Patron (ammunisjon)

En moderne patron består av følgende deler:
1. Prosjektil;
2. Hylse, som holder enheten samlet;
3. Drivladning, for eksempel krutt;
4. Rand, denne gir gripekant for utdrager som trekker tomhylsen ut;
5. Tennhette, høyeksplosiv liten ladning som tenner drivladningen.

En patron er et prosjektil (her: kule eller granat) satt inn i en hylse, som slutter rundt en drivladning (krutt). Patroner brukes i skytevåpen og noen, mindre, kanoner.

I hylsen finnes en tennsats som skal antenne drivladningen. I de fleste håndvåpen foregår dette ved at våpenets tennstempel slår på denne tennsatsen, som ofte er en tennhette bakerst på hylsen. I noen patroner, for eksempel .22 Long Rifle, ligger tennsatsen i en krans rundt bakre enden av hylsen. I større skytevåpen og noen avanserte mindre våpen foregår tenningen elektrisk.

Vanligvis bidrar også hylsen til god gasstetting slik at minimalt av drivgassen slipper ut bakover mot sluttstykket. Derved økes skuddvidden.

Introduksjon

Illustrasjon av de vanlige delene av en hylse/et kammer: Hylsekroppen (lilla), skulder/kammerkonus (rosa), hals (grønn), friflukt (turkis), overgangskonus (lysegrå) og rifling (grå).

Alle vanlige, moderne skytevåpen bruker patroner. En patron kan defineres som en enhet som består av tennhette, hylse, krutt og prosjektil. Patronens funksjon er å samle alt som trengs i en enhet for å forenkle ladingen av våpenet.

De første patronene var papirpatroner som ble brukt til å oppbevare krutt og eventuelt kule til munnladere. Det var da meningen at soldaten rev, eventuelt bet hull i patronen, helte krutt og kule ned løpet og fikk det på plass med ladestokken. Med utviklingen av knallperler på 1830-tallet, ble det eksperimentert med bakladere, der bakenden på papirpatronen ble punktert eller skåret av slik at stikkflammen kunne virke på kruttet. Dette utviklet seg over tid til perkusjonshetter hvor den ble en integrert del av patronen, og senere til dagens tennhetter i metallpatroner.

De første patronene liknet papirpatronene av utseende, med en sylindrisk fasong. Tidlige riflepatroner besto gjerne av en pappsylinder pålimt en messingbase. Først utover på 1860-tallet ble det vanlig å framstille hele patronen i messing. Patroner til hagler lages vanligvis fortsatt med base av messing, selv om materialet i patronkroppen gjerne er plast. Etter hvert som det uviklet seg mindre kulediametre ble det introdusert flaskehalspatroner for å beholde kruttmengden uten å måtte øke lengden på patronen.^[1]

Navngiving

Figur over et løpstverrsnitt
  Glattboring

  Konvensjonell rifling, hvor
A = diameter på bommene (engelsk *lands*), B = diameter på rifling (engelsk *grooves*)

  Polygonrifling

Kaliber viser som regel til bomdiameteren (boringsdiameter) på løpet, altså den trangeste innerdiameteren til løpet. Kaliber kan også noen ganger vise til kulediameter (kulekaliber), men dette er mindre vanlig.

Patronnavngiving følger ikke nødvendigvis faste regler, men på metriske patroner er det vanlig å navngi patroner med boringsdiameter, som deretter ganges med hylselengden (f.eks. 6,5x55 mm), ofte avrundet til nærmeste millimeter. Dette er imidlertid ikke en fast regel. For eksempel bruker patronen 5.56×45mm NATO en boringsdiameter på 5.56 mm (0.219 tommer) og en kulediameter på 5.70 mm (0.224 tommer), men den sveitsiske utgaven av 5.56×45mm betegnes istedet offisielt som 5.6x45mm. Den amerikanske SAAMI-betegnelsen for en stort sett tilsvarende patron er .223 Remington (0.223 tommer tilsvarer 5.66 mm). Det er også eksempler på metriske patroner som ikke har hylselengde som en del av navnet, for eksempel 6,5 mm Creedmoor.

Patroner og glidekasser klassifiseres noen ganger etter lengden på patronen:

Mini-action: Typisk mellomlange patroner med lengde under 58 mm, for eksempel 5.56×45 mm og 7.62×39 mm
Short-action: Typisk normalpatroner med lengde mellom 58 mm og 71 mm, for eksempel 7.62×51 mm
Long-action: Også kjent som "standardlengde", normalpatroner med lengde mellom 71 mm og 86 mm, for eksempel 6.5×55 mm og 7.62×63 mm
Magnum-action: Typisk patroner med lengde over 86 mm, samt noen long-action-patroner med hylsebunn større enn 13 mm i diameter, for eksemple .300 Winchester Magnum og 7 mm Remington Magnum.

