Skala (musikk)

Skala er i musikken en serie toner ordnet etter tonehøyde og begrenset av rammetonehøyder slik at serien som regel gjentas for toner som ligger utenfor rammen.

Skalaene gir et melodisk og harmonisk utgangspunkt for musikkstykker. De er inndelt i kategorier som diatonisk, dur, moll og mange flere, alt etter hvilke intervaller tonene i skalaen har. Begrepet skala brukes imidlertid også om en nærmere spesifisert gruppe av toner, der en av tonene er angitt som den viktigste (grunntonen). Eksempler er C-durskala og A-mollskala.

Avstanden mellom to toner i en skala kalles et skalatrinn.

Bakgrunn

Tonene i en skala regnes oftest opp fra den laveste til den høyeste. De fleste skalaer gjentas i alle oktaver. Det vil si at alle trinn i skalaen finnes i enhver tenkelig oktav. En slik skala kan betraktes som en ring av toneklasser. For eksempel kan C-durskalaen beskrives som en sirkel av tonene C-D-E-F-G-A-H-[C] der rekken begynner på nytt fra den siste C-en. C-durskalaen finnes derfor på mange forskjellige tonehøyder (frekvenser): den kan starte på C' (midt på pianoet) og gå opp til C", eller begynne på C"' og gå opp til C"".

Skalaer kjennetegnes av intervallene de inneholder:

• de kan for eksempel være diatoniske, kromatiske eller heltoneskalaer

og av antallet toner de inneholder:

• Svært vanlig: Pentatone, heksatone og septatone skalaer har henholdsvis fem, seks og sju toner
• I førhistorisk musikk: ditoniske, tritoniske og tetratoniske skalaer med henholdsvis to, tre og fire toner
• I jazz og samtidsmusikk: oktaton skala, med åtte toner.

Gjennomgående skala i et musikkstykke kan enten beskrives ut ifra fremførelse eller komposisjon, eller brukes som utgangspunkt for en komposisjon. Trening i bruk av skalaer har vært en del av opplæring i musikalsk komposisjon i mange hundre år. En eller flere skalaer kan brukes i en komposisjon, for eksempel i Claude Debussys L'Isle Joyeuse. Nedenfor er den første skalaen en heltoneskala, mens nummer to og tre er diatoniske skalaer. Alle tre er brukt i starten av Debussys stykke.

I engelskspråklig musikkteori nevnes første tonen i en skala som tonika, skalaens sentrale og mest stabile trinn. (Dette må dog ikke forveksles med den diatoniske funksjonen tonika). Ut ifra det har de andre trinnene fått nummer etter hvor mange trinn over tonika de er. For eksempel: Tonene i en C-dur-skala (C,D,E,F,G,A,H) kan gis nummer {1,2,3,4,5,6,7} i forhold til grunntonen C. Enhver henvisning til en tone med et nummer forteller hvilken tone som er valgt som tonika.

Slik navnsetting av trinn er avhengig av at man velger en grunntone, så nummerering gjelder ikke skalaen i seg selv (jf. terminologi) men skalens modi. Eksempel: Hvis vi tar for oss den C-diatoniske skala med A som tonika, får vi A=1, H=2, C=3 og så videre. Avstanden mellom to bestemte trinn i en skala er uavhengig av hvilken tone som kalles tonika.

I engelskspråklig musikkteori har trinnene 2–7 i en durskala fått navnene supertonika, mediant, subdominant, dominant, submediant og subtonika. Igjen må disse betegnelsene ikke forveksles med subdominant, dominant og deres medianter som diatonisk funksjon.

Når tonene i en skala skal få navn, er det vanlig å gi hvert trinn navn med utgangspunkt i hver sin bokstav; A-diatonisk skala skrives A – B – C♯ – D – E – F♯ – G♯ snarere enn A – B – D♭ – D – F♭ – E♯♯ – G♯, som er enharmonisk. Slik navnsetting er dog ikke mulig i skalaer med mer enn syv toner.

Skalaer i klassisk musikk

De vanligste skalaene i klassisk musikk inneholder syv toner, og gjentas i alle oktaver. Foruten harmonisk moll, skilles trinnene i disse av hel- og halvtoneintervaller.

