Tristan og Isolde

Tristan og Isolde, maleri av John William Waterhouse.

Tristan spiller harpe for Isolde mens kong Mark får sine mistanker i bakgrunnen, maleri av Edmund Blair Leighton, 1901.

Tristan og Isolde er en legendarisk romanse og tragedie fra middelalderen, gjenfortalt i tallrike tekstkilder med mange og ulike variasjoner. Det er en tragisk fortelling om ekteskapsbrudd og kjærlighet mellom en ung ridder fra Cornwall, Tristan (Tristran eller Tristram), og den irske prinsessen Isolde (Isoud, Iseult, Essyllt, Isylt eller Isolt). Fortellingen er eldre enn den arthurianske romansen om Lancelot og Guinevere, og har mest sannsynlig påvirket denne. Den har hatt en betydelig innflytelse på vestlig kunst og litteratur fra den først ble fortalt en gang på 1100-tallet. Mens detaljene har blitt endret fra den ene forfatteren til den andre, har den overordnede handlingsstrukturen forblitt den samme.

Tristan var nevø av kong Mark av Cornwall (Marc, Marke, March) og Isolde var datter av kongen av Irland. Tristan eskorterte Isolde for at hun skulle gifte seg med hans onkel og lensherre, men ved en feil drikker de begge av en kjærlighetsdrikk som Isoldes mor har gitt til hennes kammerpike og som var ment for Isolde og kong Mark. For Isoldes skyld sviker Tristan sin plikt som vasall. I henhold til Lorentz Eckhoffs forord i den norske utgaven er Tristan og Isolde begge unntaksmennesker; «så blir da også deres kjærlighet en unntagelse i verden, det blir naturlig og selvfølgelig at de to må elske hinannen, det deres kjærlighet aldri kan vendes til noen annen, og selv i døden kan de ikke skilles ad.»

Legenden

Tristan med Isolde

Tristan og Isolde, avbildet av Herbert Draper.

Det er to hovedtradisjoner til legenden om Tristan. Den tidligste tradisjonen besto av franske romanser fra to poeter fra den andre halvparten av 1100-tallet, anglo-normanneren Thomas d'Angleterre (også kalt for Thomas av Britannia) og normanneren eller franskmannen Béroul, fra årene mellom 1160 og 1170. Deres kilder kan igjen bli sporet tilbake til en opprinnelig, arketypisk irsk-keltisk romanse fra tidlig middelalder. Bérouls versjon betraktes som en mer primitiv utgave, og Thomas’ som en mer høvisk versjon, men begge manuskriptene er bevart ufullstendige. Den opprinnelige fortellingen er i stor grad blitt rekonstruert på bakgrunn av to tyske versjoner fra rundt 1200 og en norrøn prosaoversettelse av Thomas’ bok, Tristrams saga, som kong Håkon Håkonsson fikk i stand i Norge på midten av 1200-tallet.

Til de to førstnevnte manuskriptene, som kun finnes i fragmenter, føyer det seg dessuten to mindre diktverk, begge kalt La folie de Tristan – Tristans vanvidd. Senere tradisjoner kommer fra et samleverk kalt for Prosa-Tristan (ca. 1240), som var markant forskjellig fra de tidligere fortellingene skrevet av Thomas og Béroul. Prosa-Tristan ble den mest vanlige middelalderfortellingen om Tristan og Isolde, og den ble bakgrunnen for skriftene til sir Thomas Malory, en engelsk forfatter som skrev Le Morte d'Arthur (Arthurs død, ca. 1469). I år 1900 gav den franske litteraturhistorikeren Joseph Bédier (1864–1938) ut en rekonstruksjon av diktet i moderne fransk prosa, hovedsakelig basert på Bérouls versjon. Bediers versjon er tre ganger oversatt til norsk; først av Trygve Width i 1952, deretter av Lorentz Eckhoff i 1967 og nylig av Karin Gunderen i 2019, de to siste til bokserien Thorleif Dahls Kulturbibliotek.

Fortellingen har også blitt bearbeidet av Gottfried von Strassburg (død ca. 1210) til en ufullført versroman, basert på Thomas’ utgave som Gottfried fortalte at han hadde «fortalt fortellingen korrekt» etter. Andre tyske versjoner av denne utgaven inspirerte Richard Wagner til hans opera Tristan und Isolde.

Fortellingen om og karakteren Tristan varierer fra poet til poet. Selv stavingen av navnet hans varierer en god del, skjønt «Tristan» er den mest vanlige. De fleste versjonene av fortellingen følger den samme generelle oppbygningen.

Handlingen: Den umulige kjærligheten

«Tristrem og Ysonde», illustrasjon fra Legends & Romances of Brittany av Lewis Spence, illustrert av W. Otway Cannell.

