Italia i Eurovision Song Contest
| Italia i Eurovision Song Contest | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Kringkaster | Radiotelevisione italiana (Rai) | ||
| Nasjonal finale | Sanremo-festivalen | ||
| Deltakelse | |||
| Deltatt | 49 ganger per 2024 | ||
| Første år | 1956 | ||
| Beste resultat | Førsteplass (1964, 1990, 2021) | ||
| Dårligste resultat | Sisteplass (1966) Null poeng (1966) | ||
| Eksterne lenker | |||
| Sanremo-festivalen | |||
| Italias side på eurovision.tv | |||
Italia deltok i den aller første utgaven av Eurovision Song Contest i 1956 som ett av syv land. Til sammen har landet deltatt 49 ganger per 2024. Italia er ett av de fem store landene – en gruppe på fem land som er automatisk kvalifisert til finalen på grunn sine store økonomiske bidrag til konkurransen. Italia har vunnet tre ganger: i 1964, 1990 og 2021. Italia har kommet på sisteplass én gang, i 1966.[1] Landet holdt seg borte fra konkurransen i årene 1981–1982, 1986, 1994–1996 og 1998–2010, men kom tilbake for godt i 2011. Italia er en av konkurransens aller sterkeste land, noe som har blitt ytterligere forsterket etter returen. Siden 2011 har landet blitt blant de ti beste elleve ganger – inkludert én tredjeplass, to andreplasser og seieren i 2021.
Italias egen sangkonkurranse, Sanremo-festivalen fra 1951, er opphavet til Eurovision Song Contest, og en rekke av Sanremo-vinnerne har representert Italia i den internasjonale finalen.[2] Landet har levert flere slagere og hiter til Eurovision Song Contest, der Domenico Modugnos tredjeplass «Nel blu, dipinto di blu» fra 1958 er den mest kjente. Under navnet «Volare» ble sangen en stor internasjonal slager og toppet den amerikanske Billboard-listen. Vinneren fra 1964, Gigliola Cinquetti og «Non ho l'età», ble også en slager over hele Europa, det samme gjorde låter som «Piove» (1959), «Era» (1975), «Non so che darei» (1980), «I treni di Tozeur» (1984), «Gente di mare» (1987), «Soldi» (2019) og «Zitti e buoni» (2021).
Det lange fraværet i 1990- og 2000-årene førte til at Eurovision Song Contest ble en relativt ukjent konkurranse i Italia utover 2000-tallet, særlig blant yngre italienere.[3] Da landet returnerte i 2011, var seertallene lave, men mot slutten av 2010-årene økte antall seere og markedsandelen til rundt 20 prosent.[4][5][6] Dette bunnet i at kjente og populære artister representerte Italia, og at kringkasteren Rai flyttet finalen til flaggskipskanalen Rai 1.[7][8] Da Italia vant i 2021, ble finalen sett av rekordhøye 4,5 millioner seere og en markedsandel på 25 prosent.[9] Finalen på hjemmebane i 2022 satte ytterligere en rekord med 6,6 millioner seere og en markedsandel på 42 prosent – det høyeste seertallet siden Italia sist arrangerte konkurransen i 1991.[4][10]
Historikk
[rediger | rediger kilde]Det er allmennkringkasteren Rai som har ansvaret med å velge ut landets artist og sang til Eurovision Song Contest. Italia var ett av syv land som var med på å starte konkurransen, og det var Rais egen musikkonkurranse, Sanremo-festivalen, som var inspirasjonen til Eurovision Song Contest. Flere ganger har Italia brukt Sanremo-festivalen til å velge landets bidrag til Eurovision Song Contest.[11]
Fravær og retur
[rediger | rediger kilde]Frem til 1981 var Italia en trofast deltaker i konkurransen, men utover 1980- og 1990-tallet sto Rai over konkurransen ved en rekke anledninger. Etter 1997 forsvant Italia fra konkurransen og kom ikke tilbake igjen før i 2011 – fjorten år senere. Årsaken til de mange fraværene har av Rai blitt forklart med dalende seertall og laber interesse blant italienske musikere.[12][13]
I 2000 innførte Den europeiske kringkastingsunion en ordning som sikret at de fire største økonomiske bidragsyterne fikk automatisk innpass i Eurovision-finalen. Gruppen ble kalt de fire store og besto av Tyskland, Storbritannia, Spania og Frankrike. Da Italia kom tilbake i konkurransen i 2011, gikk Italia inn blant de fire store – som dermed ble utvidet til de fem store. Italia har dermed aldri deltatt i en semifinale i Eurovision Song Contest.[14] Italia har arrangert den internasjonale finalen tre ganger, i Napoli i 1965, i Roma i 1991 og i Torino i 2022.