I vestlig musikk fra middelalderen og renessansen ble den diatoniske skalaen av stamtonene C-D-E-F-G-A-H brukt nesten eksklusivt. Denne skalaen, vår dur-skala, het jonisk modus. Startet man med D, var det dorisk modus, med E frygisk, med F lydisk, med G miksolydisk, med A, eolisk (samme som melodisk A moll); og den sjeldent brukte med H (lokrisk) var kun teoretisk pga. tritonus mellom H og dens dominant, F. Disse modi het «kirketonearter» av gregoriansk sang. Fortegn var lite og usystematisk brukt, og når de ble, var det ofte for å unngå intervallet tritonus, den forminskede kvinten eller forøkede kvarten (også kalt «Djevelens intervall»), som skulle resolveres til en av de to forannevnte, og fortegnspraksis kaltes musica ficta — det vil si, «oppdiktet musikk.»

I europeisk klassisk musikk (ca. 1600-1900) finner man hovedsakelig tre skalaer:

• den diatoniske skala, av syv toner, og sine modi – skjønt at alle modi unntatt jonisk og eolisk falt etter hvert fra, og disse to gjenstående henholdsvis ble dur og
• melodisk og harmonisk moll, begge av syv noter

Disse skalaene brukes i alle transposisjoner, dvs. med utgangspunkt i alle tolv toner. I denne perioden ble modulasjon innført — systematisk bevegelse fra én skala til en annen. Modulasjon følger ikke nødvendigvis noen faste regler, men det er mange konvensjoner som følges. For eksempel er det svært vanlig at et stykke i dur begynner i en diatonisk skala fra stykkets tonika, før det moduleres til en diatonisk skala fra dominant.

Senere, i det nittende og tyvende århundre, begynte man å utforske flere typer skalaer:

• den kromatiske skala (tolv toner)
• heltoneskalaen (seks toner)
• den pentatoniske skala (fem toner)
• flere forminskede skalaer (kalt dim-skala) (åtte toner), f.eks., komponisten Olivier Messiaen fant opp en hel bråte kunstige skalaer.

Det finnes mange flere skalaer. Indisk musikk har mange slike, som heter raga.

Tolv-tone rader er ikke skalaer, men visse skalatrinnsrekkefølger (ikke nødvendigvis alle), og utgjører tonesett som kan behandles ved bruk av tolvtoneteknikken.

Naturskala

I naturskala relaterer frekvensen av hver tone til grunntonen ved at forholdet mellom dem kan uttrykkes med formelen ${\frac {2^{x}}{3^{y}}}$. Dvs. at man kan komme fra den ene til den andre ved kun på å dele/multiplisere en rekke ganger med to og/eller tre, skjønt at det er også mulig for brøkslektskapet mellom frekvenser kan være annerledes, f.eks. 5/7, og slikt kan skje i elektronisk musikk.

Naturskala har et uendelig antall toner. De intervaller med små x og y i formelen har en mye behageligere harmonisk egenskap i forhold til de med høye x- og y-tall. For eksempel er intervallet mellom en tone og dens oktav: $2={\frac {2^{1}}{3^{0}}}$, og intervallet mellom en tone og dens kvart er :${\frac {4}{3}}={\frac {2^{2}}{3^{1}}}$.

Temperert skala

Se temperert stemming

I temperert skala relaterer hver tone til den neste med et fast logaritmisk frekvensforhold. I et piano, siden det er tolv toner i oktaven, er forholdet tolvte rot av to, dvs. ${\sqrt[{12}]{2}}$ (≅ 1,0594630943592952645618252949463…). En pianotangent har doble frekvensen av den som er 12 tangenter borte til venstre (én oktav under), og det halve av den som er 12 tangenter borte til høyre (én over). Fordelen med tempererte skalaer er at en tilfeldig tone harmonerer med en annen på lik linje med alle de andre tonene i skalaen, dette pga. det faste forholdstallet mellom frekvensene. I tillegg finnes det gitt antall frekvenser i en oktav: Dette gjør det enklere å lage instrumenter som kan gjengi alle toner i den skalaen. Før temperert skala ble oppfunnet, var det allslags innviklede oppsett på instrumenter, og forskjellige stemminger, for å gi de naturlige tonene.

Det finnes flere tempererte skalaer.

• Den med 12 like intervaller (kromatisk skala) er den som brukes i Vestens klassiske og populære musikk.

