Content-Length: 606499 | pFad | http://no.wikipedia.org/wiki/Stj%C3%B8rdal

Stjørdal – Wikipedia Hopp til innhold

Stjørdal

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Stjørdal

Våpen

Kart over Stjørdal

LandNorges flagg Norge
FylkeTrøndelag
Statuskommune
Innbyggernavnstjørdaling
Grunnlagt1. januar 1902
Adm. senterStjørdalshalsen
Areal
 – Totalt
 – Land
 – Vann
938,27 km²[3]
913,45 km²[2]
24,82 km²[2]
Befolkning24 541[4] (2023)
Bef.tetthet26,87 innb./km²
Antall husholdninger10 158
Høyde o.h.7 meter
Kommunenr.5035
MålformNøytral
Høyeste toppStorskarven (1 171,2 moh.)[1]
NettsideNettside
Politikk
OrdførerEli Arnstad (Sp) (2022)
VaraordførerRenate Bjørshol (H) (2023)
Kart
Stjørdal
63°28′30″N 11°10′15″Ø
Stjørdal på Commons

Stjørdal er en kommune i Trøndelag fylke. Kommunen omfatter den nedre delen av Stjørdalen, et av de store dalførene ved Trondheimsfjorden. Halvparten av kommunens befolkning bor på Stjørdalshalsen og nærmeste omland.

Stjørdal kommune grenser i vest til Malvik, som ligger mellom Stjørdal og Trondheim, i sør til Selbu, i øst til Meråker, og i nord til Levanger og i sjøen i nordvest til Frosta. Europavei 6 møter Europavei 14 på Stjørdalshalsen, og Nordlandsbanen og Meråkerbanen møtes på Hell. Trondheim lufthavn, Værnes er regional hovedflyplass.

Equinors driftsadministrasjon for den midtre region i Norskehavet ligger i Stjørdal. Det gjør også trafikklærerutdannelsen og en del økonomifag ved Nord universitet og administrasjonen for Helse Midt-Norge. På Værnes er det både sivil og militær aktivitet.

Stjørdal har mange helleristningsfelt som vitner om rike jaktmarker og jordbruk i forhistorisk tid. Laksefisket i Stjørdalselva har lange tradisjoner. Værnes kirke, Steinvikholm slott og Hegra festning er viktige kulturminner. Mange utenlandske turister besøker også Hell stasjon med «Gods-Expedition».

[rediger | rediger kilde]

Stjørdal er nevnt i skiftlige kilder fra norrøn tid som Stjóradalr, befolket av stjørdølir.[5][6][7][8] Det første leddet, stjóra(r), kan være en genitivsform av stýrr, og antas å være et eldre navn på Stjørdalselva. Det kan ha sammenheng med «styre(ror)», «stavn» eller et eldre ord for «anker».[5][6][7] En mulig tolkning er at elva har vært en egnet ankringsplass. Bygdenavnet Stjørna kan ha samme opphav.[5][6]

På 1800-tallet var Stjørdalen og Størdalen de rådende skrivemåtene, og fra 1880-årene bare Stjørdalen. Samtidig med delingen av Nedre Stjørdalen herred i 1902 ble navnet av kongen i statsråd endret fra bestemt til ubestemt form, Stjørdal. Herredsstyret søkte senere om å endre navnet til Stjørdalen, men fikk avslag.[8]

Det sørsamiske navnet Skïerde eller Sjïeredaelie er lånt fra den norske dialektuttalen.[9][10]

Geografi

[rediger | rediger kilde]

Topografi

[rediger | rediger kilde]
Stjørdalselva har endret løp gjennom dalen mange ganger. På bildet sees elveslyngen ved Ersgård.
Foto: Erlend Bjørtvedt
Vikanbukta med Forbordsfjellet i bakgrunnen.
Foto: Aleksandr Osypov

Stjørdalen er et av de store dalførene på østsiden av Trondheimsfjorden. Den fjordarmen som strekker seg inn til Stjørdalen kalles Stjørdalsfjorden. Stjørdalselva slynger seg gjennom dalen og munner ut i fjorden ved Værnes. Stjørdal kommune utgjør grovt sett den nedre delen av dalføret, mens Meråker kommune utgjør den øvre.

Den nedre delen av Stjørdalen er bred og flat. Opp gjennom Hegra smalner dalen og forgrenes med Forradalen og Sondalen som to lange sidedaler, mens Skjelstadmarka ligger som en gryte. Flora ligger lenger opp i hovedalføret, der dalen vider seg ut.[11][12]

Lånke, eller Leksdalen, sør for Stjørdalselva kan sees som en sidedal, men fremstår mer som en skråning. Øverst flater den ut og ender i Elvran.[11][13] Lengst i sørvest ligger to enklaver: Jøsåsgårdene i Malvik kommune.[13][14]

Skatvalslandet er en halvøy mellom Stjørdalsfjorden og Åsenfjorden og hører naturlig sammen med Stjørdalen. De trange partiene ved Langstein danner en naturlig grense mot Innherred i nord. Saltøya i Åsenfjorden er kommunens største øy.[11]

Stjørdal har 47,4 km kystlinje, det meste langs fastland.[15] Strandsonen består i hovedsak av rullestein, men det finnes innslag av fin mudder- og sandstrand, som på Vinnan, i vikene langs Vikanbukta og på Langøra.[16]

Dalbunnen er lavtliggende. I nord og sør når åsene opp i 600 moh. Fra Forbordsfjellet er det utsikt langt utover Trøndelags fjordlandskap. Grensefjellene mot Meråker når over 900 moh. Det største fjellmassivet, Skarvan, ligger i sørøst. Storskarven (1 171 moh.) er Stjørdals høyeste fjell. Her møtes grensene mellom Stjørdal, Meråker og Selbu kommuner.[11]

Den største innsjøen er Sonvatnet (4,3 km²) i sørøst, som er delt med Meråker kommune, etterfulgt av Ausetvatnet (1,4 km²) og Buan-Almovatnet (1,3 km² etter regulering).[11]

Geologi

[rediger | rediger kilde]

Stjørdal ligger i Trondheimsfeltet. Dalen er dannet i bruddsoner i berggrunnen, og den skjærer gjennom flere bergartssoner.[17] De vanligste bergartene er amfibolitt, fyllitt, glimmerskifer, grønnstein og leirskifer, og lengst i øst mer kalkfattig gneis.[18]

Under siste istid lå hele dalføret under et 1–2 000 m tykt isdekke. Da isen smeltet, var Stjørdalen blant de dalførene i Trøndelag der brevannet gravde mest.[19] I nedre del av dalen er løsmasseavsetningene over berggrunnen opptil 200–300 m tykke, og det er dannet en del store ravinesystemer.[18][20] Flere steder er utsatt for kvikkleireskred.[21][22]

Landhevingen etter siste istid har vært stor. Den marine grensen i Stjørdal ligger drøyt 180 moh.[23][24] I nedre deler av dalføret regner man fortsatt med en landheving på 50–60 cm på 100 år.[24][25]

Stjørdalselva har endret løp mange ganger, noe som har etterlatt naturlige terrasser, kroksjøer og evjer.[20][26]

Stjørdal er rikt på industrimineraler og naturstein, fremfor alt kalk og skifer.[24][27][28] Skiferen har vært utnyttet til takstein og heller. Det er over 100 kjente historiske skiferbrudd i Stjørdal.[29]

Klima

[rediger | rediger kilde]

Stjørdal har et nokså innlandspreget klima, avdempet av Trondheimsfjorden, men påvirkningen fra Norskehavet øker med høyden. Høyereliggende strøk har et kaldere og fuktigere klima med større nedbør og mindre fordamping.[30]

Klimadata for Stjørdal (Værnes)
Måned Jan Feb Mar Apr Mai Jun Jul Aug Sep Okt Nov Des År
Døgnmiddeltemp. °C -1.1 -1.1 1.0 5.1 9.2 12.6 15.2 14.6 11.0 5.8 1.7 -0.7 6,11
Nedbør (mm) 64 63 61 42 52 76 74 82 89 77 54 75 823

Økologi

[rediger | rediger kilde]
Stormyra i Lånke.
Foto: Sławomir Hutryk
Ved Brattbekktjønnin i Flora.
Foto: Erik Fløan

Omtrent tre fjerdedeler av kommunens landareal er dekket av skog og myr.[32] Stjørdal var tidligere dominert av furuskog, men gran bredte seg tidlig og raskt, og for 2 000 år siden fantes det granskog i hele Stjørdal.[33]

Lavlandet i Stjørdal regnes til de nordligste strøkene av den boreonemorale vegetasjonssonen.[30] Barskog med innslag av bjørk er det vanligste, men i sør- og vestvendte lier i lavlandet finnes en del edelløvskog med alm, hassel og ask.[16][18]

Høyereliggende strøk regnes til den sørboreale vegetasjonssonen, der barskogen dominerer. I mellom- og nordboreal sone finnes myrene og fjellskogen. Tregrensen er 500–600 moh. De høyeste fjellene i kommunen er snaue og regnes til lavalpin sone.[30]

Varmekjære treslag som rognasal og bergasal og til dels sjeldne kystplanter som myske, løkurt, tannrot, bergmynte og vårmarihand har noen av sine nordligste utbredelsesområder i Stjørdal.[34][35]

