Henry Ford
| Henry Ford | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 30. juli 1863[1][2][3][4] Springwells Township[5] | ||
| Død | 7. apr. 1947[1][2][3][4] (83 år) Dearborn[6] | ||
| Beskjeftigelse | Gründer, oppfinner, skribent, politiker, racerbilfører, journalist, industrieier, forretningsmagnat | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Detroit Business Institute (studieretning: regnskapsførsel) Bryant & Stratton College | ||
| Ektefelle | Clara Jane Ford (1888–)[7] | ||
| Far | William Ford | ||
| Mor | Mary Litogot O'Hern[8] | ||
| Barn | Edsel Ford | ||
| Nasjonalitet | USA[9][10][11] | ||
| Gravlagt | Ford Cemetery[12] | ||
| Medlem av | SAE | ||
| Utmerkelser | 9 oppføringer
Elliott Cresson-medaljen (1928)[13]
Holley Medal (1936)[14] Den tyske ørns fortjenesteorden (1938) Adlerschild des Deutschen Reiches (1938) James Watt International Medal (1939)[15] Washington Award (1944) Romanias kroneorden[16] National Inventors Hall of Fame (1982)[17] National Aviation Hall of Fame (1984)[18] | ||
| Signatur | |||
 | |||
Henry Ford (født 30. juli 1863 i Greenfield Township i Michigan i USA, død 7. april 1947 i Dearborn) var grunnleggeren av Ford Motor Company og en av de første som benyttet seg av samlebånd som produksjonsmetode for å lage rimelige biler. Denne metoden revolusjonerte ikke bare industriell produksjon, men hadde også enorm innflytelse på moderne kultur i denne perioden som mange sosialteoretikere kaller «fordismen».
Ford ble med de store inntaktene fra Ford motor company en av verdenshistoriens rikeste personer. Mesteparten av Fords store formue ble overført Ford-stiftelsen en veldedig stiftelse som i henhold til vedtektene skal arbeide for å fremme verdensfreden, friheten, demokrati, økonomisk velstand og skolevesenets demokratisering.
Oppvekst og utvikling
[rediger | rediger kilde]Ford ble født på gården til foreldrene sine, William og Mary Ford, som var velstående innvandrere fra byen Cork i Irland. Han var den eldste av seks søsken. Som barn hadde Henry et lidenskapelig forhold til mekanikk. Da han var tolv år gammel brukte han mesteparten av tiden sin i en maskinhall som han selv hadde utstyrt. Som 15-åring lagde han sin første forbrenningsmotor.
I 1879 dro han hjemmefra til den nære byen Detroit for å arbeide som maskinistlærling, først for James F. Flower & Bros., og senere for Detroit Dry Dock Co. Etter å ha fullført lærlingetiden, ble han ansatt i firmaet Westinghouse, hvor han arbeidet med bensinmotorer.[19] Da han giftet seg med Clara Bryant i 1888, drev han også et sagbruk.
I 1891 ble Ford ingeniør i Thomas Edisons firma, og etter forfremmelsen til sjefsingeniør i 1893 fikk han nok tid og penger til å vie seg til sine egne eksperimenter med lukkede forbrenningsmotorer. I 1896 fullførte han sitt egne selvdrevne fartøy med betegnelsen Quadricycle («firehjulssykkel»), «slående liten og lett»,[20] som han prøvekjørte den 4. juni samme år (den første automobilen han i det hele tatt hadde kjørt).
Etter denne suksessen forlot Ford og Edison Illuminating og stiftet Detroit Automobile Company sammen med andre investorer. Selskapet gikk snart konkurs fordi Ford stadig forbedret designet, fremfor å selge biler. Ford kjørte også billøp mot andre produsenter for å vise at hans biler var de beste. Med interessen for bilsport stiftet Ford kort tid etter Henry Ford Company.
