Ratchis
| Ratchis | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 8. århundre Cividale del Friuli | ||
| Død | 750-årene Monte Cassino | ||
| Beskjeftigelse | Aristokrat | ||
| Ektefelle | Tassia | ||
| Far | Pemmo of Friuli | ||
| Mor | Ratperga | ||
| Søsken | Aistulf | ||
| Barn | Epiphania of Pavia | ||
| Nasjonalitet | Republikken Venezia | ||
Ratchis (også stavet Rachis, Raditschs, Radics, Radiks), død etter 757, var hertug av Friuli fra 739 til 744 og konge i Det langobardiske kongerike fra 744 til 749.
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Langobardene var et germansk folkeslag som var på vandring sørover og østover i Europa tidlig i folkevandringstiden. De nevnes allerede hos den romerske historikeren Tacitus i hans bok Germania fra 98 e. Kr. og de ble av ham betegnet som dyktige krigere.[1] Fra 568 hersket de over store deler av Italia i det vakuum som hadde oppstått etter Vestromerrikets fall på 470-tallet og østgoternes knusende nederlag rundt 550. Det langobardiske riket i Italia varte fram til 774 da frankerne under ledelse av Karl den store i samarbeid med pavekirken beseiret langobardene og de klarte aldri senere å etablere noe eget rike.
Veien til makten
[rediger | rediger kilde]Ratchis var sønn av hertug Pemmo av Friuli og hans hustru Ratperga.[2] Pemmo ble avsatt av kong Liutprant i 737 og Ratchis etterfulgte sin far som hertug. Han var gift med en romersk kvinne ved navn Tassia. Mens han var hertug ledet han personlig et felttog mot slaverne i Krain (i dagens Slovenia).
Kong Liutprand hadde i store deler av sin regjeringstid markert motstand og drevet krigføring mot pavekirken og Østromerriket som kontrollerte områder i Italia. På slutten av hans regjeringstid, i 740-årene, var Ratchis en leder i en pavevennlig opposisjon som vokste fram.[3] Liutprand døde i 744 og hans nevø Hildeprand ble av aristokratiet i Pavia (langobardrikets hovedstad) utnevnt til etterfølger i nærvær av den langobardiske hæren. Han hadde som sin onkel markert seg som tydelig motstander av både Østromerriket og pavestolen, men han ble etter noen få måneder styrtet i en oppstand ledet av Ratchis som raskt sluttet fred med paven.[4] Ratchis skaffet seg kontroll over de nordlige provinsene i Italia med støtte fra en del av den langobardiske adelen. Han styrte i fred med det bysantinskstyrte Eksarkatet Ravenna, men etter press fra enkelte av hans støttespillere invaderte han i 749 Hertugdømmet Pentapolis som lå under Ravenna og beleiret byen Perugia.[5] Pave Zacharias klarte å overtale ham til å avslutte beleiringen, men med dette mistet han støtte fra hertugene og de avsatte ham i en forsamling som ble holdt i Milano samme år. De innsatte hans bror Aistulf som konge. Ratchis prøvde å motsette seg avsettelsen, men han ble tvunget til å flykte til Roma hvor han ble munk og han tilbrakte noen år i klosteret Monte Cassino sør for Roma.
Da Aistulf døde i 756 forsøkte han igjen å bli konge over langobardene. Med hjelp av adelen i Nord-Italia fikk han kontroll over kongepalasset i Pavia, men han ble slått av hertug Desiderius i Toscana som var støttet av pave Stefan II (pave Zacharias var død i 752) og frankerne med kong Pipin den yngre. I 757 måtte Ratchis igjen trekke seg tilbake til et kloster, enten Monte Cassino eller Cervaro.
Referanser
[rediger | rediger kilde]Kilder
[rediger | rediger kilde]- Cornelius Tacitus (1968). Agricola og Germania. Aschehoug & Co.
- Paulus Diaconus (1897). Langobardernes Historie (på dansk). Oversatt av Gustav Bang. Selskabet for historiske kildeskrifters oversættelse.
- Jan T. Hallenbeck (1982). Pavia and Rome: The Lombard Monarchy and the Papacy in the Eighth Century; i Transactions of the American Philosophical Society, New Series, vol. 72, issue 4.
- Thomas F. X. Noble (1984). The Republic of St. Peter: The Birth of the Papal State, 680–825. Philadelphia, Pennsylvania: University of Pennsylvania Press. ISBN 0-8122-1239-8.