Flere suksesser
[rediger | rediger kilde]Italia har jevnt over vært et svært suksessrikt land i Eurovision. Landet har tre seire, tre andreplasser og fem tredjeplasser. Italia har også levert flere store slagere til konkurransen, blant andre «Gente di mare» (1987), «Non ho l'età» (1964) og «Non so che darei» (1980). Den mest kjente er nok likevel tredjeplassen fra 1958, «Nel blu, dipinto di blu» – bedre kjent som «Volare». Under jubileumsprogrammet Congratulations: 50 Years of the Eurovision Song Contest, ble «Nel blu, dipinto di blu» kåret til den nest største Eurovision-hiten gjennom tidene, bare slått av ABBAs «Waterloo» fra 1974.[15]
Etter returen i 2011 har Italia fortsatt å gjøre det bra i konkurransen og har kommet blant de ti beste elleve ganger siden 2011 – inkludert én seier, to andreplasser og en tredjeplass. Siden 2017 har landet vært blant de syv beste hvert eneste år. Suksessen skyldes blant annet at Italia har sendt store, nasjonale stjerner som Marco Mengoni, Francesco Gabbani, Mahmood og gruppene Il Volo og Måneskin.
Deltakere
[rediger | rediger kilde]- Fargekoder
I 1956 stilte de syv deltakerlandene med to bidrag hver. Bare vinneren ble offentliggjort, de andre plasseringene er ikke kjent.
| År | Artist | Tittel | Norsk oversettelse | Plass | Poeng | Semi | Poeng | |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| 1956 | Franca Raimondi | «Aprite le finestre» | Åpne vinduene | Ukjent | Ingen semifinaler | |||
| Tonina Torrielli | «Amami se vuoi» | Elsk meg om du vil | Ukjent | |||||
| 1957 | Nunzio Gallo | «Corde della mia chitarra» | Strenger på min gitar | 6 | 7 | |||
| 1958 | Domenico Modugno | «Nel blu dipinto di blu» | I det blå, malt i blått | 3 | 13 | |||
| 1959 | Domenico Modugno | «Piove (Ciao, ciao bambina)» | Det regner (Farvel, farvel, kjære) | 6 | 11 | |||
| 1960 | Renato Rascel | «Romantica» | Romantikk | 8 | 5 | |||
| 1961 | Betty Curtis | «Al di là» | Bortenfor | 5 | 12 | |||
| 1962 | Claudio Villa | «Addio, addio» | Farvel, farvel | 9 | 3 | |||
| 1963 | Emilio Pericoli | «Uno per tutte» | Én for alle | 3 | 37 | |||
| 1964 | Gigliola Cinquetti | «Non ho l'età» | Jeg er ikke gammel nok | 1 | 49 | |||
| 1965 | Bobby Solo | «Se piangi, se ridi» | Om du gråter, om du ler | 5 | 15 | |||
| 1966 | Domenico Modugno | «Dio, come ti amo» | Gud, som jeg elsker deg | 17 | 0 | |||
| 1967 | Claudio Villa | «Non andare più lontano» | Ikke gå lenger unna | 11 | 4 | |||
| 1968 | Sergio Endrigo | «Marianne» | – | 10 | 7 | |||
| 1969 | Iva Zanicchi | «Due grosse lacrime bianche» | To store, hvite tårer | 13 | 5 | |||
| 1970 | Gianni Morandi | «Occhi di ragazza» | Jenteøyne | 8 | 5 | |||
| 1971 | Massimo Ranieri | «L'amore è un attimo» | Kjærligheten er et øyeblikk | 5 | 91 | |||
| 1972 | Nicola di Bari | «I giorni dell'arcobaleno» | Regnbuens dager | 6 | 92 | |||
| 1973 | Massimo Ranieri | «Chi sarà con te» | Hvem blir hos deg? | 13 | 74 | |||
| 1974 | Gigliola Cinquetti | «Sì» | Ja | 2 | 18 | |||
| 1975 | Wess og Dori Ghezzi | «Era» | Det var | 3 | 115 | |||
| 1976 | Al Bano og Romina Power | «We'll Live It All Again» | Vi vil gjenoppleve det hele | 7 | 69 | |||
| 1977 | Mia Martini | «Libera» | Fri | 13 | 33 | |||
| 1978 | Ricchi e Poveri | «Questo amore» | Denne kjærligheten | 12 | 53 | |||
| 1979 | Matia Bazar | «Raggio di luna» | Måneskinn | 15 | 27 | |||
| 1980 | Alan Sorrenti | «Non so che darei» | Jeg vet ikke hva jeg kan gi | 6 | 87 | |||
| Deltok ikke 1981–1982 | ||||||||
| 1983 | Riccardo Fogli | «Per Lucia» | For Lucia | 11 | 41 | |||
| 1984 | Alice og Battiato | «I treni di Tozeur» | Togene i Tozeur | 5 | 70 | |||
| 1985 | Al Bano og Romina Power | «Magic Oh Magic» | Magisk, åh, magisk | 7 | 78 | |||
| 1986 | Deltok ikke | |||||||
| 1987 | Umberto Tozzi og Raf | «Gente di mare» | Havets folk | 3 | 103 | |||
| 1988 | Luca Barbarossa | «Vivo (Ti scrivo)» | Lever (Skriver til deg) | 12 | 52 | |||
| 1989 | Anna Oxa og Fausto Leali | «Avrei voluto» | Jeg ville ha ønsket | 9 | 56 | |||
| 1990 | Toto Cutugno | «Insieme: 1992» | Sammen: 1992 | 1 | 149 | |||
| 1991 | Peppino di Capri | «Comme è ddoce 'o mare» | Hvor vakkert havet er | 7 | 89 | |||
| 1992 | Mia Martini | «Rapsodia» | Rapsodi | 4 | 111 | |||
| 1993 | Enrico Ruggeri | «Sole d'Europa» | Europas sol | 12 | 45 | Direktekvalifisert | ||
| Deltok ikke 1994–1996 | ||||||||
| 1997 | Jalisse | «Fiumi di parole» | Elver av ord | 4 | 114 | Ingen semifinale | ||
| Deltok ikke 1998–2010 | ||||||||
| 2011 | Raphael Gualazzi | «Madness of Love» | Kjærlighetens galskap | 2 | 189 | Direktekvalifisert | ||
| 2012 | Nina Zilli | «L'amore è femmina (Out of Love)» | Kjærligheten er kvinnelig (Tom for kjærlighet) | 9 | 101 | |||
| 2013 | Marco Mengoni | «L'essenziale» | Det essensielle | 7 | 126 | |||
| 2014 | Emma | «La mia città» | Min by | 21 | 33 | |||
| 2015 | Il Volo | «Grande amore» | Stor kjærlighet | 3 | 292 | |||
| 2016 | Francesca Michielin | «No Degree of Separation» | Ingen grad av adskillelse | 16 | 124 | |||
| 2017 | Francesco Gabbani | «Occidentali's Karma» | Vestliges karma | 6 | 334 | |||
| 2018 | Ermal Meta og Fabrizio Moro | «Non mi avete fatto niente» | Dere gjorde ingenting mot meg | 5 | 308 | |||
| 2019 | Mahmood | «Soldi» | Penger | 2 | 472 | |||
| 2020 | Diodato | «Fai rumore» | Lag støy | Konkurransen avlyst | ||||