I hovedstaden Tintagel i Cornwall hersker kong Mark. Han har oppfostret sin nevø, den foreldreløse Tristan. Kjempen Morholt fra Irland har herjet kongeriket og krevde 300 gutter og 300 piker i skatt. Tristan tilbyr seg å kjempe mot Morholt, og blir slått til ridder og i en tvekamp beseirer han kjempen, men han blir selv dødelig såret og legger seg i et skip som driver avsted til han havner på det fiendtlige Irland. Her blir han helbredet av kongsdatteren Isolde. I Cornwall blir kong Mark bedt om å finne seg en dronning, og da en svale kommer til ham med en lokk blondt hår i nebbet, bestemmer han seg for å ekte kvinnen som eide håret. Tristan drar av sted for å frakte Isolde, som ledsages av sin kammerpike Brangien, til sin onkel i Cornwall. Ternen har med seg en kjærlighetsdrikk som Isoldes mor har gitt henne. Denne er ment for kong Mark og Isolde i bryllupet, men ved et uhell drikker både Isolde og Tristan denne, og de blir ustyrtelig og betingelsesløst forelsket i hverandre.

I den «høviske» versjonen varte kjærlighetsdrikken livet ut, men i den «vanlige» versjonen mister drikken sin effekt etter tre år. Isolde gifter seg med kong Mark, men Tristan og Isolde blir nødt til å søke hverandre og begår da utroskap. Selv om en typisk arthuriansk karakter ville være skamfull over en slik handling, fritar kjærlighetsdrikken Tristan og Isolde for personlig ansvar. Kongens rådgivere forsøker gjentatte ganger å få paret stilt til ansvar for deres utroskap, men de greier igjen og igjen ved hjelp av lureri og triks å bevare deres fasade av uskyld. I Bérouls versjon ebber kraften i kjærlighetsdrikken ut, og de to elskende er frie til å foreta egne valg om de vil fortsette utroskapen eller ikke. De har tre muligheter; hemmelig elskov, flukt og avkall – og de forsøker dem alle og feiler.

Som i kjærlighetstriangelet Arthur-Lancelot-Guinevere har også Tristan, kong Mark og Isolde varme følelser for hverandre. Tristan ærer, respekterer og elsker kong Mark som sin læremester og adoptivfar; Isolde er takknemlig for at kong Mark er vennlig mot henne, noe han ikke er nødt til å være; og Mark elsker Tristan som sin egen sønn, og Isolde som en hustru og den vakreste kvinne i samtiden. Men hver natt har de alle forferdelige drømmer om framtiden. Kong Mark får etterhvert vite om affæren og lager en felle for sin nevø og sin unge brud. Fire onde baroner oppdager deres elskov, og en dverg oppdager stevnemøtene og sladrer til kongen. Mark får hva som synes som bevis på deres skyld og beslutter å straffe dem: Tristan ved å brenne ham og Isolde ved å sette henne på en uskyldsprøve og plasserer henne derfor i et hus for spedalske. Tristan unnslipper ved et mirakuløst hopp og redder samtidig Isolde. Paret flykter til Moroisskogen og holder seg skjult der og lever lykkelig sammen med en hund som er opplært til ikke å bjeffe. Til slutt blir de oppdaget da kong Mark finner dem sovende ved siden av hverandre fult påkledd med et nakent sverd kyskt mellom seg. Imidlertid inngår de forsoning ved at Tristan lover å overlate Isolde til kongen og selv forlate landet. Isolde ber om å få bære jernbyrd for å fri seg fra anklagene om utroskap i nærvær av ingen ringere enn kong Arthur. Da Isolde kommer seilende blir hun hjulpet i land av en tigger, som er Tristan i forkledning, og hun kan da uten å lyve fortelle sannheten at ingen har holdt henne i sine armer, unntatt kongen og tiggeren.

Den landsforviste Tristan reiser deretter til Bretagne i Frankrike hvor han befrir landet fra alle dets fiender, og gifter seg med en kvinne som forvirrende nok også heter Isolde: den vakre Isolde med de hvite hendene, datter av Hoel av Bretagne og søster av sir Kahedin. Han fullbyrder dog ikke ekteskapet, og når hans svoger Kahedin spør om hvorfor han ikke gjør det, tar Tristan ham med til Cornwall og viser ham Isolde den blonde, hans egentlige kjærlighet. «Med ett ble veien opplyst, som om solen plutselig brøt igjennom de store trærnes løvtak, og Isolde den blonde kom til syne ...»