Forskjellige tenningssystemer

Stifttenningspatroner

Utdypende artikkel: Stifttenning

En av de første typene patrontyper med integrert tennhette var stifttenningssystemet. Disse hadde tennhetten plassert langs hyselveggen nederst i patronen, og en integrert slagstift montert på motsatt side. Patronen så derved ut som om den hadde en liten «hale». Patrontypen ble i utgangspunktet utviklet for hagler, men ble også brukt i revolvere, slik som Lefaucheux-revolveren som var det første patronvåpenet som ble tatt i bruk i Forsvaret i Norge. Patronen var imidlertid kompliserte å framstille og lade om, og ble snart faset ut til fordel for mer økonomiske patrontyper.

Randtente patroner

Utdypende artikkel: Randtenning

Randtente patroner har den reaktive substansen fordelt langs kanten nederst i patronen. Hylsen har gjerne et utvidet rand nederst (derav navnet) der det ligger, og som hanen/slagstiften slår mot. Den mest vanlige ammunisjonen med randtenning i dag er .22 Long Rifle, og den brukes til innendørs- og rekruttskyting i DFS, skiskyting, småviltjakt og i generell trening samt pistolskyting. I tillegg til .22 Long Rifle finnes det i dag i handel «eikenøtter»/.22 Flobert, .22 Short, .22 WMR, .17 HM2 og .17 HMR.^[2]

Det var før vanlig med randtent ammunisjon i større kulekaliber, for eksempel 12,17 × 44 mm som var i bruk i norske Remington-gevær M/1867 mens våpenet var til militært bruk. De fleste i dag har blitt ombygd til sentertenning, enten for konverterte 12.7x44R eller i forskjellige haglekaliber.

Sentertente patroner

Utdypende artikkel: Sentertenning

Sentertente patroner har en tennhette montert i midten i hylsens bakdel. Hovedargumentet for bruken av denne metoden er enklere produksjon, sikrere for bruker å bære og mulighet for gjenbruk av hylsen ved omlading. Dette er den absolutt vanligste formen for patroner i dag. De eneste patronene som lages som randtenning er solanggeværammunisjon (.22 Long Rifle) fordi hylsene er for små for tennhetter.^[3]

Hylseløse patroner

4.73 x 33mm hylseløs patron for Heckler & Koch G11

I bakladernes barndom ble det eksperimentert med ammunisjon der hylsen brant opp i det skuddet ble fyrt av. En av de første effektive bakladerne, det prøyssiske tennålsgeværet hadde en patron der kruttet var holdt i en papirpatron som brant sammen med kruttet.^[4] Det motsvarende franske våpenet, Chassepot-geværet fra 1866 hadde et tilsvarende system. Et problem med begge våpnene var lekkasje av kruttgass mellom sluttstykke og kammer, hvilket gikk ut over rekkevidde og skytteren.^[5]

Også i moderne tid har flere produsenter prøvd å lage ammunisjon uten hylser, blant det mest kjente forsøket er Tyske Heckler & Koch's 4,73 x 33 mm og våpenet for den, G11. Prinsippet var at metallhylsen var erstattet med en hylse støpt av krutt, og at denne ved avfyring rett og slett brant opp. I moderne hurtigskytende militærvåpen har den tradisjonelle messinghylas flere funksjoner enn å forsegle kammeret under avfyring, blant annet å beskytte kruttet i neste patron fra varmen fra kammeret, og å ta med seg mye av varmen fra forrige skudd ut av våpenet. Det har opp gjennom årene eksistert andre ideer for å løse disse problemene, men ingen har klart å framstille et system som er like billig og driftsikkert som dagens patroner er, og få har kommet lengre enn til prototype-stadiet.^[6]

Hylsetyper

.357 Magnum er et eksempel på Randpatroner

Patroner inndeles i kategorier ut ifra hylsens form, da spesielt den bakre randen. Selve hylsekroppen er normalt sylindrisk (rettvegget) eller flaskehalsformet, og hylser har en rand som tjener to formål. Det første er og gi utdrageren et holdepunkt og det andre er, på noen våpen som for eksempel revolver, hagler etc. og sørge for at patronen kun går inn i løpet/kammeret til et visst punkt.