• De med 53 like intervaller brukes i Midtøsten og kalles maqam eller makam. Det finnes hundrevis av makam. Oftest holder man seg innenfor en håndfull av disse. Et eksempel er «Huseyni» som inneholder tonerekken gitt i følgende tabell:

Tone nummer (blant 0-52)	0	9	13	22	31	40	44
Frekvensforhold til grunntonen	${({{\sqrt[{53}]{2}})}^{0}}$= 1	${({{\sqrt[{53}]{2}})}^{9}}$	${({{\sqrt[{53}]{2}})}^{13}}$	${({{\sqrt[{53}]{2}})}^{22}}$	${({{\sqrt[{53}]{2}})}^{31}}$	${({{\sqrt[{53}]{2}})}^{41}}$	${({{\sqrt[{53}]{2}})}^{44}}$
Hvis grunntonen=440Hz	440	494,96	521,54	586,69	659,97	742,41	782,28}

• Den med 72 like intervaller (sjruti) brukes i sør-indisk musikk for å bygge opp skalaene som heter raga.

Tempererte skalaer har vanligvis intervaller som ligner de mest brukte naturskalaintervallene. Eksempelet er A-E, kvinten, som er ${({{\sqrt[{12}]{2}})}^{7}}$ , dvs. ${\frac {659,26}{440}}$  i 12-tempererte skala og ${\frac {2^{1}}{3^{1}}}$ , dvs. ${\frac {660}{440}}$  i naturskala, og merk den ørsmå forskjellen. Med andre intervaller er det mye mer betydelig forskjell mellom temperert og naturlig intervall.

Antallet intervaller i eksisterende tempererte skalaer (12, 53, og 72) er ikke tilfeldig valgt. De minimaliserer den totale avstanden mellom enkle naturskalaintervaller og nærmeste tempererte intervall.

Mikrotonale skalaer

Begrepet mikrotonal musikk viser som regel til musikk som har røtter i tradisjonell vestlig musikk som gjør seg nytte av «uvanlige» skalaer og intervaller. En oktav kan deles inn i flere eller færre like intervaller enn tolv. Komponisten John Cage er blant dem som har eksperimentert med slik musikk, samt den tsjekkiske Alois Habá, som brukte kvarttoner som delte opp oktaven i 48 trinn. Flere før ham eksperimenterte med slikt, som amerikaneren Charles Ives, senere bl.a. Witold Lutoslawski og Krzysztof Penderecki.

Jazz og blues

I jazz og blues har man gjennom bruken av blue notes tatt i bruk intervaller mindre enn en halvtone. «Blue note» er en intervall som teoretisk sett verken er dur eller moll, men midt i mellom, noe som gir en særegen klang. I tonearten E finner man «blåtonen» et sted mellom G og G♯, eller som en bevegelse over begge to.

I blues brukes ofte pentatoniske skalaer og bluesskalaen. I én enkelt jazzkomposisjon finner man ofte mange forskjellige skalaer og en rekke modi av disse. Kromatiske skalaer har vunnet utbredelse, særlig i moderne jazz. Don Ellis brukte kvarttones trompet, og kvarttonesteknikk i noen av big-band-jazz-fusion-jazzmusikken hans.

Se også

• Modal skala
• Musikkteori
• Temperert stemming

Litteratur

• Musikkordboken, skalaer
• Masaya Yamaguchi: The Complete Thesaurus of Musical Scales, revised edition. New York 2006, Masaya Music Services. ISBN 0-9676353-0-6.

Eksterne lenker

• (en) Musical scales – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Musical scale – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Powerpointresentasjon av skalaer Arkivert 14. juli 2014 hos Wayback Machine. (tysk)
• Database over alle 2048 mulige skalaer med tolv toner, .xls og FileMaker-format, system for kategoriserng av skalaer]
• Harmonilære-Workshop #1, bonedo.de
• Java applet som viser alle N-note skalaer og viser dem i standard musikknotasjon
• Scale Finder, online verktøy som hjelper til å finne en skala som passer en akkordporgresjon og noen noter som er del av skalaen
• Musical Scale Finder Skalagenerator, over to tusen skalaer.

• Eksempler:
  • Alle viktige skalaer. Forkklarinerwichtigen Tonleitern/ forklaringer, note- og lytteeksempler Arkivert 15. november 2013 hos Wayback Machine.
  • Enkelste skalaer med lytteeksempler (midi-format)
  • Dur- og mollskalaer– Klaverledsagelser for sangøvelser

• Tempereringer:
  • Scala – verktøy som gjør det mulig å eksperimentere med skalaer og tempereringer (freeware)