I Prosa-Tristan og verker som er avledet av den er Tristan dødelig såret av Mark, som forrædersk dolker Tristan med en forgiftet lanse mens den unge mannen spiller på harpe for Isolde. De poetiske versjonene av legenden gir svært ulik redegjørelse av heltens død. I henhold til Thomas’ versjon ble Tristan såret av en forgiftet lanse mens han forsøkte å redde en ung jomfru fra seks riddere. Tristan sender sin venn Kahedin av sted for å finne Isolde, den eneste som kan lege ham. Tristan ber Kahedin om seile tilbake med hvite seil om han finner Isolde og med svarte seil om han ikke greier å finne henne. Isolde aksepterer å bli med til Tristan, men Tristans sjalu hustru, Isolde med de hvite hendene, lyver til Tristan om fargen på seilene. Tristan dør av sorg, og da hans kjærlighet Isolde finner ham død, dør også hun. Flere versjoner av Prosa-Tristan inkluderer den tradisjonelle redegjørelsen av Tristans død, som er funnet i de poetiske versjonene. De to ble gravlagt i Tintagel i Cornwall. I noen kilder hevdes det at to trær, en hassel og en kaprifol, grodde opp fra deres graver og greinene vokste sammen slik at de ikke kunne bli skilt. Det ble sagt at kong Mark forsøkte å få greinene kuttet tre ganger og hver gang vokste greinene sammen igjen.

Noen få senere fortellinger forteller at de elskende hadde en rekke barn, og noen forteller at de fikk en sønn og en datter som ble oppkalt etter dem selv, og disse barna fikk egne eventyr. I romansen Ysaie den sorgfylte er helten en sønn av Tristan og Isolde. Han ble involvert med alvekongen Oberon og gifter seg med en pike kalt Martha, og de får et barn kalt Mark.

Opprinnelsen til legenden

Tidlige referanser på walisisk

Det er mange teorier om opprinnelsen til legenden om Tristan, men historikerne har vanskeligheter med å bli enige om hvilke som er mest nøyaktig eller den mest opprinnelige. Det er en «Tristanstein» med en inskripsjon om Drust, men det er vanskelig å slå fast med sikkerhet om denne Drust er en arketype av Tristan. Det er referanser til March ap Meichion og Trystan i walisiske triader, en del med gnomisk poesi, Mabinogion-fortellingene (en samling på 11 walisiske prosafortellinger fra middelalderen), og i helgenbiografien Livet til sankt Illtud fra slutten av 1000-tallet.

Navnet Drystan opptrer som en av kong Arthurs rådgivere i slutten av Rhonabwys drøm (walisisk Breuddwyd Rhonabwy), en fortelling fra tidlig på 1200-tallet i en walisisk prosasamling innenfor Mabinogion, og Iseult eller Isolde er listet sammen med andre store menn og kvinner ved Arthurs hoff i en annen, langt tidligere Mabinogion-fortelling kalt Culhwch og Olwen.

Analogier

Tristan og Isolde, illustrasjon av Louis Rhead

Mulige irske forhistoriske legender om Tristan har fått stor oppmerksomhet hos forskerne. En triantán an grá («kjærlighetstriangel») i dårlig forfatning finnes i en rekke irske tekster. Den mest kjente er en tekst kalt for Tóraigheacht Dhiarmada agus Ghráinne eller Forfølgelse av Diarmuid og Gráinne. I denne fortellingen tar den aldrende Fionn mac Cumhaill den unge prinsessen Gráinne til sin hustru. Ved forlovelseseremonien blir hun forelsket i Diarmuid, en av Fionns mest betrodde krigere. Gráinne gir en sovedrikk til alle unntatt Diarmuid og klarer å overbevise ham om å rømme av sted sammen med henne. De elskende blir deretter forfulgt over hele Irland av Fianna, Fionns gruppe av fryktede krigere.

En annen irsk analogi er Scéla Cano meic Gartnáin som er bevart i manuskriptet Yellow Book of Lecan eller Lecans gule bok fra 1300-tallet. I denne fortellingen er Cano en forvist skotsk konge som mottar gjestfrihet hos kong Marcan av Ui Maile. Hans unge hustru Credd forgifter alle tilstedeværende, og overtaler deretter Cano til å bli hennes elskede. De forsøker å holde et stevnemøte ved Marcans hoff, men blir frustrert og forstyrret av hoffmennene. Til slutt dreper Credd seg selv og Cano dør av sorg.

I Ulster-syklusen, et annet irsk middelaldermanuskript, finnes teksten Clann Uisnigh eller Sorgenes Deirdre hvor Naoise mac Usnech faller for Deirdre som ble holdt fanget av kong Conchobar mac Nessa på grunn av et profeti om at Ulster ville havne i innbyrdes krig da menn vil slåss på grunn hennes store skjønnhet. Conchobar har lovet selv å gifte seg med Deirde for hindre krig og tar sin hevn på Clan Usnech. Naoises død og hans slektninger fører til at mange menn fra Ulster tar tilflukt i Connacht, blant annet Conchobars stefar og betrodde allierte Fergus mac Róich, og som etter hvert tar del i Táin Bó Cúailnge, en videreføring av fortellingen i en annen historie.

