Peipus
| Peipussjøen | |||
|---|---|---|---|
| Peipsi-Pihkva järv Чудско-Псковское озеро | |||
 Nedslagsfeltet strekker seg sørover og såvidt inn i Belarus | |||
| Land | Estland Russland Det russiske keiserdømmet Sovjetunionen | ||
| Land |  Estland Russland | ||
| Areal | 3 555 km²[1] | ||
| Høyde | 30 moh. | ||
| Dybde | 7,1 m (maks) | ||
| Volum | 25 km³ | ||
| Nedbørfelt | 47 800 km² | ||
| Tilløp | Emajõgi, Velikaja | ||
| Utløp | Narva | ||
| Posisjon | |||
 Peipus 58°40′58″N 27°29′16″Ø | |||
Peipus (estisk: Peipsi-Pihkva järv, russisk: Чудско-Псковское озеро) er en stor innsjø på grensa mellom Estland og Russland. Med et areal på 3 555 km² er den Europas fjerde største ferskvannssjø,[1] etter Ladoga, Onega og Vänern. Av det samlede arealet er 1 570 km² (44 %) estisk territorium, mens resten tilhører Russland. Innsjøen er det som er igjen av en større sjø som lå i dette området i istiden.
Geografi
[rediger | rediger kilde]Peipussjøen består av tre deler:
- Den store sjø – estisk Peipsi järv eller Suurjärv, russisk Tsjudskoje ozero (Чудское озеро) – på 2 610 km² i nord, og i noen kartverk fremstilles den som den egentlige Peipussjøen,
- Den varme sjø – estisk Lämmijärv, russisk Tjoploje ozero (Тёплое озеро) – på 235 km² i midten,
- Pskovsjøen – estisk Pihkva järv, russisk Pskovskoe ozero (Псковское озеро) – på 710 km² i sør, og ligger i sin helhet i Russland. Før fredsavtalen i Tartu av 1920 var imidlertid hele vestbredden en del av Estland (da del av Russland).
Peipus er en grunn innsjø, med største dybde på 15 meter og gjennomsnittsdybde på 7 meter. Hovedtilløpene er elva Velikaja, som munner ut lengst sør i sjøen, like nordvest for Pskov og Emajõgi, som renner inn i Peipus fra Võrtsjärv i vest. Sjøen har også tilløp fra rundt 30 mindre elver, hvorav de viktigste er Võhandu og Piusa (Pimzja) som renner inn fra sørvest, og Zjetsja som kommer fra øst. Peipus har utløp mot nord gjennom elva Narva, som munner ut i Finskebukta. Øyene i innsjøen er ganske små, de viktigste er Piirissaar, Kolpin og Kamenka.
Ettersom sjøen er såpass grunn kan den oppvarmes til temperaturer til rundt 22 °C om sommeren. Peipussjøen er derfor svært populær som badesjø. Badeturismen er for det meste i nord, der strendene har brede sanddyner bak vakre skogsbelter – ikke minst mellom de estiske småstedene Kauksi og Vasknarva. Her er det en del enkelt utrustede campingplasser. Men utenfor den lett tilgjengelige nordbredden utnyttes sjøen svært lite i turismeøyemed.
Om vinteren fryser innsjøen vanligvis over. Den maksimale istykkelsen er som regel i mars, på 50 til 60 cm.
Snøsmeltingen om våren kan heve vannspeilet med innpå én meter, noe som innebærer en forbigående arealutvidelse på 780 km² med oversvømmelser av den for det meste tynt befolkede strandsonen.
Fisket i sjøen er rikt. De viktigste fiskeslagene er abbor, brasme, gjørs, mort og sik. Fiskeriet på sjøen oppbringer gjennomsnittlig pr år en fangst på 10 000 tonn fisk. Men sjøen er forurenset etter utslipp av miljøgifter, særlig fra landbruket i Sovjet-tiden.
Byer og kommunikasjoner
[rediger | rediger kilde]De største byene ved sjøen er Mustvee og Kallaste vest på estisk side av Den store sjø, og Gdov i sør, på russisk side. Den sistnevnte ligger imidlertid ikke helt nede ved sjøen, men ved elva Gdovka to kilometer før dens utløp i innsjøen. Like sør for Mustvee ligger landsbyen Tiheda, som er Europas lengste rekkelandsby. Den strekker seg 7 km langs en hovedvei helt nede langs sjøen – mellom Mustvee og Kasepää. Tiheda ble grunnlagt av russiske Gamle troende, på flukt fra tsarens forfølgelse av denne arkaisk-ortodokse sekten, på slutten av 1600-tallet.
Langs vestkysten går Estlands riksvei 3.
Slaget på isen
[rediger | rediger kilde]Historisk er innsjøen best kjent for slaget på isen. Ute på den tilfrosne innsjøen beseiret den 5. april 1242 en russisk hær under Novgorods fyrst Aleksander Nevskij de tyske og danske korsriddere fra Den tyske orden og Sverdbroderordenen og deres estiske allierte.
Korsridderne hadde gjort et ferskt fremstøt mot Russland, men den ca. 2 000 mann store styrken ble slått tilbake av ca. 6 000 russerne. Slaget sto øst på Den store sjø.
Slaget har senere inngått i russisk og sovjetisk patriotisk propaganda ettersom det var den siste gang på århundrer at tyskere hadde gått til angrep på Russland. Slaget skildres i Sergej Eisensteins storfilm Aleksandr Nevskij fra 1938, men i filmen ender slaget feilaktig med at isen brast under korsfarerne. De tyske ridderne bærer i filmen hjelmer som minner om datidens tyske militærhjelmer, og var også dekorert med hakekors.
Ettersom filmen var ferdig postprodusert rett før Molotov-Ribbentrop-traktaten ble inngått i august 1939, ble den ikke vist med det samme – ikke før i 1941, etter det tyske angrepet på Sovjetunionen.
Peipus i kunsten
[rediger | rediger kilde]En rekke russiske og estiske kunstmalere har arbeidet ved Peipussjøen. Blant de mer kjente er estiske Johannes Uiga (1918–1998), Luulik Kokamägi, Roman Nyman (1881–1951), Alfred Kongo (1906–1990), Varmo Pirk (1913-1980), Jaan Vahtra (1882–1947) og Lembit Saarts (1924–).[2] De viktigste temaene har, foruten det rene landskapsmaleri, vært de gammelmodige, russiske fiskersamfunnene langs vestkysten av Peipus, opprinnelig etablert av gammeltroende fra siste tiår av 1600-tallet.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b World Water Assessment Programme (2003). The United Nations World Water Development Report. Berghahn Books. s. 404. ISBN 9781571816276.
- ^ Kokk, Aavo og Eilart, Andres: Brushstroke Estonia, forlaget Regio. Tallinn, 2011.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Lake Peipus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- livinglakes.com om Peipus og Võrtsjärv
- Peipsi Infokeskus Den estlandske turistinformasjons nettside