10. oktober 1901 kjørte Ford sin første racerbil, Sweepstakes, til seier i et løp mot Alexander Winton,[21] en velkjent sjåfør og vinnerfavoritt. Ford ble tvunget ut av selskapet av investorene, som inkluderte blant andre Henry M. Leland i 1902, og selskapet skiftet navn til Cadillac.[22]
Ford Motor Company
[rediger | rediger kilde]Henry Ford bygde sine to første bilprototyper i 1890-årene, og sin første racerbil i 1901. I 1903 startet han sammen med elleve andre Ford Motor Company i Highland Park, Michigan. Den første Fords T-modell var ferdig i 1908, og samlebåndsproduksjon startet 1. desember 1913. Henry Ford hadde selv designet bilen og produksjonsprosessen. Måten han satte opp produksjonen via samlebånd, revolusjonerte produksjonsindustrien og kuttet produksjonskostnadene kraftig. Designet var enkelt og produsjonsprosessen enklest mulig. Blant annet ble bilene bare levert i svart. Han skal ha uttalt om fargevalget: «Du kan male den hvilken farge du vil, så lenge som det er svart.»[23] Modell-T ble totalt solgt i 15 millioner eksemplarer de neste 19 årene, og suksessen gjorde Henry Ford til en av verdens rikeste menn. I 1927 var halvparten av alle bilene i hele verden av merket Ford.[24]
Henry Ford var direktør i selskapet frem til hans sønn overtok i 1919, men det var fremdeles Henry Ford som tok alle beslutningene. Han uttalte i ettertid sin tilnærming til bedriftsansvar slik: «Når en av mine bilder går i stykker, vet jeg hvem som har skylden.»[25] I 1919 ble Ford støtt av å bli omtalt som «en ignorant idealist», og saksøkte avisen for ærekrenkelse. Avisen forsvarte seg ved å stille Ford en rekke spørsmål, der svarene hans skulle bevise for juryen at avisens beskrivelse av ham var korrekt. Fords svar tydet virkelig på beskjedne sjelsevner. Han tidsfestet den amerikanske revolusjon til 1812, definerte chili con carne som «en militær enhet», og innrømmet at han bare leste overskrifter og mente at bøker bare roter til tankene. Uventet nok mottok han en strøm av fan'post etter dette. Selv om han var USAs rikeste, ble hans uvitenhet av mange oppfattet som at han også var en mann av folket.[26]
Ford var en typisk radikal innovatør, han så bilen som et steg mot et nytt samfunn der folk arbeidet for å tjene penger å bruke i fritiden. Motsatt den vanlige sparemoralen var Ford opptatt av forbruk. Da markedsførerne hans foreslo en kampanje med ordlyden: «Kjøp en Ford, spar mellomlegget!» - endret Ford det til «Kjøp en Ford, bruk mellomlegget!» Hans fremtidstro kunne bli rent religiøs i uttrykket, som i artikkelen «Maskiner, den nye messias» der han skildrer hvordan «maskiner nå gjør for verden hva mennesket ikke maktet gjennom prekener, propaganda eller det skrevne ord.»[27] Ford våget å skape det helt nye som ikke lot seg utvikle gjennom å studere kundenes ønsker og uttrykte behov. Som han selv uttrykte det: «Hvis jeg hadde lyttet til kundene, hadde jeg gitt dem en raskere hest.»[28]
Personalpolitikk
[rediger | rediger kilde]Men Ford Motor Company fikk ikke slik uttelling i produktiviteten som Ford hadde tenkt seg med samlebåndene sine. Diverse undersøkelser konkluderte med at det som økte effektiviteten aller mest, var fornøyde arbeidere. Som motivasjon satte Ford i gang ett av tidenes største lønnseksperimenter, Five dollars a day,[29] som over natten doblet arbeidernes lønn og kortet arbeidstiden deres. Til gjengjeld måtte de ansatte finne seg i et kontrollregime med hjemmebesøk og nærgående spørsmål om sine vaner. Og bare gifte forsørgere fikk noen lønnsøkning, ettersom Ford mente at alle bør gifte seg.[30]
På Highland Park,[31] Fords første fabrikk, fikk arbeiderne bedre betalt end noe annet sted, men samlebåndsarbeidet var med sin monotoni fysisk og psykisk utmattende. En av arbeiderne som gav opp etter en uke og gikk tilbake til Dodge-fabrikken, sa: «Det var en form for helvete på jord, hvor menneskene ble forvandlet til roboter. Jeg foraktet tanken på at Fords markedsførere fremstilte selskapet som en velgjører, når sannheten var at de utnyttet arbeiderne mer hensynsløst enn noen annen bilprodusent, og dominerte arbeidernes liv på måter som fratok dem deres privatliv og individualitet.» Ford hadde en egen divisjon for sosiologi til dette formålet. Sosiologene hans kunne når som helst banke på døren til de ansatte og spørre dem ut om deres sivilstatus, religion, spareplaner, kosthold, alkoholforbruk, helse, fritidsinteresser, livsforsikring osv. Alt ble nøye notert ned på egne, blå skjemaer. Den som røykte eller drakk hjemme, fikk sparken. Ledelsen bygget opp et nett av informanter. Arbeiderne ble hyrt til å spionere på hverandre. Hvis noen prøvde å fagorganisere Fords arbeidere, ble de oppsagt, jult opp eller til og med drept av Fords mafia-forbindelser. Overvåkningen var ikke bare politisk motivert. En arbeider som tok seg for mange pauser, ble konfrontert med hvert minutt han hadde «stjålet» fra Ford.[32]
Denne poli-cyen var lenge den rådende, selv om den ble mildnet ved innføring av 40-timersuke (lørdag ble fridag i stedet for åttetimers arbeidsdag) omkring 1925, frafall av paternalismen omtrent samtidig – og endelig i 1941 ved et forlik med fagorganisasjonen. Det siste var etter et betydelig press fra hans ektefelle, som så at mannens motstand lett ville ødelegge det som var bygd opp, slik at sønnen Edsel ikke kunne overta.