Noen forskere har forsøkt å se på den persiske fortellingen Vis og Rāmin fra 1000-tallet som en mulig kilde til Tristan-legenden.

En del forskning har sett på Ovids (død ca. 18 e.Kr.) diktfortelling Pyramus og Thisbe som en mulig kilde, foruten også fortellingen om Ariadne ved Naxos. Sekvensen hvor Tristan og Isolde dør og blir til to sammentvunne trær har også paralleller i Ovids moralske kjærlighetsfortelling om Filemon og Baukis, hvor de to elskende blir omformet i døden til to forskjellige trær som spirer fra samme stamme.

Tilknytning til kong Arthur

Illustrasjon av kong Arthur i Nürnberg-krøniken, 1493.

I de tidligste fasene var fortellingen sannsynligvis ikke beslektet med den samtidige arthurianske litteraturen, men de tidligste bevarte versjonene hadde allerede lagt til referanser til kong Arthur og hans hoff. Forbindelsen mellom Tristan og Isolde og legenden om kong Arthur har blitt utvidet over tid, og en kort tid etter sammenstillingen av Prosa-Lancelot (også henvist til som Vulgærsyklusen og Lancelot-Gral-syklusen), i løpet av den første fjerdedelen av 1200-tallet, har to forfattere skapt den lange og omfattende Prosa-Tristan hvor Tristan som helt etableres som en ridder ved det runde bord og som selv deltar i jakten på den hellige gral.

Tristan og Isolde fra tidlig middelalder

Den høviske tradisjonen

Illustrasjon til en engelsk utgivelse for yngre lesere i 1922.

Den tidligste representasjon av hva forskerne karakteriserer som «høvisk» versjon av Tristan-legenden er i tekstene til Thomas d'Angleterre, datert fra 1173. Kun ti fragmenter av hans Tristan-dikt, representert i seks manuskripter, har blitt bevart. Manuskriptene i Torino og Strassburg er nå tapt, gjenværende er to i Oxford, et i Cambridge og et i Carlisle. I hans tekst navngir Thomas en annen trouvère som også sang om Tristan, skjønt noe annet manuskript av den tidligere versjonen har ikke noen gang blitt oppdaget. Det er også et fascinerende avsnitt som forteller om hvordan Isolde skrev en kort lai (en kort fortelling på vers) om sin sorg hvor hun gir lys på utviklingen av en annen, ikke beslektet legende som handler om døden til en kjent trubadur, foruten at det også belyser komposisjonen av lai gjort av adelskvinner på 1100-tallet.

Den andre vesentlige teksten for kunnskap om den høviske delen av legenden om Tristan er den noe forkortede oversettelsen av Thomas’ tekst som ble gjort av Broder Robert på forespørsel av kong Håkon Håkonsson av Norge i 1227. Kong Håkon ønsket å fremme Angevin-rikets kultur ved sitt hoff i Bergen, og bestilte derfor oversettelser av flere franske arthurianske verker. Den norrøne versjonen presenterer en fullstendig direktefortelling av hendelsene i Thomas’ Tristan, og har også blitt karakterisert som Norges «første» roman av enkelte forskere. Broder Robert utelater å gjenfortelle Thomas’ utallige gjentagende avledninger. Dette er den eneste fullstendige utgaven av den høviske tradisjonen i dens formative periode.

Forut for Broder Roberts verk kronologisk er Tristan og Isolt av Gottfried von Strassburg, skrevet ca. 1211–1215. Diktet er Gottfreds eneste kjente verk, og ble etterlatt ufullført da forfatteren døde og det som gjensto var halvdelen av hovedhandlingen. Diktet ble senere fullført av andre tyske forfattere som Heinrich von Freiberg og Ulrich von Türheim, men da innenfor den «vanlige» tradisjonen av legenden som dens ideelle kilde.

Den ikke-høviske tradisjonen

Maleri av Isolde av Gaston Bussiere, kalt Yseult la blonde, musée des Ursulines, Mâcon

Den tidligste representanten for den «vanlige» grenen av fortellingen er Bérouls Le Roman de Tristan, den første delen av teksten har blitt datert til et sted mellom 1150 og 1170, og den siste delen til mellom 1181 og 1190. Denne versjonen kalles «vanlig» fordi den representerer en tidligere ikke-høvisk fortellertradisjon som reflekterer «Den mørke tidsalder» (middelalderen) mer enn den forfinete høymiddelalderen. I denne forstand er den tilsvarende til Layamons Brut, og Perlesvaus av en anonym forfatter. Som med Thomas' verker, er kunnskapen om Bérouls tekst begrenset. Det var noen få vesentlige fragmenter av hans verk som ble gjenoppdaget på 1800-tallet og resten av fortellingen har blitt rekonstruert fra senere versjoner.