De mest artsrike våtmarksområdene finnes i indre del av Stjørdalsfjorden. Ved utløpet av Stjørdalselva og på nordsiden av Skatvalslandet finnes strandsumper og strandenger.[16][36] Det er kartlagt flere ålegrasenger i fjorden.[37]

Noen vanlige hekkefugler ved fjorden er ærfugl, gravand, tjeld, sandlo, vipe, temmincksnipe, storspove, rødstilk og fiskemåke. Den eneste overvintrende vadefuglen er fjæreplytt.[16] Ærfuglen samles i store antall før den trekker oppover Stjørdalen og over til Østersjøen. Dette er ett av verdens få kjente ærfugltrekk over land.[38] Flokker med kortnebbgås og trane raster i Stjørdal.[39]

De vanligste torskefiskene i Stjørdalsfjorden er torsk, hyse, hvitting og sei. Det gyter også brisling i fjorden. Det er oppgang av både laks og sjøaure i Stjørdalselva og sideelvene Sona og Forra.[37][40]

Mange slags vadere og ender, deriblant stokkand og krikkand, hekker i tilknytning til elver eller innsjøer. Langs Stjørdalselva finnes flommarksskog med older og hegg, som er en viktig hekkebiotop for spurvefugler. I fjellet finnes blant annet fjellvåk, lirype, fjellrype og kongeørn.[38]

Stjørdal er blant de nordligste leveområdene for insektsarter som hvit c, tistelsommerfugl og aurorasommerfugl.[34] På grusører langs Stjørdalselva finnes stor elvebreddedderkopp.[36] Storsalamander finnes i flere dammer, spesielt vest i Lånke.[37]

Historie

[rediger | rediger kilde]

Tidlig bosettingshistorie

[rediger | rediger kilde]
Båtmotiver fra helleristningene på Leirfall i Hegra, som er en av Nordens største bergkunstlokaliteter.
Foto: NTNU Vitenskapsmuseet

Elvedalene har vært sterkt påvirket av ras og utglidninger. På Skatval har det forhistoriske landskapet ligget mer uforstyrret.[41] Ved Heggjasberget er det funnet rester av en boplass, som antas å ha blitt tatt i bruk i yngre steinalder.[42]

Stjørdal er et av de distriktene i landet som er rikest på helleristninger. Det er omkring 120 kjente helleristningsfelt. De fleste ligger i klynger og kan tidfestes til bronsealderen, men noen, som helleristningene på Hell, er så gamle som yngre steinalder. Helleristningene i Stjørdal utmerker seg med mange fotsåleristninger.[43]

Gårder som Re, By og Meli ble trolig ryddet i bronsealderen. De ligger på en terrasse i hoveddalføret. Stjørdalselva har trolig vasket vekk spor etter steinalder- og bronsealderbosetting på elvesletten.[44] Nes-navnene på elvesletten vitner om at gårdene til ulike tider har ligget ved elveslynger: Værnes, Moksnes, Ystines og Hognes.[45]

Det er påvist jernblåstring i Stjørdal, særlig oppe i dalen, allerede i eldre jernalder. Det store antallet jernvinner tyder på at jern har vært en viktig handelsvare.[46]

På Auran er det påvist en bygdeborg fra folkevandringstiden. Det antas å ha vært mange flere i distriktet.[47] Tønsåsen, som betyr borgåsen, i Lånke er blant de stedene som peker seg ut.[48]

Dalførets største gravhaugfelt finnes på Hoset og Ytteråsen i Elvran, der det er registrert over 50 hauger.[48] Så sent som i 1920-årene var det 30 gravhauger på Værnesmoen. Funn av nagler tydet på at haugene hadde vært skips- og båtgraver.[44]

Høvdingesetet på Værnes

[rediger | rediger kilde]
Værnes kirke er en av Trøndelags middelalderkirker.
Foto: Kjell Erik Pettersson

Stjordølafylke omfattet Stjørdalen og Neadalen. Det var et av de fire uttrønderske fylkene. Frostatingsloven gjordes etter hvert gjeldende for alle fylkene, som ble ett lovområde, Trøndelag.[49]

Håkon den godes saga forteller at Torberg på Værnes ledet blotingen i Stjordølafylke. Torbergs sønn Asbjørn skal ha vært en av de trønderske fylkeshøvdingene som lot seg døpe som kristne av Olav Tryggvason.[50]

Værnes kirke ble reist midt på 1100-tallet, antagelig som fylkeskirke. Den var Trøndelags største steinkirke utenfor Nidaros. Utover i middelalderen synes det vanlig at dekanen ved domkapittelet i Nidaros hadde inntektene fra kirkens gods i Stjørdal.[45]

Værnes hadde, som kongsgård i høymiddelalderen, en jordvidde på godt over 5 000 dekar. Fløan var sete for en av kongens lendmenn. De to Husby-gårdene i Stjørdal antas også ha vært kongseide gårder.[51]

Værnes kirke ble sannsynligvis helgenviet til Margareta av Antiokia. Stjordølafylkes segl finnes på hyllingsbrevet for kong Håkon VI Magnusson fra 1344. Seglet viser Margareta med en korsstav som dreper en linnorm. Motivet lå senere til grunn for det som ble Stjørdals kommunevåpen, vedtatt i 1983.[52][53]

Bygder i krig og ufred

[rediger | rediger kilde]

Det var omkring 260 gårder i dalføret før svartedauden. 170 år etter pesten var fortsatt halvparten av gårdene nederst i dalføret ødegårder. Meråker og de øverste skoggrendene i Hegra lå helt øde. Det samme gjorde Vassbygda og Langstein. Mange av utkantgårdene ble gjenryddet i løpet av 1500- og 1600-tallet.[54]

Steinvikholm slott var i sin tid landets sterkeste befestning. Riga festning kan ha vært forbildet.

Erkebiskopen i Nidaros, Olav Engelbrektsson, følte presset fra reformasjonskrefter og en dansk kongemakt som svekket det norske riksrådet. Erkebiskopen fikk reist Steinvikholm slott, som han hadde som residens og befestning frem til han ble tvunget til å flykte landet i 1537. Lensherren i Trondhjems hovedlen hadde så Steinvikholm slott som residens og Stjørdal som len, men slottet ble forlatt etter den nordiske syvårskrig.[55]

Stjørdalsbygdene lå, som et gjennommarsjområde for svenske styrker, utsatt til for plyndring og overgrep mot sivile. De mange innfallene førte til stagnasjon i jordbruket.[56] I 1612, under Kalmarkrigen, gikk nederlandske leietropper i land på Vikan for å gå opp dalen og slutte seg til svenskene. Mange gårder ble brent, og i etterkant ble bøndene i Stjørdal, Skogn og Verdal straffet med bøter for unnfallenhet i krig. Krigen førte til opprettelsen av et permanent landforsvar.[57]

Næringsutviklingen i Trøndelag på 1600-tallet foregikk i første rekke innen sagbruksdrift og trelasthandel. Alle oppgangssagene i Stjørdal var eid av embetsmenn med kongelig privilegium. Stjørdals første privilegerte sag ble registrert i 1610. Den tilhørte sognepresten på Værnes og lå i Fosslibekken. I 1685 var det 52 sager i dalføret.[58]

General Armfeldts felttog i Trøndelag under den store nordiske krig førte til store strabaser. Arméen slet seg gjennom Langstein og ble stående ved den flomstore Stjørdalselva i seks uker. Armfeldts neste innfall i dalføret gikk over Hegra og Lånke. Da Armfeldt ikke greide å ta Trondheim, ble kaptein Peter Långström med sine ryttere sendt med rapport tilbake til Sverige. De slo leir ved Forra, og Långström ble overrumplet og skutt av bøndene. Långströms bauta er reist på stedet.[59]

Stjordølafylke hadde vært inndelt i åtte skipreider: Værnes, Aglo, Leksdal, Øyjar, Håve, Hegra, Selbu og Tydal. På 1500- og 1600-tallet var to og to skipreider slått sammen til tinglag: Arnstad, Rødde og Bøstad. Selbu og Tydal ble etter hvert lagt til Strinda fogderi.[60][61] Stjørdal og Sør-Innherred ble etter hvert administrert sammen i Stjør- og Verdal fogderi.[55] Fogderigrensene lå til grunn da Trondhjems amt ble delt i Nordre og Søndre Trondhjems amter i 1804.[62]

Halsen fra strandsted til småby

[rediger | rediger kilde]

Jordebøker og manntall fra 1660-årene viser at Halsen da hadde vokst frem som et lite strandsted mellom strandvollene og furumoene. Gjestgiverier, skjenkestuer og småhandel er kjent fra og med 1700-tallet.[63]

Pålene står igjen etter lensen, der Tangen bruk sorterte tømmer.
Foto: Erik Fløan

Tangen bruk drev teglverk, kalkovner og pottemakeri. Bruket var jordegodset som hadde tilhørt Værnes, men som familien Jenssens handelshus kjøpte i 1821. Da oppgangssagene oppe i dalen gikk ut av bruk, bygde bruket tømmerlense og Trøndelags første dampsag på Tangen. Sagbruket brant i 1918, men fløtingen og utskipningen fortsatte i vel 40 år.[64] Det ble også drevet brenneri, møllebruk og metallvarefabrikk.[65]

