de ha maktmidler som kunne brukes dersom noen av de andre gikk over grensene som var satt for myndigheten.
Jean-Jacques Rousseau
[rediger | rediger kilde]Rousseau dyrket det naturlige og enkle. Sivilisasjonen hadde ødelagt menneskets opprinnelige gode natur, og den private eiendomsretten var opphavet til all elendigheten fordi den fremmet egoismen. Ble den private eiendomsretten fjernet, ville menneskene være i stand til å handle spontant ut fra en felles vilje til det gode, som Rousseau kalte allmennviljen. Da ville de heller ikke trenge en stat over seg, de ville kunne styre seg selv direkte. Rousseaus ideer hadde appell til mange, men gikk mye lenger enn det som de faktiske forholdene kunne gjøre mulig. Det var tankene til Locke og Montesquieu som fikk mest å si for den praktiske utformingen av nye styreformer.[3]
Francis Bacon
[rediger | rediger kilde]
Francis Bacon var den første vitenskapsfilosofen, den første som ikke bare beskrev de intellektuelle ambisjonene som er karakteristisk for moderne vitenskap, men også hvordan vitenskap blir gjennomført. Bacon foreslo en metode som utelukket de fleste tradisjonelle overbevisninger til fordel for et prosjekt for å etablere en omfattende ny forståelse av verden. Han ville basere sin vitenskap på omhyggelig innsamlede observasjoner og eksperimenter, og den ville innebære organisert samarbeid med flere vitenskapsmenn. Første trinn i Bacons prosjekt bestod i å samle store mengder data gjennom direkte, fordomsfri observasjon av alle slags emner. Dataene skulle forsiktig filtreres for å fjerne feil og absurditeter, men bevares i temmelig ubehandlet tilstand. Neste trinn ville formulere plausible forslag til generelle lover ved å sette sammen data. Bacon mente vi burde se etter et begrenset antall grunnleggende kjennetegn, slik at foreløpige lover ville dekke alle måtene disse kjennetegnene kunne kombineres på. På dette stadiet er det stor fare for at vi vil bli påvirket av irrasjonelle overbevisninger, så vi
må vokte oss for dem. Bacon oppsummerer disse påvirkningene som fire typer idoler:
- Stammens idoler (feil og illusjoner som er naturlige for mennesket)
- Hulens idoler (for mye vekt på egen erfaring)
- Torgets idoler (forutsetningen om at forskjellige mennesker bruker de samme ordene for å mene det samme)
- Teaterets idoler (villedende ideer som er resultat av filosofiske systemer)
Når vi har våre foreløpige lover, tester vi dem mot dataene. Hvis det ikke kan finnes bevis for å skille mellom de foreløpige lovene i eksisterende data, frembringer vi det ved å utføre et avgjørende eksperiment. Det vil la konsekvensene av konkurrerende foreløpige lover bli testet direkte og dermed angi hvilken som er riktig. Mange elementer i denne metodologien passersvært godt til mønsteret i biologisk og fysisk forskning slik de senere ble utviklet. Spesielt ideen om å manipulere naturen for å få frem bevis som man ikke får frem ved å obervere og vente, er avgjørende for vitenskapelig metode.[4]
Denis Diderot
[rediger | rediger kilde]
Opplysningstidens tenkere på 1700-tallet var overbevist om at menneskets fornuft – når den ikke er hindret av religiøse og tradisjonelle dogmer – er i stand til å løse de fleste av menneskehetens problemer. Denis Diderot var den mest radikale og frittalende av dem, og den som var minst villig til å skjule hva han tenkte, i vendinger som ville gjøre det akseptabelt for myndighetene. Det førte til at mange av bøkene hans ble forbudt, og han ble flere ganger arrestert. Denis Diderot var en original, individualistisk tenker som ikke alltid hadde de meningene som var forventet av ham.
Noen av Diderots ubehagelige synspunkter var at det kanskje ikke er noen hensikt med universet eller menneskets liv, at viljen ikke var fri, at det ikke finnes noen gud, og at alt i universet – også menneskesinnet – er fysisk. Han uttrykte ikke noen definitiv dogmatisk mening om noen av disse spørsmålene. Hans syn var alltid at vi må se hvor tilgjengelige bevis leder oss, og la fremtidige bevis få mulighet til å endre vår mening. Han mente at religiøse og moralske spørsmål burde avgjøres på empiriske grunnlag, og sa at en deist er en som ikke har levd lenge nok til å bli ateist. Hans holdninger til moral var stoiske og hedonistiske med vekt på både verdien av selvkontroll og det å søke glede som det endelige mål. På samme måte som hans syn på artenes utvikling foregrep Darwin, foregrep han Freud ved å hevde at seksuell fortrenging gjerne fører til elendighet eller perversjon.
Diderots hovedmulighet til å presentere sin undergravede synsvinkler var L'Encyclopédie, som han ble sjefredaktør for. Dette enorme og ærgjerrige verket, som til slutt fylte 35 bind, hadde som mål å dekke all tidens kunnskap om alle emner. Diderot skrev et stort antall av artiklene selv. Verket hadde enorm prestisje fordi det ble utarbeidet av tidenes beste hjerner i Frankrike, med Voltaire, Rousseauog D'Alember blant hovedbidragsyterne. i artiklene ble empiriske filosofer som Locke og Bacon sitert som forbilder, borgerlige friheter ble forsvart, og bibelkritikk ble oppmuntret.[5]
Referanser
[rediger | rediger kilde]Kilder
[rediger | rediger kilde]- Filosofi, 2009 1. utgave, 1. opplag, ISBN 978-82-02-30696
- Portal nyere historie: Verdenshistorie og norgeshistorie etter 1750, 2008, 2. utgave, 2. opplag, ISBN 978-82-521-6782-5