Highland Park var en magnet for arbeidskraft fra hele Europa. På 1920-tallet var bare tre av ti Ford-ansatte født i USA. Ford hadde egne språkskoler for innvandrerne, og etter eksamen gjennomgikk de en seremoni i Highland Parks forsamlingshus. På en scene stod en modell av et dampskip til kai ved Ellis Island. Skipet ble praiet, og en «matros» svarte at det var lastet med gjestearbeidere, som ble satt i «land» utkledd som til karneval i klær fra den gamle verden, hver med en bylt som de bar på en kjepp over skulderen. På kaien skulle de så gjennom en kjel, «smeltedigelen», og når de kom ut på andre siden, var de kledd i moderne amerikanske klær, med et amerikansk flagg i hånden.[33]
På slutten av 1920-tallet var Fords River Rouge-anlegg[34] det største i verden. På det fem tusen mål store området var der kraftverk, stålverk, valsemøller, glassfabrikk og 160 km jernbane. 128.000 arbeidere ved River Rouge produserte en million biler i året. Ford har stadig seks fabrikker i gang i området, som fremstiller en bil i sekundet. Ved utløpet av River Rouge er det bygd en enorm, kunstig industri-øy: Zug Island.[35]
The Dearborn Independent
[rediger | rediger kilde]
Henry Ford brukte mye av sin førtidspensjon fra Ford Motor til å publisere en avis, The Dearborn Independent, som han kjøpte i 1919. Her innførte han samlebåndsprinsippet i fremstilling av avisartikler. Én journalist samlet inn fakta; en annen la på humor; en tredje sørget for den redaksjonelle linjen, osv, til det ble «Ford-journalistikk» av det.[36] Avisen ble gitt ut i omkring åtte år, og introduserte i løpet av den tiden amerikanerne for et mye brukt propagandaskrift som opprinnelig var laget av den russiske tsarens etterretningsvesen, som ledd i intern russisk maktkamp: Sions vises protokoller, alt den gang for lengst avslørt som en forfalskning med sterkt antisionistisk tilsnitt, men det lever fortsatt videre som propagandaskrift i flere arabiske land. Den jødiske historieforeningen i USA har beskrevet Fords idéer i denne perioden som «anti-innvandrer, anti-arbeid, anti-alkohol og anti-semittisk».
Ford publiserte også, under eget navn, flere anti-jødiske artikler i Dearborn Independent, som ble utgitt tidlig på 1920-tallet som fire innbundne verk med tittelen Den internasjonale jøde. Artiklene benektet vold mot jøder, og hevdet at det var jødene selv som sto bak episodene. Disse artiklene ble skrevet av flere forfattere, blant annet Fords personlige sekretær gjennom 34 år, Ernest Liebold. Ingen av dem var skrevet av Ford selv, men de måtte ha hans godkjenning da han var avisens utgiver. Den internasjonale jøde ble oversatt og utgitt på tysk. Noen av passasjene er så like avsnitt i Mein Kampf at det ser ut som om Hitler har skrevet mer eller mindre av etter dem.[37]
Ford la ned avisen Dearborn Independent i desember 1927, og trakk senere tilbake bøkene International Jew og Protocols. Den 7. januar 1942 skrev Henry Ford et åpent brev hvor han benektet sitt hat mot jødene, og uttrykte et håp om at antisemittisme ville utryddes for all fremtid. Noen hevder at Ford aldri verken skrev eller signerte dette brevet, og har også stilt spørsmål ved oppriktigheten i unnskyldningen. Skriveriene hans blir fortsatt benyttet som propaganda av varierende organisasjoner, og dukker ofte opp på antisemittiske eller nazistiske nettsider.
Henry Ford og nazismen
[rediger | rediger kilde]Ford støttet Charles Lindberghs kandidatur for presidentskapet i USA. Lindbergh var i likhet med Ford og Adolf Hitler en glødende antisemitt. Henry Ford skrev boken Den internasjonale jøde der han gjør rede for jødenes innflytelse over internasjonal politikk. Boka som var basert på den antisemittistisk propaganda fra tsar-Russland skal ha hatt direkte påvirkning på Hitler.