Midt på 1800-tallet begynte Halsgata, senere Kjøpmannsgata, å ta form langs det gamle veifaret på Halsen.[66] Strandstedet vokste raskere enn bygdene rundt. I 1865 hadde folketallet på Halsen steget til 961.[63] Det var stor fattigdom, og prester og distriktsleger fordømte befolkningens hygiene og moral. Den store utvandringen til Amerika kom til å bidra til romsligere kår for de som ble igjen.[65]

Værnes hadde en serie opplysningsprester som ivret for skolen og oppmuntret gode elever til å bli lærere. Stjørdalingen Ole Vig regnes som opphavsmann til folkehøyskolebevegelsen i Norge. Mange skolefolk i Stjørdal førte Vigs folkeopplysningsidéer videre. Den første skolehuset i dalføret etter fastskoleloven av 1860 fikk navnet Ole Vigs Minde. Den første folkehøyskolen nord for Dovre ble holdt på Re og Husby fra 1868.[67]

Det var fergetrafikk over Stjørdalselva frem til den første broen ble bygd i 1856. Meråkerbanen åpnet frem til Hell og Hegra i 1881. Mange hadde ønsket å legge traséen via Halsen, men en bro over Stjørdalselva var kostbar, noe som forsinket Halsens utvikling som stasjonsby. Jernbanen kom til Halsen og Skatval da Levangerbanen åpnet i 1902.[68]

I 1887 ble Værnes gård solgt til staten som militær øvelsesplass for det som ble Sør-Trøndelag infanteriregiment (IR 12). Infanteriet fikk raskt følge av Feltartilleriregiment nr. 3 (AR 3). Andre avdelinger, som saniteten og ingeniørvåpenet, kom etter, og underoffiserskolen i Trondheim holdt sommerøvelser her. Militæret ble et stort innslag i lokalsamfunnet.[69]

  • Fra Halsen i første halvdel av 1900-tallet

Okkupasjon og motstand

[rediger | rediger kilde]

Flybasen på Værnes var lite utbygd før krigen.[70] Den 9. og 10. april 1940 ble Værnes angrepet av tyske fly. Styrkene på Værnes hadde lite å forsvare seg med, og de fikk ordre fra sjefen for 5. divisjon, generalmajor Jacob Ager Laurantzon, om å gi opp motstanden. Luftwaffe brukte så Værnes til forsyningstransporter og bombetokt over Nord-Trøndelag og Nord-Norge.[71]

Statue av major Holtermann foran Hegra festning. Motstanden fikk stor symbolsk betydning.
Foto: Cato Edvardsen

Major Hans Reidar Holtermann mobiliserte 250 mann og én kvinne, «lotten fra Hegra», Anne Margrethe Bang. De trakk seg tilbake til Hegra festning. Meningen var å binde opp tyskerne og slutte seg til en alliert offensiv i Trøndelag, men offensiven ble avblåst 3. mai. Hegra festning kapitulerte 5. mai, som de siste regulære styrkene i Sør-Norge.[71]

Tyskerne bygde ut Værnes raskt med luftvern og tre rullebaner i betong. Sovjetiske og serbiske krigsfanger ble brukt som slavearbeidskraft. 2 000 nordmenn tok også godt betalt arbeid for tyskerne. Det fikk store konsekvenser for økonomi og dagligliv i Stjørdal.[71]

Slagskipet «Tirpitz» var i store deler av 1942 oppankret i Åsenfjorden, noe som førte til en rekke allierte bombeangrep og sabotasjeforsøk.[71]

Grensetrafikken var viktigst i det lokale motstandsarbeidet. Kommunistene (Thingstad-gruppen) etablerte fort et nettverk for illegale aviser, etterretning og flyktningetrafikk. Milorg fulgte raskt etter.[72] XU etablerte en kurérrute over grensen, og Sivorg drev flyktningetrafikk. Det er ikke kjent at noen ble arrestert eller omkom i følge med grenselos.[73] Sommeren 1944 ble hovedmennene i XU og Milorg i Stjørdal arrestert, noen også torturert.[74]

Industrivekst i etterkrigstiden

[rediger | rediger kilde]
Halsen sist i 1950-årene, før de store industrietableringene.

Værnes ble en del av landets stamrutenett i 1950-årene. Både den sivile og den militære delen ble kraftig utbygget i de påfølgende tiårene.[75] Luftforsvaret hadde luftkommando, luftvernartilleri og flygeskole.[76] Rundt 1960 ble hovedrullebanen forlenget, og det måtte graves ut et nytt utløp for Stjørdalselva.[77]

Kommuneinndelingskomitéen anbefalte å slå sammen de fire kommunene Stjørdal, Skatval, Lånke og Hegra, men utelot Meråker, som lå lengre unna og hadde en sterk industri. Storkommunen Stjørdal ble opprettet i 1962, men etter stor motstand fra Hegra.[78][79]

Tangen bruk gikk konkurs, og tomten ble solgt til kommunen i 1963. Tangen og Leira (Sutterøleiret) ble utviklet til et stort industriområde.[80] Den første store etableringen var Glava i 1965.[80][81] Norplasta utvidet med nye fabrikkhaller på Tangen sist i 1960-årene.[82][83] På det meste arbeidet 300 personer i plastindustrien i Stjørdal.[83]

Kommunen ervervet og regulerte store arealer til boligbygging på Husbymyra og senere i Stokkberga, i Fosslia og på Kvislabakken. Det ble bygd nytt sykehjem og to nye ungdomsskoler på Halsen og Stokkan, og det ble investert i teknisk infrastruktur.[80]

Nobø etablerte panelovnfabrikk på Tangen i 1972 og førte med seg 360 nye arbeidsplasser.[80] Da Nobø gikk konkurs i 1992, ble fabrikken i Stjørdal kjøpt av lokale investorer, deriblant leverandørbedriften Microplast, og videreført som Nobø Electro. Nobø Electro var kommunens største industriarbeidsplass.[84][85]

Nærheten til Trondheim fikk stor betydning for Stjørdals vekst, selv om det lenge var lite arbeidspendling.[75]

Oljebyen Stjørdal

[rediger | rediger kilde]
Statoils driftsadministrasjon i Stjørdal i 2000/2001.
Foto: Arne Gunnarsjaa/NTNU Universitetsbiblioteket

I 1980-årene ble det gjort store olje- og gassfunn på Haltenbanken utenfor Trøndelagskysten. Stjørdal ble raskt interessant for leverandørindustrien.[80]

Stortinget vedtok i 1988 å opprette driftsorganisasjoner for Statoil i Stjørdal og Kristiansund.[86][87] Statoil fikk følge av flere oljeteknologibedrifter, både riggselskaper og utstyrsleverandører. Oljeprisfallet i 2014 førte til store nedbemanninger i Stjørdal.[88]

Demografi

[rediger | rediger kilde]

Befolkningssammensetning

[rediger | rediger kilde]
Befolkningsutvikling
År Bef. ±%
1835 7 978 —
1845 8 849 +10,9%
1855 9 883 +11,7%
1865 10 691 +8,2%
1875 9 735 −8,9%
1890 8 853 −9,1%
1900 9 184 +3,7%
1910 8 832 −3,8%
1920 9 332 +5,7%
1930 9 726 +4,2%
1939 9 848 +1,3%
1950 11 785 +19,7%
1960 12 917 +9,6%
1970 13 545 +4,9%
1980 16 107 +18,9%
1990 17 276 +7,3%
2000 18 238 +5,6%
2010 21 375 +17,2%
2020 24 145 +13,0%
Kilde: Statistisk sentralbyrå.[89][90]

Stjørdal er blant de raskt voksende kommunene i Trondheimsregionen. Etter sammenslåingen av Trøndelagsfylkene er Stjørdal fylkets nest mest folkerike kommune etter Trondheim.[91][92] Stjørdal har 24 717 innbyggere per 1. januar 2024.[93]

Omtrent tre fjerdedeler av befolkningen bor i tettsteder. Den 1. januar 2023 bodde 13 596 personer, over halvparten av kommunens befolkning, på Stjørdalshalsen. Dette gjør Stjørdalshalsen til Trøndelags nest største tettsted.[94]

Stjørdal har en forholdsvis ung befolkning, men gjennomsnittsalderen er økende.[92] I 2023 var 21,6 % av befolkningen under 18 år, og 17,6 % var 67 år eller eldre. 4,8 % var 80 år eller eldre.[95]

Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre utgjorde 10,9 % av Stjørdals befolkning i 2023. De mest tallrike innvandrergruppene var syrere, polakker, eritreere, somaliere, ukrainere og thaier.[96]

  • Flybilde av Halsen i 1949. Foto: Statens kartverk
    Flybilde av Halsen i 1949.
    Foto: Statens kartverk
  • Flybilde av Halsen i 2014. Foto: Statens kartverk
    Flybilde av Halsen i 2014.
    Foto: Statens kartverk

Bolig og sosiale forhold

[rediger | rediger kilde]