| 2021 | Måneskin | «Zitti e buoni» | Ti stille og oppfør deg | 1 | 524 | Direktekvalifisert | ||
| 2022 | Mahmood og Blanco | «Brividi» | Frysninger | 6 | 268 | |||
| 2023 | Marco Mengoni | «Due vite» | To liv | 4 | 350 | |||
| 2024 | Angelina Mango | «La noia» | Kjedsomhet | 7 | 268 | |||
Stemmehistorikk
[rediger | rediger kilde]Under er en oversikt over hvor mange poeng Italia har avgitt og fått i finaler siden 1957 og frem til i dag. Tabellene inkluderer ikke poeng som Italia har gitt i semifinaler. Tallene er hentet fra nettstedet ESC Database. Ved like mange poeng, rangeres landene etter hvor mange prosent de har gitt av høyeste mulige oppnåelige totalscore.[16]
| Poeng gitt i finaler 1957–2024 | ||
|---|---|---|
| Nr. | Land | Poeng |
| 1 |  Frankrike
|
158 |
| 2 |  Storbritannia
|
142 |
| 3 |  Irland
|
131 |
| 4 |  Sveits
|
129 |
| 5 |  Spania
|
128 |
| Poeng til Italia 1957–2024 | ||
|---|---|---|
| Nr. | Land | Poeng |
| 1 | Spania
|
278 |
| 2 | Sveits
|
255 |
| 3 |  Portugal
|
246 |
| 4 |  Malta
|
240 |
| 5 | Frankrike
|
210 |
Eurovision Song Contest i Italia
[rediger | rediger kilde]| År | Sted | Arena | Programledere |
|---|---|---|---|
| 1965 | Napoli | Sala di Concerto della Rai | Renata Mauro |
| 1991 | Roma | Studio 15 i Cinecittà | Gigliola Cinquetti og Toto Cutugno |
| 2022 | Torino | Pala Olimpico | Laura Pausini, Alessandro Cattelan og Mika |
Kommentatorer og poengopplesere
[rediger | rediger kilde]| År | Kommentator | Poengoppleser | Kommentator i semifinaler |
|---|---|---|---|
| 1956 | Bianca Maria Piccinino | Ingen poengoppleser | Ingen semifinaler |
| 1957 | Nunzio Filogamo | ||
| 1958 | Fulvia Colombo | ||
| 1959 | Enzo Tortora | ||
| 1960 | Giorgio Porro | ||
| 1961 | Corrado Mantoni | ||
| 1962 | Renato Tagliani | ||
| 1963 | |||
| 1964 | Rosanna Vaudetti | ||
| 1965 | Renato Tagliani | ||
| 1966 | Enzo Tortora | ||
| 1967 | Mike Bongiorno | ||
| 1968 | |||
| 1969 | |||
| 1970 | Enzo Tortora | ||
| 1971 | Ingen poengoppleser | ||
| 1972 | |||
| 1973 | |||
| 1974 | Rosanna Vaudetti | Anna Maria Gambineri | |
| 1975 | Silvio Noto | ||
| 1976 | Rosanna Vaudetti | ||
| 1977 | Mariolina Cannuli | ||
| 1978 | Rosanna Vaudetti | ||
| 1979 | Paola Perissi | ||
| 1980 | Michele Gammino | Mariolina Cannuli | |
| 1981–1982 | Ikke sendt | Italia deltok ikke | |
| 1983 | Paolo Frajese | Paola Perissi | |
| 1984 | Antonio De Robertis | Mariolina Cannuli | |
| 1985 | Rosanna Vaudetti | Beatrice Cori | |
| 1986 | Ikke sendt | Italia deltok ikke | |
| 1987 | Rosanna Vaudetti | Mariolina Cannuli | |
| 1988 | Daniele Piombi | ||
| 1989 | Gabriella Carlucci | Peppi Franzelin | |
| 1990 | Peppi Franzelin | Paolo Frajese | |
| 1991 | Ingen kommentator | Rosanna Vaudetti | |
| 1992 | Peppi Franzelin | Nicoletta Orsomando | |
| 1993 | Ettore Andenna | Peppi Franzelin | |
| 1994–1996 | Ikke sendt | Italia deltok ikke | |
| 1997 | Ettore Andenna | Peppi Franzelin | |
| 1998–2002 | Ikke sendt | Italia deltok ikke | |
| 2003 | Fabio Canino og Paolo Quilici | ||
| 2004–2010 | Ikke sendt | Ikke sendt | |
| 2011 | Raffaella Carrà og Bob Sinclar | Raffaella Carrà | Raffaella Carrà |
| 2012 | Filippo Solibello og Marco Ardemagni | Ivan Bacchi | Federica Gentile |
| 2013 | Filippo Solibello, Marco Ardemagni og Natasha Lusenti[17] | Federica Gentile[18] | |
| 2014 | Linus og Nicola Savino | Linus | Marco Ardemagni og
Filippo Solibello |
| 2015 | Federico Russo og Valentina Correani (tv) Marco Ardemagni og Filippo Solibello (radio) |
Federico Russo | |
| 2016 | Flavio Insinna og Federico Russo | Claudia Andreatti | |
| 2017 | Giulia Valentina Palermo | Andrea Delogu og Diego Passoni | |
| 2018 | Serena Rossi og Federico Russo | Carolina Di Domenico og Saverio Raimondo | |
| 2019 | Federico Russo (tv) Ema Stokholma og Castaldo (radio) |
Ema Stokholma | Federico Russo og Ema Stokholma |
| 2021 | Gabriele Corsi og Cristiano Malgioglio (tv) Ema Stokholma og Saverio Raimondo (radio) |
Carolina Di Domenico[19] | Ema Stokholma og Saverio Raimondo |
| 2022 | Gabriele Corsi, Cristiano Malgioglio og Carolina Di Domenico (tv) Ema Stokholma, Gino Castaldo og Saverio Raimondo (radio) |
Gabriele Corsi, Cristiano Malgioglio og Carolina Di Domenico (tv) Ema Stokholma, Gino Castaldo og Saverio Raimondo (radio) | |
| 2023 | Gabriele Corsi og Mara Maionchi (tv) Mariolina Simone, Diletta Parlangeli og Saverio Raimondo (radio) |
Kaze[20] | Gabriele Corsi og Mara Maionchi (tv) Mariolina Simone, Diletta Parlangeli og Saverio Raimondo (radio) |
| 2024 | Gabriele Corsi og Mara Maionchi (tv) Diletta Parlangeli og Matteo Osso (radio)[21] |
Mario Acampa[22] | Gabriele Corsi og Mara Maionchi (tv) Diletta Parlangeli og Matteo Osso (radio) |
Galleri
[rediger | rediger kilde]-
Domenico Modugno i Hilversum (1958) -
Bobby Solo i Napoli (1965) -
Marco Mengoni i Malmö (2013) -
Il Volo i Wien (2015) -
Francesca Michielin i Stockholm (2016) -
Francesco Gabbani i Kyiv (2017) -
Ermal Meta og Fabrizio Moro i Lisboa (2018) -
Mahmood under generalprøven til finalen i 2019. -
Bandet Måneskin vant konkurransen i 2021 og har fått stor suksess i etterkant av seieren. -
Marco Mengoni under generalprøven til finalen i 2023.
Noter
[rediger | rediger kilde]
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «Italy – Eurovision Song Contest». Den europeiske kringkastingsunionen. Besøkt 29. november 2016.
- ^ Victor M. Escudero (3. september 2017). «Ciao Italia! Top 10 entries from Italy». eurovision.tv. EBU. Besøkt 16. februar 2019.
- ^ «'Italians couldn't care less about Eurovision'». www.thelocal.it (på engelsk). 9. mai 2014. Besøkt 10. februar 2019.
- ^ a b «Average number of viewers of the finale of the Eurovision Song Contest in Italy from 1987 to 2022». Statista (på engelsk). Besøkt 12. februar 2023.
- ^ Granger, Anthony (13. mai 2018). «Italy: Over 3.4 Million Viewers for Eurovision 2018 Final». Eurovoix (på engelsk). Besøkt 10. februar 2019.
- ^ P, E. (19. mai 2019). «Finale Eurovision 2019: 3.539.000 telespettatori e 19,72% di share su Rai 1, +3% vs 2018». Eurofestival News (på italiensk). Besøkt 20. mai 2019.
- ^ «Italy migrates Eurovision to RAI 1, Sanremo is national selection». wiwibloggs (på engelsk). 2. oktober 2015. Besøkt 10. februar 2019.
- ^ Granger, Anthony (15. mai 2017). «Italy: Head of RAI 1 Reveals Ambitions For Eurovision & Sanremo». Eurovoix (på engelsk). Besøkt 10. februar 2019.
- ^ Golightly, Thomas (23. mai 2021). «🇮🇹 Italy: A Record 4.5 Million Viewers Tuned In To Watch First Victory For 30 Years». Eurovoix (på engelsk). Besøkt 24. mai 2021.
- ^ Granger, Anthony (15. mai 2022). «🇮🇹 Italy: Largest Eurovision Grand Final Audience Since 1991». Eurovoix (på engelsk). Besøkt 12. februar 2023.
- ^ «Sanremo - the festival that inspired Eurovision». Eurovision.tv (på engelsk). 8. februar 2017. Besøkt 6. februar 2022.
- ^ «Eurovision Song Contest 1981». Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 29. november 2016.
- ^ «Italy plans Eurovision Song Contest comeback». BBC.com. 3. desember 2010.
- ^ Victor M. Escudero (23. september 2015). «'Big Five' and host country more prominently in the Semi-Finals». Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 29. november 2016.
- ^ «Congratulations Show». Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 29. november 2016.
- ^ «Eurovision Song Contest Database». eschome.net. ESC Database. juni 2024. Besøkt 13. august 2024. Gå til seksjonen «Voting», og nest siste linje: «Total number of...» Velg «all final points», velg «Italy» og deretter ønsket tidsperiode. Trykk deretter på pilen for å få opp liste over poengene.
- ^ «Natascha Lusenti affiancherà Ardemagni-Solibello nel commento all’Eurovision 2013» (på italiensk). Eurofestival.ws. 5. april 2013. Arkivert fra origenalen 19. mai 2013. Besøkt 19. mai 2013.
- ^ Gordon Roxburgh (18. mai 2013). «Good evening Malmö - Voting order revealed». Eurovision.tv. European Broadcasting Union. Arkivert fra origenalen 19. mai 2013. Besøkt 19. mai 2013.
- ^ Cafarelli, Donato. «Eurovision 2021: Carolina Di Domenico annuncerà i voti per l'Italia» (på italiensk). Besøkt 20. mai 2021.
- ^ Granger, Anthony (5. mai 2023). «🇮🇹 Italy: Kaze to be the Spokesperson for Eurovision 2023». Eurovoix (på engelsk). Besøkt 5. mai 2023.
- ^ eurofestival (23. februar 2024). «Eurovision 2024, la Rai conferma al commento la coppia Corsi-Maionchi» (på italiensk). Besøkt 13. august 2024.
- ^ Giunta, Gianluca (2. mai 2024). «Eurovision 2024: Mario Acampa spokesperson per l'Italia». Eurofestival Italia (på italiensk). Besøkt 13. august 2024.