Randpatroner

Rand- eller kragepatroner har en rand med en større diameter enn hylsekroppen. Eksempler på randpatroner er hagle- og revolverpatroner og .303 British i riflepatroner. Dette er også den eldste hylsetypen. Rifleammunisjon av denne typen angis ofte med en 'R' i navnet etter hylselengden, for eksempel 12,17 x 44R.

.32 ACP er et eksempel på hylser med halvrand

Rillepatroner

Rillepatroner har også en rand, men denne er av samme diameter som hylsekroppen. Mellom mellom randen og hylsekroppen er det en dypere rille som kalt utdragerrille. Rillepatroner er i dag den vanligste formen for patronhylser og brukes i pistoler, maskinpistoler og de fleste repeterrifler.

.50 Beowulf med innsnevret rand sammenlignet med den randløse 5.56 × 45 mm NATO til venstre i bildet

Halvrand

Halvrand var et forsøk på å lage en hylsetype som ville ha bedre mating fra pistolmagasiner. Denne typen hylse har en rand, men denne er av mindre diameter i forhold til hylsekroppen enn randpatroner har.

Innsnevret rand

Denne typen hylser har en utdragerrille/rand med mindre diameter enn hylsekroppen. Et eksempel er .50 Action Express som brukes i Desert Eagle .50 AE har samme randdiameter som .44 Magnum, og våpenet kan derfor konverteres fra den ene til den kamringen med et enkelt pipebytte. Dette kutter produksjonskostnadene siden man kan produsere en del som brukes i .44 Magnum og .50 AE våpen om hverandre. Dette gjør det også mulig for skytteren å bruke både den noe mer kurante og billigere .44 Magnum og .50 AE i samme våpen, uten bytte av glidestykke og andre dyre deler.

Magnumbelte

Magnumbelter er en form for rand som finnes på enkelte magnumpatroner.

Se også

Ammunisjon
Krutt
Prosjektil
Tennhette
Tomhylse
Scandinavian Ammunition Research Association, nordisk organisasjon for patronsamlere

Liste over patroner

Referanser

^ Pauly, R. (2008). Firearms : the life story of a technology. Baltimore: Johns Hopkins university press. s. 108-109. ISBN 0801888360.
^ Bussard, Michael (2010)«The Impossible .22 Rimfire» Arkivert 6. oktober 2014 hos Wayback Machine., American Rifleman
^ Greener, W.W. (1907). «Some advantages of the centar-fire principle». The gun and its development (1. utg.). New York: Bonanza Books. s. 141-142. Besøkt 19. januar 2016.
^ *Rolf Wirtgen (red.) 1991: Das Zündnadelgewehr - Eine militärtechnische Revolution im 19.Jhd., Herford
^ Ford, Roger (1998). The world's great rifles. London: Brown Books. ISBN 1-897884-33-8.
^ «Chemical Analysis Of Firearms: Caseless Ammunition». Bev Fitchett's Guns Magazine. 2018. Besøkt 6. august 2018. «Caseless ammunition has no cartridge case to serve as a heat sink and barrier between the propellant and the hot chamber walls. The problem of "cook-off," that is, the heat rather than the firing pin causing the cartridge to discharge, has always been a major disadvantage with caseless ammunition.»

[1] Pauly, R. (2008). Firearms : the life story of a technology. Baltimore: Johns Hopkins university press. s. 108-109. ISBN 0801888360.

[2] Bussard, Michael (2010)«The Impossible .22 Rimfire» Arkivert 6. oktober 2014 hos Wayback Machine., American Rifleman

[3] Greener, W.W. (1907). «Some advantages of the centar-fire principle». The gun and its development (1. utg.). New York: Bonanza Books. s. 141-142. Besøkt 19. januar 2016.

[4] *Rolf Wirtgen (red.) 1991: Das Zündnadelgewehr - Eine militärtechnische Revolution im 19.Jhd., Herford

[5] Ford, Roger (1998). The world's great rifles. London: Brown Books. ISBN 1-897884-33-8.

[6] «Chemical Analysis Of Firearms: Caseless Ammunition». Bev Fitchett's Guns Magazine. 2018. Besøkt 6. august 2018. «Caseless ammunition has no cartridge case to serve as a heat sink and barrier between the propellant and the hot chamber walls. The problem of "cook-off," that is, the heat rather than the firing pin causing the cartridge to discharge, has always been a major disadvantage with caseless ammunition.»

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]