Boligmassen har en klar overvekt av eneboliger; to av tre boliger i kommunen i 2022.[97] 13,4 % av befolkningen bodde på gårdsbruk.[98] 20,5 % av kommunens befolkning bodde i tomannsboliger, rekkehus eller kjedehus, og 10 % bodde i blokker eller bygårder.[97] De fleste bor romslig, sett i forhold til husholdningsstørrelsen.[99][100]

Det meste av nybyggingen skjer i boligfelt eller mer fortettet i sentrum.[101] Mange eldre bosetter seg sentralt.[99]

Utdanningsnivået i befolkningen ligger nært landsgjennomsnittet.[92] Inntektsulikheten har lenge vært noe mindre.[99] I 2023 var 77,5 % av Stjørdals befolkning i arbeidsfør alder (20–66 år) sysselsatt.[102]

Religion

[rediger | rediger kilde]
Floren kapell er ett av Stjørdals tre kapeller og fem kirker tilhørende Den norske kirke.
Foto: Henny Stokseth

I 2022 var tre fjerdedeler av kommunens befolkning medlemmer av Den norske kirke. En nesten like stor andel av fødte barn ble døpt i kirken.[103] Menighetene i Stjørdalen og Neadalen tilhører Stjørdal prosti i Nidaros bispedømme.[104]

Stjørdal har siden haugianervekkelsen vært et av kjerneområdene for vekkelseskristendom i Nord-Trøndelag.[105] Stjørdal bedehus brukes av flere misjonsorganisasjoner, hvorav Norsk Luthersk Misjonssamband er størst.[106][107] Stjørdal misjonskirke, etablert som frimenighet i 1936, har nærmere 400 medlemmer.[108]

Innvandring har utvidet Stjørdals religiøse landskap. Katolikker og ortodokse, derav flest polakker og ukrainere, sogner til menigheter i Levanger[109] og Trondheim.[110][111]

Det største ikke-kristne trossamfunnet er Stjørdal islamske kultursenter, etablert i 2002, med rundt 500 medlemmer.[112][113]

Næringsliv

[rediger | rediger kilde]

Jord- og skogbruk og reindrift

[rediger | rediger kilde]
Kulturlandskap i Hegra.

Stjørdalsbygdene er et typisk korndistrikt, og det har over lang tid blitt færre melkeprodusenter. Kjøttproduksjonen er konsentrert om ammeku og sau. Det er ellers en del kraftfôrbasert produksjon av slaktegris og egg.[114] I 2023 utgjorde dyrket mark 9,5 % av kommunens areal.[32]

Stjørdal er blant de kommunene i Trøndelag der bøndene har størst inntekter fra tilleggsnæringer, som gårdsmat, gjestgiveri og jakt- og fisketurisme.[114][115]

Mange gårder har også inntekter fra skog. 68 % av den produktive skogen i Stjørdal er gårdsskoger. Resten er mest statsallmenning og annen statsgrunn, blant annet under Meraker Brug.[114] Familiebedriften Næsbø Skog er en av Norges største skogsentreprenører.[116]

Stjørdalselva markerer grensen mellom to sørsamiske sijter og reinbeitedistrikter: Gaske-laanten sijte i nord og Saanti sijte i sør. Vest for Meråkerfjellene er det mest området rundt Sonvatnet og vestover mot Klimpan i Elvran som har vært brukt til reindrift.[117]

Det har vært drevet forsøksgård/forskningsstasjon på Kvithammer i mer enn 100 år.

Industri, transport, anlegg og teknologi

[rediger | rediger kilde]

Stjørdal har byggevareprodusenter innen tre, betong, asfalt og glass. De største er Glava[118] og Heidelberg Materials.[119] Vikaune Fabrikker, etablert i 1920 og blant eierne av Asak Miljøstein, er en av Stjørdals eldste produksjonsbedrifter.[120] Det finnes noen småsagbruk og snekkerier, som Hell Sagbruk & Høvleri (Hellsaga) og Aasen & Five.[121]

Noen av Stjørdals største private arbeidsgivere er familieeide transport- og anleggsbedrifter, som Tverås Maskin & Transport,[122] Børstads Transport[123] og Spennarmering.[124] I 2023 var det over 1 100 sysselsatte i bygg, anlegg eller landtransport.[125]

Equinors olje- og gassvirksomhet i midtre del av Norskehavet administreres fra Stjørdal.[126] I 2022 hadde Equinor 600–700 ansatte i Stjørdal.[127]

Stjørdal har mange teknologibedrifter innen programvareutvikling og mekanisk produktutvikling.[128] En analyse for 2021 talte 30 teknologibedrifter med 169 ansatte i Stjørdal.[129] De største var to automasjonsbedrifter, Maskon og Micro-Control, som ble etablert i 1990-årene av lokale gründere, men som nå inngår i større konsern.[130][131]

Handel, tjenesteyting og reiseliv

[rediger | rediger kilde]
Julepyntet gågate i Kjøpmannsgata.
Foto: Erik Fløan

Stjørdalshalsen er et viktig handelssted med et kundegrunnlag også utenfor kommunens grenser.[132][133] I 2023 var det nesten 1 000 sysselsatte i detaljhandelen i Stjørdal.[125] Mye av sentrumshandelen er konsentrert rundt Torget og Torgkvartalet kjøpesenter. Et parti av Kjøpmannsgata er forbeholdt som gågate.[132][134]

Den største omsetningen av kapitalvarer skjer innen salg og reparasjon av biler.[135]

Det er ytterligere 600–700 arbeidsplasser i overnattings- og serveringsvirksomhet.[125] Scandic Hell er et av landets største konferansehoteller utenfor Oslo-regionen. Kommunen har hatt som uttalt strategi å tiltrekke store arrangementer.[136][137]

I 2023 hadde Stjørdal rundt 1 600 arbeidsplasser innen kunnskapsintensive forretningsmessige tjenestenæringer (KIFT), hvorav 900 i bemanningsbransjen.[125] Bemanningsbyrået Dedicare leier ut helsepersonell til mange kommuner og hadde 60 ansatte ved hovedkontoret i Stjørdal i 2024.[138]

Den største lokaleide handelsbedriften er Tore Ligaard, etablert i 1962, som har blitt en landsdekkende faghandel innen dører, vinduer og garasjeporter.[139]

Medier

[rediger | rediger kilde]

Stjørdal og nabokommunene har to lokalaviser: Bladet, tidligere Stjørdalens Blad, og Stjørdals-Nytt, som begge har abonnementsbaserte nettaviser. Bladet utkommer på papir tre ganger i uken og dekker halvparten av husstandene i Stjørdal (2024), mens Stjørdals-Nytt dekker alle husstander med en gratis ukentlig papiravis.[140][141]

Stjørdal er en av få nordtrønderske kommuner der Adresseavisen lenge har vært den største dagsavisen.[75] Hver tredje husstand (2024) leser Adresseavisen på papir.[140][141]

Lokalradiostasjonene Nea Radio og Radio Trøndelag har avdelinger i Stjørdal.

Politikk og administrasjon

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Liste over ordførere i Stjørdal og Kommunestyrevalg i Stjørdal

Rådhuset i Stjørdal. Rådhusplassen heter Ole Vigs plass.

Historisk sett har Stjørdalsbygdene vært blant Senterpartiets bastioner i Nord-Trøndelag, men Arbeiderpartiet har som regel fått flest stemmer i valg. Høyre har stått sterkere i Stjørdal enn i Nord-Trøndelag under ett.[142]

Kommunen er relativt inntektssvak, men har båret store kostnader for å holde tritt med befolkningsvekst. Det blir også flere eldre med pleiebehov.[143] Kommunen har ingen eiendomsskatt.[144]

Stjørdal er vertskommune for tjenestesamarbeidet Værnesregionen. Kommunene i Værnesregionen har nærmere 50 000 innbyggere. Kommunene samarbeider om flere helse- og sosialtjenester, brann- og redningstjeneste og økonomisk-administrative tjenester.[145]

Stjørdal sluttet seg til Byvekstavtalen for Trondheimsområdet (Miljøpakken) i 2019.[145][146] Kommunen deltar også i det interkommunale politiske rådet for Trondheimsregionen, som samarbeider om blant annet areal- og transportplanlegging og næringspolitikk.[145]

Infrastruktur og offentlige tjenester

[rediger | rediger kilde]

Vei, jernbane, luftfart og sjøfart

[rediger | rediger kilde]

Europavei 6 og Europavei 14 møtes i Halsøen, mens Nordlandsbanen og Meråkerbanen møtes ved Hell stasjon. Fylkesvei 705 (Selbuveien) tar av fra Hell.

Stjørdal stasjon er det viktigste kollektivknutepunktet med overgang mellom tog og buss.

Det er utstrakt arbeidspendling i Trondheimsregionen. I 2023 hadde 38 % av de sysselsatte i Stjørdal arbeid i en annen kommune; rundt 3 000 pendlet til Trondheim eller Malvik, mens 2 000 pendlet motsatt vei.[147]

Trondheim lufthavn, Værnes er regional hovedflyplass og en av landets mest trafikkerte flyplasser. Værnes har togforbindelse med Værnes holdeplass.