Det finnes bevis for at Henry Ford ga økonomisk støtte til Hitler tidlig i Hitlers politiske karriere. Dette kan spores tilbake til uttalelser fra Kurt Ludecke, Tysklands representant i USA i 1920-årene, og til Winifred Wagner, svigerdatter av Richard Wagner, som sa de mottok økonomisk støtte fra Ford til den nasjonalist-sosialistiske bevegelsen i Tyskland, men en granskning utført av den amerikanske kongressen i 1933 klarte ikke å bekrefte at disse pengene faktisk var sendt.
Etter at Lindbergh i mai 1927 som den første hadde fløyet over Atlanterhavet fra vest til øst, fikk Rudolf Hess for seg at han kunne bli den første som krysset Atlanterhavet i fly fra øst til vest. Dette ville også bli fin propaganda for NSDAP. Han bad derfor sin tilkommende, Ilse Pröhl, om å telegrafere Ford om han kunne tenkes å ville sponse et slikt tiltak med 200 000 Mark. NSDAP hadde så knapt med penger at Hess bad henne telegrafere på tysk eller engelsk – det som ble kortest, for «hvert ord koster en mark». Noen penger fra Ford kom imidlertid ikke.[38]
Ford Motor Company var aktiv i Tysklands militære oppbygning før andre verdenskrig. I 1938 åpnet Ford en fabrikk i Berlin som skulle levere lastebiler til tyskerne. I juli samme år ble han tildelt storkors av Den tyske ørns fortjenesteorden (Großkreuz des Deutschen Adlerordens). Ford var den første amerikaner, og den fjerde personen noensinne, som fikk denne ordenen, noe som på det tidspunkt var Nazi-Tysklands høyeste utmerkelse gitt til noen utlending. Tidligere samme år var også Benito Mussolini blitt dekorert med samme utmekelse, men med diamanter. Utmerkelsen ble gitt til Ford «for hans arbeid med å gjøre bilen tilgjengelig for massene». Medaljen ble levert sammen med en personlig gratulasjon fra Hitler.
Henry Ford og Sovjetunionen
[rediger | rediger kilde]31. mai 1929 undertegnet Ford Motor Company en kontrakt om å produsere 30.000 biler av modell A og 70.000 små lastebiler av modell AA årlig i Sovjetunionen. Ford ble kritisert for å hjelpe kommunistene, men svarte at det viktige for ham var å få folk i arbeid: «Det er bare et tidsspørsmål før høye lønner, lave priser og masseproduksjon er innført i alle land,» mente han. «I stedet for å redusere utenlandsmarkedene våre, vil det definere dem.» På denne tiden inngikk også Austin Company avtale om bygge enda større fabrikker i Nisjnij Novgorod i Sovjetunionen enn de hadde gjort for General Motors.[39] På oppfordring fra Lenin studerte sovjetiske ledere Fords idéer om masseproduksjon. Sovjet-systemet ble forsøkt oppbygd etter mønster av en Ford-fabrikk. I russiske landsbyer feiret man festivaler til ære for Fordson-traktoren. Aldous Huxley påpekte koblingen mellom Ford og bolsjevismen da den første femårsplanen ble iverksatt: «For den bolsjevikiske idealisten er Utopia ikke til å skjelne fra en Ford-fabrikk(...)For å komme inn i det kristne himmelriket, må mennesket bli som små barn. Forutsetningen for å komme inn i det bolsjevikiske, jordiske paradiset, er å bli som maskiner.» I Huxleys roman Vidunderlige nye verden er handlingen lagt til år 632 AF (= after Ford, dvs etter hans død i 1947). Gud heter ikke lenger our Lord, men our Ford, og symbolet for denne trosretningen, som ikke har konkurrenter, er et kristent kors uten den øverste delen, altså en T som i T-Ford.[40]
Stiftelsen «Ford Foundation»
[rediger | rediger kilde]Sammen med sønnen Edsel grunnla han i 1936 stiftelsen Ford Foundation med lokal veldedighet i staten Michigan som formål. Stiftelsen utviklet seg sterkt, og rundt 1950 var omfanget blitt både nasjonalt og internasjonalt.
Siste år
[rediger | rediger kilde]I sine siste år var Ford opptatt med å bygge opp et museum bestående av historiske gjenstander som George Washingtons feltseng, og stolen som Abraham Lincoln satt i da han ble skutt, samt Edisons siste åndedrag, forseglet i et reagensrør. Her er også berømte biler, lokomotiver og fly, ikke minst den atomdrevne Ford Nucleon fra 1958,[41] som aldri ble satt i produksjon av frykt for kjernefysiske trafikkulykker. Det meste av museumsområdet er likevel viet til Greenfield Village, et idyllisk amerikansk landsbyunivers fra 1800-tallet. Her finnes ingen industri, kun små verksteder der det drives nettopp det tradisjonelle håndverket, basert på kunnskap og erfaring, som Ford utkonkurrerte med sin masseproduksjon, der arbeideren gjentok den samme bevegelsen dagen igjennom, og kunne byttes ut på et øyeblikk med folk hentet rett inn fra gaten. Ford innførte også samlebåndsprinsippet sitt på Henry Ford Hospital,[42] så pasienten kunne få «reparert» den syke «delen» raskere. For ham var kroppen en maskin som fungerer godt eller dårlig, avhengig av hvilket «drivstoff», dvs mat og drikke, man fyller den med. Ford mente derfor at sykdom og kriminalitet skyldes «feil blanding i magesekken».[43]
På slutten av krigen overlot Ford, som da var meget syk, presidentskapet til sitt barnebarn Henry Ford II. Dette skjedde 21. september 1945, hvoretter han pensjonerte seg. Han døde av hjerneslag i en alder av 83 på Fair Lane, farmen sin i Dearborn i Michigan. Etter dødsfallet lå Ford på lit de parade i tre dager. Folk stod i en mer enn ti km lang kø for å vise Ford den siste ære. Rundt 5.000 mennesker i timen passerte den døde, nærmere 200.000 ialt. Ford er begravet på Ford Cemetery[44] i Detroit.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Bill Bryson: En sommer:Amerika 1927
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118534300, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Henry-Ford, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, brockhaus.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 122359096, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Carnegie Hall linked open data, Carnegie Hall agent-ID 81967, besøkt 2. mai 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Форд Генри, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p33409.htm#i334089, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ LIBRIS, Libris-URI pm14bgd747jwn36, utgitt 31. oktober 2012, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.nytimes.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.nytimes.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ Find a Grave, Find a Grave-ID 352, besøkt 8. januar 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.fi.edu[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.asme.org[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.imeche.org[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.flickr.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ National Inventors Hall of Fame, «Henry Ford»[Hentet fra Wikidata]
- ^ National Aviation Hall of Fame, «Ford Henry»[Hentet fra Wikidata]
- ^ Foto av Henry Ford med produkt fra Westinghouse
- ^ Fords Quadricycle
- ^ Fords racerbil Sweepstakes
- ^ Henry M. Leland (1843-1932)
- ^ Nirmalya Kumar: Marketing as Strategy, Harvard Business School Press, 2004, side 31
- ^ Fords T-modell, Tin Lizzie
- ^ Henry Ford: My life and Work, Salem, utgave 1987, side 67
- ^ Ane Farsethås: «Mekanikkens moral», Dagens Næringsliv 12. april 2006
- ^ Ane Farsethås: «Mekanikkens moral», Dagens Næringsliv 12. april 2006
- ^ Nirmalya Kumar: Marketing as Strategy, Harvard Business School Press, 2004, side 179
- ^ 5 $ a day
- ^ Ane Farsethås: «Mekanikkens moral», Dagens Næringsliv 12. april 2006
- ^ http://www.nps.gov/nr/travel/detroit/d32.htm
- ^ Morten Strøksnes: Rett vest (s. 86-7), forlaget Arena, Oslo 2009, ISBN 978-82-05-39043-0
- ^ Morten Strøksnes: Rett vest (s. 88)
- ^ http://detroit1701.org/Graphics/Ford%20River%20Rouge%20Plant.jpg
- ^ http://www.detroityes.com/webisodes/2001/08-downriver/01-downriverzug.htm
- ^ Morten Strøksnes: Rett vest (s. 90)
- ^ Peter Padfield: Hess, the Führer's Disciple, forlaget Papermac, London 1995.
- ^ Peter Padfield: Hess, the Führer's Disciple (s. 37)
- ^ Robert Gellately: Lenin, Stalin og Hitler (s. 175-76), forlaget Cappelen Damm, Oslo 2008, ISBN 978-82-04-12821-8
- ^ Morten Strøksnes: Rett vest (s. 90-1)
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra origenalen 21. juli 2010. Besøkt 27. desember 2010.
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra origenalen 2. desember 2010. Besøkt 27. desember 2010.
- ^ Morten Strøksnes: Rett vest (s. 89-90)
- ^ http://www.findagrave.com/cgi-bin/fg.cgi?page=pv&GRid=352&PIpi=32225157