Den tidligste utgaven på middelhøytysk er romansen Tristrant av Eilhart von Oberg. Denne versjonen er mer omfattende og mer komplett enn Bérouls tekst, som den antagelig har lånt fra, om enn svært fritt, men har også en del scener som ikke ble opptatt før i senere versjoner, blant annet de elskendes tragiske slutt. Eilharts versjon var lenge populær, men bleknet i sammenligning mot den senere Gottfried von Strassburgs Tristan.

Felles kilde

Joseph Bédier, en fransk litteraturforsker som var spesialist på middelalderen, fremmet teorien om at alle legender om Tristan og Isolde kan bli sporet tilbake til ett enkelt, opprinnelig dikt, tilpasset av Thomas d'Angleterre til fransk fra en opprinnelig kornisk eller britonsk kilde. Han karakteriserte den hypotetiske originalen for «Ur-Tristan», og skrev sin egen utgave, den fortsatt populære (Romansen om) Tristian og Isolde, i et forsøk på å rekonstruere hvordan denne «Ur-Tristan» muligens kan ha sett ut.

Etter all sannsynlighet likner de tidligste ikke-høviske versjonene den tidligste formen av fortellingen; således støttet Bédier seg tungt på Eilhart, Béroul og Gottfried von Strassburg, og la dessuten til tekstmateriale fra andre og senere versjoner for å oppnå en fullstendig helhet av fortellingen. Dagens forskere er delt i oppfatningen av Bédiers rekonstruksjon. Mange mener slike rekonstruksjoner av en tapt tekst er umulig og eventuelt meningsløs da den ikke kan verifiseres, mens andre mener at Bédiers argumentasjon fortsatt er gyldig.

Senere middelalderversjoner

Franske

Isolde seiler i en illustrasjon fra middelalderen.

Samtidig med Béroul og Thomas var den berømte Marie de France som presenterer en Tristan-episode i en av hennes lais: «Chevrefoil». Den handler om en annen av Tristans hemmelige reiser tilbake til Cornwall hvor den forviste og fortvilte helten signaliserte sin tilstedeværelse for Isolde ved å gjøre en inskripsjon på stammen til et hasseltre som er plassert ved veien som hun vil reise. Tittelen viser til symbiosen av trærne hasselnøtt og kaprifol som vil dø om de ble atskilt, noe Tristan og Isolde gjør: «Ni moi sans vous, ni vous sans moi.» («Hverken meg uten deg, heller ikke du uten meg.») Denne episoden minner om en høvisk fortelling som da Tristan benyttet utskjæringer i tre som han la i elvestrømmen som signaler for å ha stevnemøter i hagen til kong Marks palass.

Det finnes også to Tristan-skrifter fra 1100-tallet, på engelsk kalt for Folie Tristan, identifisert som Oxford- og Bern-versjoner av anglo-normanniske dikt, som handler om Tristans reise tilbake til kong Marks hoff under forkledningen eller tilstanden av å være sinnssyk og en narr. Han levde da en tid som kjærlighetsbesatt under trappen til Isolde for å være nær henne, gal om dagen, men som seg selv om natten. Til sist ble han oppdaget og måtte flykte igjen. Foruten deres egen betydning, som episodiske tillegg til Tristan-fortellingen, og som mesterstykker i henhold til fortellerstrukturen, er disse relative korte diktene betydelige bidrag i viderefortellingen av de manglende delene av Bérouls og Thomas’ ukomplette tekst.

Den store trouvère Chrétien de Troyes hevdet selv å ha skrevet en Tristan-fortelling, men ingenting av dette har noensinne blitt funnet. Han nevner dette i sin innledning til Cligès, en romanse som er blitt tolket som en form for anti-Tristan med en lykkelig avslutning. En del forskere har spekulert om hans Tristan-fortelling ble dårlig mottatt og kritisert, noe som førte til at Chretien skrev Cligès – en fortelling uten noen form for walisisk eller irsk forløper – for å gjøre opp for seg.

Etter Béroul og Thomas, var den viktigste utviklingen i den franske Tristaniana en kompleks gruppe av tekster kjent generelt som Prosa-Tristan. Disse var meget populære på 1200- og 1300-tallet, men fortellingene i disse omfattende versjonene har ulike detaljer fra manuskript til manuskript. I en moderne utgivelse omfatter disse hele tolv bind for den lange versjonen, noe som omfatter Tristans deltagelse i jakten på den hellige gral. Den kortere versjonen består av 5 bind uten jakten på den hellige gral. Roman de Tristan en prose er et stort kunstverk som er preget av lyrisk skjønnhet. Den hadde også en meget stor innflytelse på den senmiddelalderske litteraturen og inspirerte deler av den såkalte Post-Vulgate-syklusen, Roman de Palamedes og Thomas Malorys Le Morte d'Arthur.

Engelsk

Aubrey Beardsleys illustrasjon for Malorys Le Morte d'Arthur

Den tidligste, fullstendige kilden av Tristan-tekster på engelsk var Sir Tristrem, en romanse på rundt 3344 linjer skrevet rundt år 1300. Den er bevart i Auchinleck-manuskriptet som oppbevares i Det nasjonale bibliotek i Skottland. Dens fortelling følger i stor grad den høviske tradisjonen. Som med mange andre engelske tilpasninger av franske arthurtekster fra middelalderen er diktets kunstneriske prestasjon av middelmådig art, skjønt en del forskere har forsøkt å rehabilitere dets status ved å hevde at det egentlig var en parodi. Tekstens første redaktør var sir Walter Scott som tilføyde en avslutning på seksti linjer, noe som har blitt gjentatt i alle nyere utgivelser.

En langt mer interessant engelsk middelaldertekst av Tristan-legenden finnes i Thomas Malorys verk Le Morte d'Arthur (Arthurs død). Denne teksten, The Book of Sir Tristram de Lyones, er en forkortet oversettelse eller bearbeidelse av den tilsvarende teksten i Prosa-Tristan. Etter at Winchester-manuskriptet dukket opp i 1934 har det vært stor debatt blant forskerne om denne Tristan-fortellingen, som ved alle de enkelte episodene i Le Morte d'Arthur, var tilsiktet å være et selvstendig stykke eller en del av et større, sammenhengende verk.

Norden

Broder Roberts versjon, riddersagaen Soga om Tristram og Isond som ble bestilt av Håkon Håkonsson, Norges store middelalderkonge, ble antagelig gjort ved Lyse kloster i nærheten av Bergen. Populariteten til det norske verket førte til en ganske unik islandsk parodi, Saga Af Tristram ok Ísodd, foruten også diktet Tristrams kvæði. I samlingen av norrøne prosaoversettelser av Marie de Frances lai, kalt for Strengleikar, ble to lai med arthuriansk innhold bevart, en av dem var «Chevrefoil», oversatt som «Geitarlauf». Også Sagaen om Fridtjov den frøkne (ca. 1300) er preget av fortellingen om Tristan og Isolde, med kjærlighetsintrigen mellom Fridtjof, Ingebjørg og Ingebjørgs første ektemann: den gamle kong Ring.

På 1800-tallet har forskningen vist at Tristan-legendene hadde spredd seg over hele Norden, fra Danmark til Færøyene etter først ha kommet til Norge. Disse fortellingene hadde imidlertid over tid endret seg i stor grad fra det opprinnelige utgangspunktet. I en dansk ballade hadde for eksempel Tristan og Isolde blitt til bror og søster. Andre usannsynlig nyvinninger framkom i to populære billigutgivelser på slutten av 1700-tallet som En tragoedisk Historie om den ædle og tappre Tistrand hvor Isolde er blitt gjort til prinsesse av India. I nyere tid har den norske lyrikeren Stein Mehren forsøkt i et dikt på selvstendig grunnlag å gå tilbake til den opprinnelige kjærlighetsdragningen til det omtalte paret: «deres lengsler ble blinde akkorder / som ilte mot dem fra alt de berørte, til de / ble alt de berørte».

Hollandsk

Det ridende paret i en elfenbenutskjæring i Paris, 1340–1350

Det finnes et fragment på 130 linjer av en nederlandsk versjon av Thomas d'Angleterres versjon. Det er bevart i et manuskript i Wien i Østerrikes nasjonalbibliotek.

Walisisk

En kort fortelling om Tristan, kanskje beslektet med Bérouls tekst, eksisterer i seks walisiske manuskripter datert fra slutten av 1500-tallet og fram til midten av 1600-tallet.

Spansk

På midten av 1300-tallet skrev poeten «Arcipreste de Hita» (som egentlig het Juan Ruiz) en versjon av fortellingen i Spania. Carta enviada por Hiseo la Brunda a Tristán; Respuesta de Tristán var en unik romanse fra 1400-tallet skrevet i en formen av fiktive brev mellom de to elskende. Deretter var det en kjent spansk bearbeidelse av den franske Prosa-Tristan, Libro del muy esforzado caballero Don Tristán de Leonís y de sus grandes hechos en armas, først gang utgitt i Valladolid i 1501, deretter utgitt på nytt i Sevilla i årene 1511, 1520, 1525, 1528, 1533 og 1534; noe som vitner om dens popularitet. I tillegg ble en del andre skapt, Tristán el joven («Den unge Tristan»), og som handler om Tristans sønn Tristan av Leonis, og som har relativt lite med den opprinnelige fortellingen å gjøre.

Tsjekkisk og tysk

En romanse på vers eksisterte på morsmålet i Tsjekkia fra 1200-tallet, basert på de tyske Tristan-diktene av Gottfried von Strassburg, Heinrich von Freiberg og Eilhart von Oberg. Det er den eneste kjente utgaven på vers av fortellingen på slavisk språk.

Italiensk

Aubrey Beardsley: Isolde, illustrasjon i jugendstil for magasinet Pan, Berlin, 1899-1900

Legenden om Tristan viste seg meget populær i Italia; det var mange cantari, eller muntlige dikt som ble framført på torget i byene, eller om Tristan, eller som hyppig refererte til ham:

• Cantari di Tristano
• Due Tristani
• Quando Tristano e Lancielotto combattiero al petrone di Merlino
• Ultime impresse e morte Tristano
• Vendetta che fe messer Lanzelloto de la Morte di Mister Tristano

Det eksisterte fire forskjellige versjoner av Prosa-Tristan i middelalderens Italia, de fleste er navngitt etter stedet hvor de ble skrevet eller biblioteket hvor de ble gjenfunnet:

• Tavola Ritonda
• Tristano Panciaticchiano
• Tristano Riccardiano
• Tristano Veneto

Belarusisk

Den belarusiske (eller gammellitauiske) prosateksten Povest Trychane representerer den mest østlige spredningen av legenden, og ettersom den ble skrevet på 1560-tallet er den betraktet av forskerne som den siste middelalderteksten (i henhold til tradisjonen) om Tristan eller kong Arthur.

Slektskapet til denne teksten går tilbake til Tristano Veneto, Venezia, som på denne tiden kontrollerte store deler av det geografiske området hvor det ble snakket serbokroatisk, noe som førte til fremveksten av større litterær aktivitet der enn i andre områder på Balkan i tidsperioden. Manuskriptet til Povest Trychane hevder å være oversatt fra et (tapt) serbisk mellomledd. Forskere antar at legenden må ha reist fra Venezia over byens kolonier på Balkan før den nådde fram til den siste utposten i øst.

Moderne verker

I lesningen av fortellingen om Tristan og Isolde og dens mange ulike versjoner kan man ha Umberto Ecos advarsel in mente: «hver gang man snakker om en drøm om middelalderen bør man først spørre hvilken middelalder man drømmer om».

Litteratur

På engelsk har fortellingen om Tristan lidd samme skjebne som middelalderens britiske litterære emner generelt. Etter å ha blitt bortimot oversett i rundt tre århundrer kom det en renessanse for den opprinnelige arthurianske litteraturen, hovedsakelig fortellende vers, på slutten av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet. Tekstmaterialet om Tristan i denne tiden omfattet Alfred Tennysons The Last Tournament (Den siste turnering), en av hans Idylls of the King; Matthew Arnolds Tristram and Iseult; og Algernon Swinburnes episke dikt Tristram of Lyonesse. Etter den andre verdenskrig kom de fleste Tristan-tekster i form av prosaromaner eller noveller. Romanforfatteren Thomas Berger gjenfortalte historien om Tristan og Isolde i sin fortolkning av den arthurianske legenden fra 1978, Arthur Rex: A Legendary Novel.

Arthur Quiller-Couch, en forfatter fra Cornwall, begynte på romanen Castle Dor, en gjenfortelling av Tristan og Isolde-myten i moderne omgivelser med en krovert i rollen som kong Mark, hans hustru var Isolde og en bretonsk løkselger som Tristan, handlingen plassert i «Troy», hans navn for hans hjemby Fowey. Boken ble etterlatt ufullført da Quiller-Couch døde i 1944, men den ble fullført i 1962 av Daphne du Maurier etter påtrykk fra Quiller-Couchs familie.

Musikk

Ludwig og Malvina Schnorr von Carolsfeld som Tristan og Isolde i Wagners operaversjon, 1865.

På 1800-tallet komponerte Richard Wagner operaen Tristan und Isolde, i dag betraktet som en av de mest innflytelsesrike musikkstykker fra dette århundret. I hans verk er Tristan portrettert som en fordømt romantisk figur.

Komponister fra 1900-tallet har også benyttet legenden, ofte med Wagnerske overtoner, i deres verker. Olivier Messiaen bygde sin Turangalila-symfoni rundt fortellingen. Hans Werner Henzes Tristan lånte fritt fra Wagners versjon foruten også gjenfortellingen av legenden.