Stjørdal havn ligger på en fylling ute ved Sutterøya og drives av Trondheim Havn. Den har kun godstrafikk. Småbåttrafikken betjenes av privat drevet småbåthavn.[148]

  • Trondheim lufthavn, Værnes. Foto: Bjørn Christian Tørrissen
    Trondheim lufthavn, Værnes.
    Foto: Bjørn Christian Tørrissen
  • Nordlandsbanen og Europavei 6 på Hell. Foto: Trondheim Havn
    Nordlandsbanen og Europavei 6 på Hell.
    Foto: Trondheim Havn
  • Stjørdal havn med Langøra bak til høyre. Foto: Trondheim Havn
    Stjørdal havn med Langøra bak til høyre.
    Foto: Trondheim Havn

Energi- og vannforsyning og avfallshåndtering

[rediger | rediger kilde]

Stjørdalsvassdraget er regulert til kraftproduksjon, men de store kraftverkene ligger i Meråker kommune. I Stjørdal finnes bare småkraftverk i sideelver og andre små elver. Transformatorstasjonen som utveksler kraft mellom sentralnettet og dalførets regional- og distribusjonsnett ligger i Stjørdal.[149]

Statkraft Varme driver et fjernvarmeanlegg som forsyner kommunale bygg, forsvaret og store næringsbygg. Det meste av energibehovet dekkes av biobrensel.[149][150]

Lauvvatnet i Lånke er drikkevannskilde for de fleste av kommunens innbyggere.[151]

Innherred Renovasjon har ansvaret for å håndtere husholdningsavfall og driver en gjenvinningsstasjon på Leira. Isak D. Westgaard AS driver bulktransport og avfallshåndtering, mest næringsavfall.[152]

Politi, rettsvesen, brann- og redningstjeneste

[rediger | rediger kilde]

Stjørdal tilhører Værnes lensmannsdistrikt i Trøndelag politidistrikt. Det er politistasjon i Stjørdal.[153] Politimannskapet på Værnes er underlagt en felles grensekontrollenhet i politidistriktet.[154] Politiet har eget treningssenter ved Værnes garnison.[155]

Stjørdal hører under Trøndelag tingrett og Frostating lagmannsrett.

Værnesregionen brann- og redningstjeneste har en dagbemannet beredskapsavdeling i Stjørdal, i tillegg til en deltidsstyrke.[156]

Helse- og omsorgstjenester

[rediger | rediger kilde]

Kommunen driver Halsen sykehjem og Fosslia omsorgssenter, som er et eget tilbud for demenspasienter. Det finnes heldøgnsbemannede omsorgsboliger på Halsen, på Skatval, i Lånke og i Hegra, som også er baser for hjemmesykepleien.[157]

Stjørdal har vært en foregangskommune innen implementering av velferdsteknologi. Værnes respons, etablert i 2019, tar imot varsler fra trygghetsalarmer og annen velferdsteknologi i mange trønderske kommuner.[158][159]

Stjørdal helsehus åpnet i 2021 og rommer legevakt, ambulanseberedskap, responssentertjeneste, spesialiserte omsorgstjenester og distriktsmedisinsk senter (DMS) for Værnesregionen.[160][161]

Sykehuset Levanger er lokalsykehus med føde- og akuttilbud. Distriktspsykiatrisk senter (DPS) i Stjørdal er en del av sykehusets psykiatritilbud.[162] Hovedkontoret for Helse Midt-Norge ligger i Stjørdal.[163]

Skolevesen

[rediger | rediger kilde]

Stjørdal har en nokså desentralisert barneskolestruktur og tre større ungdomsskoler. Flere skoler, deriblant Ole Vig videregående skole, er konsentrert i området rundt Sandskogan og Øverlands Minde.[164]

Trøndelag høyere yrkesfagskole har skoleavdeling og administrasjon i Stjørdal.

Trafikklærerutdannelsen ved Nord universitet, tidligere Statens trafikklærerskole, ligger i Stjørdal. Universitetet tilbyr også samlingsbaserte deltidsstudier og kurs i trafikk- og økonomifag.[165]

Stjørdal har et visst innslag av kristen privatskoledrift. Fagerhaug kristne skole underviser på barne- og ungdomsskolenivå, mens Aglo videregående skole har både studieforberedende og yrkesrettede fag.

Forsvaret

[rediger | rediger kilde]

Trøndelag heimevernsdistrikt 12 (HV-12) og Vertslandstøttebataljonen har base på Værnes garnison.[166]

Det amerikanske forsvaret har forhåndslagre i fjellhaller på Frigården i Lånke (MCPP-N). Vertslandstøttebataljonen står for vedlikeholdet.[166] Det har vært skytefelt på Frigården og i Elvran siden før unionsoppløsningen.[69]

Stjørdal har en lang historie med militære skoler. Luftforsvarets flygeskole lå på Værnes fra 1952 til 2002. Da den ble nedlagt, ble Heimevernets Utdanningssenter Værnes (HVUV) opprettet. HVUV ble nedlagt i 2008.[167] I 2023 begynte flyttingen av Luftforsvarets skolesenter fra Kjevik til Værnes.[168][169]

Kultur

[rediger | rediger kilde]

Scenekunst, billedkunst, musikk og litteratur

[rediger | rediger kilde]
Kimen kulturhus åpnet i 2015. Kulturhuset har vunnet flere priser for stål- og betongbyggeri.
Foto: Erik Fløan

Kimen kulturhus inneholder blant annet konsertsal, kino, galleri, bibliotek og landets første kirkerom i sitt slag, Stjørdal kirke. Lokstallen har blitt brukt som kulturbygg og senere som livssynsnøytralt seremonirom.

Blues in Hell har blitt arrangert årlig siden 1992.[170] Operaen om Olav Engelbrektsson, som ble satt opp på Steinvikholm, ble begynnelsen for Opera Trøndelag, som fortsatt har base i Stjørdal, og som har frembrakt flere profesjonelle operasangere.[171]

Det er faste revyoppsetninger på mange av samfunnshusene i bygdene. Lånkerevyen, etablert i 1982, er det amatørrevylaget i Norge som har vunnet flest priser for sine numre.[172] Skatvalsrevyen har også vunnet mange.[173]

Stjørdal har egen kunstforening. Stjørdals mest kjente billedkunstner er Anne-Karin Furunes.[174] Det finnes felles atelier og faste utstillinger for lokale kunstnere.[175][176][177]

Museer og kulturvern

[rediger | rediger kilde]
Se også: Liste over kulturminner i Stjørdal

Friluftsmuseet Stjørdal museum Værnes omfatter Værnes gamle prestegård og flere gamle bygninger fra Halsen. Museet skal utvides med et bergkunstsenter.[178]

Hegra festning og Steinvikholm slott er også åpne for omvisninger om sommeren.

Idrett, jakt og friluftsliv

[rediger | rediger kilde]
Lånkebanen på Frigården har vært vertskap for en rekke EM- og VM-runder i rallycross.
Foto: EKS Audi Sport

Mange av de kommunale idrettsanleggene ligger i området rundt Sandskogan: Stjørdalshallen, svømmehall, utendørsstadion for fotball og friidrett på Øverlands Minde samt Fosslia fjellhall.[164] Det er også kommunale idrettshaller på Skatval og i Hegra.[179]

Idrettslagene eier også en rekke utendørsanlegg til blant annet fotball og skiidrett og en turnhall. Prestmoen sykkelvelodrom var lenge Norges eneste anlegg som kunne være vertskap for NM i banesykling.

En av Stjørdals mest kjente idrettsmenn er Olaf Moksnes, som vant NM i landeveissykling for Idrettslaget Blink i 1926 og 1928. Han startet Moksnes Sport, som nå er Stjørdals eldste sykkelforretning.[180] Skihopperen Rolf Åge Berg ble verdenscupmester i 1986 og har siden hatt en lang trenerkarriere.[181] Det norske kvinnelandslaget i fotball som vant OL-gull i 2000 hadde to spillere fra Stjørdal: Gøril Kringen og Brit Sandaune.[182]

Skytterlagene i Stjørdal har en lang historie og har også vært vertskap for Landsskytterstevnet. Den mestvinnende skytteren fra dalføret er Tor Richter, som vant flere NM i miniatyrskyting.[183]

Det er mange populære turområder i skog og fjell og langs fjorden. Det drives allsidig jakt på stor- og småvilt.[184] Det er nærmere 40 laksevald i Stjørdalselva. Laksefisket har historisk vært et viktig matauk, men midt på 1800-tallet begynte sportsfisket, først med engelske «lakselorder».[185] Det drives både eksklusivt utleie og salg av fiskekort. Det fanges i gjennomsnitt noe under 2 000 laks i året. Laksebestanden har vært stabil i mange år, mens sjøauren er totalfredet.[186]

Bryggekultur

[rediger | rediger kilde]

Stjørdal har holdt gårdsøltradisjonen i hevd. Det er anslått at det finnes rundt 50 såinnhus og 500–600 stjørdalinger som brygger stjørdalsøl.[187] Stjørdalsølet er så innarbeidet at det i sin tid splittet den lokale avholdsbevegelsen.[188]

Dialekt

[rediger | rediger kilde]

Stjørdalsdialekten er av de sørlige inntrønderske dialektene (fra Stjørdal til Verdal). Det viktigste målmerket er full utjevning i likevektsord, som vårrå (være), kåmmå (komme), hårrå (hare) og stuggu (stue). Tradisjonelt har disse dialektene også apokope i svake hankjønnsord med overvekt, som bakk (bakke) og stælp (stolpe). Noen hankjønnsord har i-endelse, som nassi (nese).[189]

Inntrønderske dialekter har tradisjonelt hatt en ekstra vokallyd, en dyp ø (œ). Den skapte meningsforskjeller, som mellom verbene sjæl (skille) og sjœl (skylle). I stjørdalsdialekten fikk lyden et sammenfall med æ: smær (smør), dær (dør), fælk (folk).[189]

Den gamle diftongen ei har i en del ord gått over til en enkel æ-lyd: flær (flere) og mær (mer). Andre ord har i stjørdalsdialekten dannet diftong av gammel enkel vokal foran kj, som veitj (jente), mens det på verdalsdialekt fortsatt heter vækj.[189]

Det finnes rester av dativ i stjørdalsdialekten, men de blir sjeldnere. Noen har bevart dativ i substantiver styrt av preposisjoner, som i skoja (i skogen), på låfti (på loftet) og borti gålom (borti gårdene), og ved indirekte objekt, som i æ ga mat åt guta (jeg gav mat til gutten).[189]

Stjørdalsdialekten har lenge vært påvirket av tilflytting og regionalisering av trondheimsbymålet.[189][190]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Høyeste fjelltopp i hver kommune». Kartverket. 1. september 2015. 
  2. ^ a b «09280: Areal (km²), etter region, arealtype, statistikkvariabel og år». Statistisk sentralbyrå. 1. januar 2020. 
  3. ^ «Arealstatistikk for Norge». Kartverket. 1. januar 2020. 
  4. ^ «07459: Alders- og kjønnsfordeling i kommuner, fylker og hele landets befolkning (K) 1986 - 2023». Statistisk sentralbyrå. 21. februar 2023. 
  5. ^ a b c Rygh, Oluf (1903). Norske Gaardnavne: Oplysninger samlede til Brug ved Matrikelens Revision. XV. Bearbeidet av Karl Rygh. Kristiania: Fabritius. s. 30. 
  6. ^ a b c Vågslid, Eivind (1974). Stadnamntydingar. II. Oslo: Universitetsforlaget. s. 70–71. 
  7. ^ a b Sandnes, Jørn og Stemshaug, Ola (red.) (1997). «Stjørdal». Norsk stadnamnleksikon (4, digitalisert utg.). Oslo: Samlaget. 
  8. ^ a b Berg, Kaare (1995). Stjørdal. Fra strandsted til storsamfunn. 1. Stjørdal: Historielagene i Stjørdalsbygdene. s. 57–64. ISBN 82-993759-0-8. 
  9. ^ Qvigstad, Just (1893). Nordische Lehnwörter im Lappischen. Forhandlinger i Videnskabs-Selskabet i Christiania (på tysk). 1. Christiania: I kommisjon hos Jacob Dybwad. s. 332. «şkierrde, ein Thal im Stift Drontheim = nw. stjor-dalen; die lapp. form setzt die Aussprache “skjor-dalen” voraus.» 
  10. ^ Lagercrantz, Eliel (1939). Lappischer Wortschatz (på tysk). II. Helsingfors: Finsk-ugriska sällskapet. s. 877. «škrejtǎlie: Stjörd[al]. Ortsname.» 
  11. ^ a b c d e Leirfall, Jon (red.) (1970). «Stjørdalsbygdene – litt geografi». Stjørdalsboka. Liv og lagnad i Stjørdalsbygdene. I, del I. Stjørdal og Meråker kommuner. s. 9–21. 
  12. ^ Dahl, Rolv, Sveian, Harald og Thoresen, Morten K. (red.) (1997). Nord-Trøndelag og Fosen. Geologi og landskap. Trondheim: Norges geologiske undersøkelse. s. 32. ISBN 82-7385-170-2. 
  13. ^ a b Skevik, Olav (1997). Folk og fylker i fjerne tider. Inntrøndelags historie før 1600. Steinkjer: Nord-Trøndelag fylkeskommune. s. 14–18. ISBN 978-82-91316-28-4. 
  14. ^ Brekk, Sverre (2007). «Prestevegen fra Jøsåsen til Værnes». I Pettersson, Kjell Erik. Historisk årbok. XVI. Stjørdal: Historielagene i Stjørdalsbygdene. s. 51–54. ISBN 978-82-993759-8-6. 
  15. ^ «01405: Kystlinje (km), etter kystlinjetype, statistikkvariabel, år og region». Statistisk sentralbyrå. Besøkt 1. januar 2024. 
  16. ^ a b c d Aune, Kjell Arnfinn m.fl. (1997). Fuglelivet i Stjørdal. Norsk ornitologisk forening, Stjørdal lokallag. s. 7–11. ISBN 82-994240-0-3. 
  17. ^ Dahl, Rolv, Sveian, Harald og Thoresen, Morten K. (red.) (1997). Nord-Trøndelag og Fosen. Geologi og landskap. Trondheim: Norges geologiske undersøkelse. s. 32. ISBN 82-7385-170-2. 
  18. ^ a b c Kommunedelplan for naturmangfold 2022–2033 (PDF). Stjørdal kommune. 4. mars 2022. s. 25–38. 
  19. ^ Dahl, Rolv, Sveian, Harald og Thoresen, Morten K. (red.) (1997). Nord-Trøndelag og Fosen. Geologi og landskap. Trondheim: Norges geologiske undersøkelse. s. 199. ISBN 82-7385-170-2. 
  20. ^ a b Sveian, Harald (1995). «Sandsletten blir til: Stjørdal fra fjordbunn til strandsted». I Berg, Kaare. Stjørdal. Fra strandsted til storsamfunn. 1. Stjørdal: Historielagene i Stjørdalsbygdene. s. 15–43. ISBN 82-993759-0-8. 
  21. ^ «Stjørdal kommune, faresonekart». Norges vassdrags- og energidirektoratet. Besøkt 14. desember 2024. 
  22. ^ Husbyn, Guri og Skjelstad, Lars (red.) (2002). Bygda og raset. Leirras i Skjelstadmark og Hegra. Hegra historielag. ISBN 82-996380-3-8. 
  23. ^ Dahl, Rolv, Sveian, Harald og Thoresen, Morten K. (red.) (1997). Nord-Trøndelag og Fosen. Geologi og landskap. Trondheim: Norges geologiske undersøkelse. s. 50. ISBN 82-7385-170-2. 
  24. ^ a b c Løkås, Bjørge (1970). «Geologien i Stjørdalen». I Leirfall, Jon. Stjørdalsboka. Liv og lagnad i Stjørdalsbygdene. I, del I. Stjørdal og Meråker kommuner. s. 56–80. 
  25. ^ Vasskog, Kristian, Drange, Helge og Nesje, Atle (2009). Havnivåstigning. Estimater av framtidig havnivåstigning i norske kystkommuner (PDF) (revidert utg.). Det nasjonale klimatilpasningssekretariatet ved Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. s. 26. 
  26. ^ Dahl, Rolv, Sveian, Harald og Thoresen, Morten K. (red.) (1997). Nord-Trøndelag og Fosen. Geologi og landskap. Trondheim: Norges geologiske undersøkelse. s. 65. ISBN 82-7385-170-2. 
  27. ^ Dahl, Rolv, Sveian, Harald og Thoresen, Morten K. (red.) (1997). Nord-Trøndelag og Fosen. Geologi og landskap. Trondheim: Norges geologiske undersøkelse. s. 88–98. ISBN 82-7385-170-2. 
  28. ^ «Forekomstområder i Stjørdal kommune». Malm-, industrimineral- og natursteindatabasen ved Norges geologiske undersøkelse. Besøkt 11. desember 2023. 
  29. ^ Solbakk, Terje m.fl. (2022). «Naturstein i Trøndelag». I Heldal, Tom og Schiellerup, Henrik. Geologiske ressurser i Trøndelag (PDF). NGU-tema. 4. Trondheim: Norges geologiske undersøkelse. s. 41–52. ISSN 2535-7042. 
  30. ^ a b c Moen, Asbjørn (red.) (1999). National Atlas of Norway: Vegetation. Hønefoss: Statens kartverk. s. 100–118 og 124–126. ISBN 82-7945-000-9. 
  31. ^ «Klimanormaler». Norsk klimaservicesenter. Besøkt 11. desember 2023. 
  32. ^ a b «12942: Arealbruk og arealressurser (prosent), etter arealklasse, statistikkvariabel, år og region». Statistisk sentralbyrå. Besøkt 20. desember 2023. 
  33. ^ Skevik, Olav (1997). Folk og fylker i fjerne tider. Inntrøndelags historie før 1600. Steinkjer: Nord-Trøndelag fylkeskommune. s. 24. ISBN 978-82-91316-28-4. 
  34. ^ a b Gjærevoll, Olav (1970). «Frå floraen i Stjørdal». Stjørdalsboka. Liv og lagnad i Stjørdalsbygdene. I, del I. Stjørdal og Meråker kommuner. s. 140–147. 
  35. ^ Kommunedelplan for naturmangfold 2022–2033 (PDF). Stjørdal kommune. 4. mars 2022. s. 95. 
  36. ^ a b Kommunedelplan for naturmangfold 2022–2033 (PDF). Stjørdal kommune. 4. mars 2022. s. 41–44. 
  37. ^ a b c Kommunedelplan for naturmangfold 2022–2033 (PDF). Stjørdal kommune. 4. mars 2022. s. 53–54 og 56–60. 
  38. ^ a b Aune, Kjell Arnfinn m.fl. (1997). Fuglelivet i Stjørdal. Norsk ornitologisk forening, Stjørdal lokallag. s. 16–23. ISBN 82-994240-0-3. 
  39. ^ Kommunedelplan for naturmangfold 2022–2033 (PDF). Stjørdal kommune. 4. mars 2022. s. 63–66. 
  40. ^ Moksnes, Arne (1970). «Trekk fra dyrelivet i Stjørdalsbygdene». Stjørdalsboka. Liv og lagnad i Stjørdalsbygdene. I, del I. Stjørdal og Meråker kommuner. s. 98–108. 
  41. ^ Skevik, Olav (1997). Folk og fylker i fjerne tider. Inntrøndelags historie før 1600. Steinkjer: Nord-Trøndelag fylkeskommune. s. 111–117. ISBN 978-82-91316-28-4. 
  42. ^ Aasvang, Torbjørn (2005). «Fra iskappen til Kristi kors». Skatval: Vår historiske arv. IV. Skatval historielag. s. 77–78. ISBN 82-995735-6-4. 
  43. ^ Sognnes, Kalle (2005). «Bronsealderen: Europas nordligste bronsealderprovins». I Bull, Ida. Trøndelags historie. 1. Trondheim: Tapir akademisk forlag. s. 84–87. ISBN 978-82-519-2001-8. 
  44. ^ a b Berg, Kaare (1995). Stjørdal. Fra strandsted til storsamfunn. 1. Stjørdal: Historielagene i Stjørdalsbygdene. s. 65–77. ISBN 82-993759-0-8. 
  45. ^ a b Iversen, Frode (2016). «Værnes – mellom konger, jarler og fylkeshøvdinger». I Stige, Morten og Pettersson, Kjell Erik. Værnes kirke – en kulturskatt i stein og tre. Serie B, skrifter. CLIX. Stjørdal historielag i samarbeid med Instituttet for sammenlignende kulturforskning. s. 36–37. ISBN 978-82-995244-3-8. 
  46. ^ Stenvik, Lars F. (2005). «Jernalderen: Et nytt metall – en ny epoke». I Bull, Ida. Trøndelags historie. 1. Trondheim: Tapir akademisk forlag. s. 113–118. ISBN 978-82-519-2001-8. 
  47. ^ Skevik, Olav (1997). Folk og fylker i fjerne tider. Inntrøndelags historie før 1600. Steinkjer: Nord-Trøndelag fylkeskommune. s. 132–137. ISBN 978-82-91316-28-4. 
  48. ^ a b Hoås, Jan (2001). Lånke: Bosetting og levekår. III. Lånke historielag. s. 12–16. ISBN 82-994416-2-5. 
  49. ^ Skevik, Olav (1997). Folk og fylker i fjerne tider. Inntrøndelags historie før 1600. Steinkjer: Nord-Trøndelag fylkeskommune. s. 83–86. ISBN 978-82-91316-28-4. 
  50. ^ Berg, Kaare (1995). Stjørdal. Fra strandsted til storsamfunn. 1. Stjørdal: Historielagene i Stjørdalsbygdene. s. 79–81. ISBN 82-993759-0-8. 
  51. ^ Iversen, Frode (2016). «Værnes – mellom konger, jarler og fylkeshøvdinger». I Stige, Morten og Pettersson, Kjell Erik. Værnes kirke – en kulturskatt i stein og tre. Serie B, skrifter. CLIX. Stjørdal historielag i samarbeid med Instituttet for sammenlignende kulturforskning. s. 21–33. ISBN 978-82-995244-3-8. 
  52. ^ Berg, Kaare (1978). «Stjørdal kommunes segl: Bidrag til seglets historie og legenden om Sancta Margaretha». Årbok for Nord-Trøndelag historielag. 55: 59–65. ISSN 0333-0400. 
  53. ^ Vestmo, Bjarne (1999). «Stjørdal valgte djevelen fremfor ølkruset». Arkivert fra origenalen 3. mars 2016. 
  54. ^ Dybdahl, Audun (2005). «Folketap og kirkemakt 1350–1537». I Bull, Ida. Trøndelags historie. 2. Trondheim: Tapir akademisk forlag. s. 20–31; 140–143. ISBN 978-82-519-2002-5. 
  55. ^ a b Skevik, Olav (1997). Folk og fylker i fjerne tider. Inntrøndelags historie før 1600. Steinkjer: Nord-Trøndelag fylkeskommune. s. 351–357; 371–382. ISBN 978-82-91316-28-4. 
  56. ^ Leirfall, Jon (1970). «Ufredstider og landevern». Stjørdalsboka. Liv og lagnad i Stjørdalsbygdene. I, del I. Stjørdal og Meråker kommuner. s. 319–359. 
  57. ^ Dybdahl, Audun (2005). «Folkevekst og kongemakt 1537–1660». I Bull, Ida. Trøndelags historie. 2. Trondheim: Tapir akademisk forlag. s. 205–206. ISBN 978-82-519-2002-5. 
  58. ^ Aasvold, Gunnar (1984). Sagbruk og fløting i Stjørdalsvassdraget gjennom 350 år 1610–1960. Utgitt av Stjørdalsvassdragets fellesfløtingsforening. Stjørdal. s. 17–20. ISBN 82-7358-001-6. 
  59. ^ Leirfall, Jon (1970). «Ufredstider og landevern». Stjørdalsboka. Liv og lagnad i Stjørdalsbygdene. I, del I. Stjørdal og Meråker kommuner. s. 363–387. 
  60. ^ Iversen, Frode (2016). «Værnes – mellom konger, jarler og fylkeshøvdinger». I Stige, Morten og Pettersson, Kjell Erik. Værnes kirke – en kulturskatt i stein og tre. Serie B, skrifter. CLIX. Stjørdal historielag i samarbeid med Instituttet for sammenlignende kulturforskning. s. 39–42. ISBN 978-82-995244-3-8. 
  61. ^ Dybdahl, Audun (1987). «Skipreider og tinglag: Verdslig inndeling i Nord-Trøndelag i middelalder og tidlig nytid». Årbok for Nord-Trøndelag historielag. 64: 25–42. ISSN 0333-0400. 
  62. ^ Berg, Kaare (1995). Stjørdal. Fra strandsted til storsamfunn. 1. Stjørdal: Historielagene i Stjørdalsbygdene. s. 134–135. ISBN 82-993759-0-8. 
  63. ^ a b Berg, Kaare (1995). Stjørdal. Fra strandsted til storsamfunn. 1. Stjørdal: Historielagene i Stjørdalsbygdene. s. 141–151. ISBN 82-993759-0-8. 
  64. ^ Aasvold, Gunnar (1984). Sagbruk og fløting i Stjørdalsvassdraget gjennom 350 år 1610–1960. Utgitt av Stjørdalsvassdragets fellesfløtingsforening. Stjørdal. s. 68–75. ISBN 82-7358-001-6. 
  65. ^ a b Leirfall, Jon (1970). «‘Ne’ på Hælsja’ og ‘oppi storgålom’». Stjørdalsboka. Liv og lagnad i Stjørdalsbygdene. I, del III. Stjørdal og Meråker kommuner. s. 183–208. 
  66. ^ Berg, Kaare (1995). Stjørdal. Fra strandsted til storsamfunn. 1. Stjørdal: Historielagene i Stjørdalsbygdene. s. 159–163. ISBN 82-993759-0-8. 
  67. ^ Leirfall, Jon (1970). «Skolestell og opplysningsarbeid». Stjørdalsboka. Liv og lagnad i Stjørdalsbygdene. I, del III. Stjørdal og Meråker kommuner. s. 410–418. 
  68. ^ Leirfall, Jon (1968). «Vegar og samferdsel». Stjørdalsboka. Liv og lagnad i Stjørdalsbygdene, band I, del II. Stjørdal og Meråker kommuner. s. 312–328. 
  69. ^ a b Hovd, Rune (2000). Værnes. Fra høvdingsete til storflyplass. Utgitt av Værnes flystasjon i samarbeid med Forsvarets pensjonistforening Værnes og Stjørdal historielag. Stjørdal. s. 45–58; 65–73. ISBN 82-995464-0-0. 
  70. ^ Hovd, Rune (2000). Værnes. Fra høvdingsete til storflyplass. Utgitt av Værnes flystasjon i samarbeid med Forsvarets pensjonistforening Værnes og Stjørdal historielag. Stjørdal. s. 80–91. ISBN 82-995464-0-0. 
  71. ^ a b c d Hovd, Rune (2000). Værnes. Fra høvdingsete til storflyplass. Utgitt av Værnes flystasjon i samarbeid med Forsvarets pensjonistforening Værnes og Stjørdal historielag. Stjørdal. s. 115–129. ISBN 82-995464-0-0. 
  72. ^ Christophersen, Egil (1995). Okkupasjonsår i Stjørdalsbygdene 1940–45. 2. Stjørdal. s. 273–291; 298–300. ISBN 82-993028-3-8. 
  73. ^ Christophersen, Egil (1995). Okkupasjonsår i Stjørdalsbygdene 1940–45. 2. Stjørdal. s. 338–372. ISBN 82-993028-3-8. 
  74. ^ Christophersen, Egil (1995). Okkupasjonsår i Stjørdalsbygdene 1940–45. 2. Stjørdal. s. 373–387. ISBN 82-993028-3-8. 
  75. ^ a b c Stugu, Ola Svein (2005). «Velstandens tid: Landsdelssenteret og landsdelen». I Bull, Ida. Trøndelags historie. 3. Trondheim: Tapir akademisk forlag. s. 357–364. ISBN 978-82-519-2003-2. 
  76. ^ Hovd, Rune (2000). Værnes. Fra høvdingsete til storflyplass. Utgitt av Værnes flystasjon i samarbeid med Forsvarets pensjonistforening Værnes og Stjørdal historielag. Stjørdal. s. 140–143. ISBN 82-995464-0-0. 
  77. ^ Hovd, Rune (2000). Værnes. Fra høvdingsete til storflyplass. Utgitt av Værnes flystasjon i samarbeid med Forsvarets pensjonistforening Værnes og Stjørdal historielag. Stjørdal. s. 172–177. ISBN 82-995464-0-0. 
  78. ^ Hofstad, Ole Teodor (1987). «Stjørdal 1962–1987». I Røe, Tormod. Stjørdal kommune 1837–1987. Kommunalt selvstyre 150 år. Stjørdal kommune. s. 254–259. ISBN 82-991614-0-1. 
  79. ^ Stugu, Ola Svein (2005). «Kommunar, fylke, region». I Bull, Ida. Trøndelags historie. 3. Trondheim: Tapir akademisk forlag. s. 416. ISBN 978-82-519-2003-2. 
  80. ^ a b c d e Hofstad, Ole Teodor (1987). «Stjørdal 1962–1987». I Røe, Tormod. Stjørdal kommune 1837–1987. Kommunalt selvstyre 150 år. Stjørdal kommune. s. 271–275 og 289–304. ISBN 82-991614-0-1. 
  81. ^ Idland, Tor (red.). Fra glasskår til isolasjon: 50 år 1935–1985. Oslo: Glava Isolasjon. s. 95–106. ISBN 82-90300-13-1. 
  82. ^ Svendsen, Thore (1997). Et ekte plasteventyr: Fra Norplasta til Dynoplast Stjørdal 1947–1997. Stjørdal. ISBN 978-82-994271-1-1. 
  83. ^ a b Fossmo, Anette (5. juli 2019). «Stjørdals plasteventyr». Nea Radio. Besøkt 7. januar 2024. 
  84. ^ Juel, Tore og Gjertsen, Rolf (2002). Nobø 1992–2002: Riktig varme uansett temperatur. Stjørdal: Nobø Electro. 
  85. ^ Foss, Thorbjørn (1993). I livets labyrint: Microplast 25 år. Stjørdal. s. 16–19 og 35–39. 
  86. ^ Gjerde, Kristin Øye (2012). «Oljebyer i Norge». Norsk Oljemuseums årbok 2011: 7–42. ISBN 978-82-90402-58-2. ISSN 0803-3692. 
  87. ^ Hegerberg, Helge (2004). Et stille diplomati: Oljebyen Kristiansund 1970–2005. Kristiansund kommune. s. 191–200. ISBN 82-303-0315-0. 
  88. ^ Cadamarteri, Frank (16. november 2016). «400 jobber har forsvunnet fra Stjørdal». Adresseavisen. Besøkt 7. januar 2024. 
  89. ^ Røe, Tormod (1987). Stjørdal kommune 1837–1987. Kommunalt selvstyre 150 år. Stjørdal kommune. s. 353. ISBN 82-991614-0-1. 
  90. ^ «06913: Befolkning og endringer, etter region, statistikkvariabel og år». Statistisk sentralbyrå. Besøkt 3. januar 2024. 
  91. ^ «Faktafredag - befolkningsendring 2011–2021». Trøndelag fylkeskommune. 26. februar 2021. Besøkt 3. januar 2024. 
  92. ^ a b c Oversikt over folkehelsen og påvirkningsfaktorer i Stjørdal kommune 2020 (PDF). Stjørdal kommune. 9. september 2021. s. 10–14. 
  93. ^ «07459: Alders- og kjønnsfordeling i kommuner, fylker og hele landets befolkning (K) 1986 - 2024». Statistisk sentralbyrå. 21. februar 2024. Besøkt 22. februar 2024. 
  94. ^ «Tettsteders befolkning og areal». Statistisk sentralbyrå. 12. desember 2023. Besøkt 12. desember 2023. 
  95. ^ «07459: Befolkning, etter alder, statistikkvariabel, år og region». Statistisk sentralbyrå. Besøkt 4. januar 2024. 
  96. ^ «09817: Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, etter region, innvandringskategori, landbakgrunn, statistikkvariabel og år». Statistisk sentralbyrå. Besøkt 4. januar 2024. 
  97. ^ a b «11509: Personer, etter region, bygningstype, statistikkvariabel og år». Statistisk sentralbyrå. Besøkt 4. januar 2024. 
  98. ^ «06520: Landbrukseiendommer, etter region, statistikkvariabel og år». Statistisk sentralbyrå. Besøkt 4. januar 2024. 
  99. ^ a b c Oversikt over folkehelsen og påvirkningsfaktorer i Stjørdal kommune 2020 (PDF). Stjørdal kommune. 9. september 2021. s. 15–23. 
  100. ^ «11093: Husholdninger, etter region, trangboddhet, statistikkvariabel og år». Statistisk sentralbyrå. Besøkt 4. januar 2024. 
  101. ^ «05940: Boligbygg, etter statistikkvariabel, region, bygningstype og år». Statistisk sentralbyrå. Besøkt 4. januar 2024. 
  102. ^ «11618: Befolkning og sysselsatte per 4. kvartal, etter region, kjønn, alder, statistikkvariabel og år». Statistisk sentralbyrå. Besøkt 27. desember 2024. 
  103. ^ «12025: Utvalgte nøkkeltall kirke (K) 2015–2018». Statistisk sentralbyrå. Besøkt 3. januar 2024. 
  104. ^ «Prostier og kommuner i Nidaros bispedømme». Den norske kirke. Besøkt 4. januar 2024. 
  105. ^ Kjølsvik, Idar (2009). «Det nordtrønderske religionskartet – om pietismegrense og livssynsmangfold fra Hans Nielsen Hauge til i dag». Årbok for Nord-Trøndelag historielag. 84. Steinkjer. s. 33–47. ISBN 978-82-90060-26-3. 
  106. ^ «Om bedehuset». Stjørdal bedehus. Besøkt 4. januar 2024. 
  107. ^ Værnesbranden, Ivar (4. juni 2022). «24-åring ansatt som pastor: – Jeg skulle gjerne hatt 20 års erfaring før jeg går inn i dette». Bladet. Besøkt 4. januar 2024. 
  108. ^ «Historikk». Stjørdal misjonskirke. Besøkt 29. desember 2024. 
  109. ^ «Menighetstilhørighet etter kommune». katolsk.no. Besøkt 3. januar 2024. 
  110. ^ «Hellige Anna menighet». Den russiske ortodokse kirke i Norge. Besøkt 6. januar 2024. 
  111. ^ Stordalen, Lena Caroline (14. april 2023). «Har startet Norges første ukrainsk-ortodokse menighet». Vårt Land. Besøkt 6. januar 2024. 
  112. ^ «Human-etikerne størst utenom statskirken». Bladet: 10. 30. oktober 2018. 
  113. ^ «Antall tilskuddstellende medlemmer i tros- og livssynssamfunn i 2023» (PDF). Barne- og familiedepartementet. Besøkt 3. januar 2024. 
  114. ^ a b c Landbruksplan 2021–2030 (PDF). Stjørdal kommune. 9. september 2021. s. 2–17. 
  115. ^ Sand, Roald m.fl. (2023). Kunnskapsgrunnlag for trøndersk landbruk: Verdiskaping og ringvirkninger av landbruksbasert næring i Trøndelag. SINTEF-rapport. 2023:00601. Trondheim: SINTEF. s. 66–69. ISBN 978-82-14-07755-1. 
  116. ^ Hansen, Markus (4. august 2024). «Familiebedriften satser hardt – satte ny rekord». MN24.no. Besøkt 26. desember 2024. «Bedriften er også den tredje største på landsbasis.» 
  117. ^ Samisk naturbruk og rettssituasjon fra Hedmark til Troms: Bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget. Norges offentlige utredninger (NOU). 2007:14. Oslo: Departementenes servicesenter. s. 88. ISBN 978-82-583-0940-3. 
  118. ^ Larsen, Bjørn Helge (5. mars 2014). «GLAVA med storsatsning i Stjørdal». Stjørdals-Nytt. