Valgkollegium
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Grunnleggende |
| Valgordning |
Et valgkollegium er et organ som velger den eller de som skal velges ved indirekte valg [1]. Motsetningen er direkte valg. Der velgerne velger sine representanter eller leder direkte, velger velgerne valgmenn til et valgkollegium, som igjen skal velge representantene eller lederen.
Paven, som leder Vatikanet, har siden 1059 vært valgt av kardinalene [2], og kardinalkollegiet er det eldste kontinuerlige ordningen med valgkollegium som fremdeles fungerer.
USA
[rediger | rediger kilde]Valgkollegium benyttes blant annet ved presidentvalg i USA. Det historiske argumentet for opprettelse av valgkollegium i USA var en blanding av frykt for intriger og fraksjonering dersom presidenten ble valgt av en liten gruppe menn som møttes jevnlig[3], samt at slaveriet i sørstatene gjorde direktevalg vanskelig å få vedtatt. Et valgkollegium bestående av samme antall valgmenn som antall senatorer og kongressmenn, og samtidig var uavhengig av disse, ble opprettet. Hver stat vedtok selv lovene for hvordan valgmennene skulle velges. I 2000 bidro ordningen til at George W. Bush ble valgt til president fremfor Al Gore, selv om et flertall av velgerne støttet Gore. Valgkollegiumsystemet, som ikke er helt proporsjonalt, førte til at Bush hadde et flertall blant valgmennene.
Andre land
[rediger | rediger kilde]Mens blant annet valgkollegiene i USA velges med presidentvalget som eneste oppgave, er valgkollegier i andre land institusjoner med flere oppgaver. I land der det for eksempel er parlamentet som velger presidenten fungerer parlamentet som valgkollegium. Valgkollegier benyttes også innenfor andre typer organisasjoner.
Estland har en ordning der nasjonalforsamlingen velger president i flere runder, og fjerde og siste runde avgjøres av et valgkollegium. Finland valgte frem til 1988 sin president ved bruk av valgmenn.
Norge
[rediger | rediger kilde]Norge hadde et system med valgmenn frem til Stortingsvalget 1903. Det var èn valgmann per 50 stemmeberettigede i byene og èn per 100 på landet.[4] I Norge utpekes partiledere og partienes statsministerkandidater av partienes landsmøter, som er et valgkollegium med flere oppgaver. Statsministeren utpekes formelt av kongen, men må ha flertall i Stortinget, som reelt fungerer som et valgkollegium som velger statsminister.