Filmer

Fortellingen har også blitt tilpasset til filmmediet flere ganger. Den tidligste var antagelig den franske filmen Tristan et Yseult fra 1909, en tidlig stumfilm basert på et resyme av fortellingen. Denne ble fulgt av en annen fransk film med samme tittel to år senere og som ga en særegen utvidelse av fortellingen. Her er det Tristans sjalu slave Rosen som lurer paret til å drikke kjærlighetsdrikken, deretter anklager dem overfor kong Mark. Kongen får medynk for de to elskede, men de begår selvmord uansett. En tredje fransk stumfilm kom i 1920 som fulgte legenden ganske tett.

En av de mest roste og samtidig mest kontroversielle Tristan-filmer var Under evige stjerner (1943), regissert av Jean Delannoy (filmmanus av Jean Cocteau). Det er en samtidig gjenfortelling av fortellingen med en mann ved navn Patrice som Tristan som skaffer en hustru for sin venn Marke. Imidlertid lurer en ond dverg paret til å drikke en kjærlighetsdrikk, og den kjente handlingen gjentar seg. Filmen ble innspilt i Frankrike under Vichy-regimet, og elementer i filmen reflekterer nazistisk ideologi med den vakre, blonde helten og heltinnen, og den stygge, semittiske dvergen. Ikke bare er dverger visuelt forskjellige, de er gitt en langt større rolle enn i de fleste fortolkninger av legenden; deres ondskapsfulle medvirkning lar det regne med ødeleggelser over de elskede, ganske likt slik nazistene framstile jøder som stereotyper.

Kate Mulgrew spilte Isolde i Lovespell, her fra 2007

Den spanske filmen Tristana fra 1970 er kun delvis beslektet med Tristan-fortellingen. Rollen som Tristan er gitt til den kvinnelige figuren Tristana som er tvunget til å ta seg av sin aldrende onkel Don Lope, skjønt hun ønsker å gifte seg med Horacio. Dette ble fulgt av en avantgardisk fransk film, Tristan et Iseult, i 1972, og den irske Lovespell fra 1981, med Nicholas Clay som Tristan og Kate Mulgrew som Isolde. Filmens høystemte patos slo ikke an blant publikum eller kritikerne. Den populære tyske filmen Feuer und Schwert (Ild og sverd) hadde også premiere i 1981; den var svært nøyaktig i henhold til den opprinnelige fortellingen, men det tok ikke med underhandlingen av Isolde med de hvite hender fra Bretagne.

Den kjente franske filmregissøren François Truffaut overførte emnet til sin egen samtid med hans film La Femme d'à côté (Kvinnen i nabohuset, 1981), mens den islandske filmen Í skugga hrafnsins (Ravnens skygge, 1988) overførte figurene til middelalderens Island, hvor Trausti og Isolde er begge krigere fra rivaliserende stammer som havner i konflikt da Trausti drepte høvdingen til Isoldes stamme, men en lokal biskop får til fred og arrangerer deres bryllup. Bollywood-regissøren Subhash Ghai overførte fortellingen til dagens moderne India i musikalen Pardes fra 1997. Den indisk-amerikanske Kishorilal var fosterfar for sin nevø Arjun. Til slutt ble Arjun sendt tilbake til India for å lokke den vakre Ganga til å bli brud for Kishorilals selviske og grunne sønn Rajiv. Arjun ble selv forelsket i Ganga, og fikk vanskeligheter med sin lojalitet til sin fetter og sin onkel. Den franske tegnefilmen Tristan et Iseut fra 2002 er en grovt omarbeidet utgave av fortellingen for et yngre publikum.

Den til nå nyeste filmen er den amerikanske Tristan & Isolde, produsert av Tony Scott og Ridley Scott, skrevet av Dean Georgaris, regissert av Kevin Reynolds, og har amerikanske James Franco og engelske Sophia Myles i henholdsvis den mannlige og kvinnelige hovedrollen. Filmen anstrenger seg for å gi en realistisk framstilling av den opprinnelige fortellingen, som den følger rimelig nøye. Kjærlighetsdrikken er dermed ikke en del av handlingen, men filmen lider av en del historiske anakronismer, som at irlenderne benytter vikingskip med seil, og en del særegenheter som at den irske kongen er den eneste som snakker engelsk med irsk aksent.

Eksterne lenker

• (en) Tristan and Iseult – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Tristan and Isolde – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Tristan and Isolde Information
• Overview of the story, oversikt over fortellingen
• Bedier: Tristan and Iseult
• Béroul: Le Roman de Tristan
• Thomas d'Angleterre : Tristan
• Gottfried von Strassburg: Tristan
• Avskrift og bilder fra Auchinleck-manuskriptet
• Libretto for Wagners opera, både på tysk og engelsk
• Tristan-side fra Camelot Project
• Bibliography of Modern Tristaniana in English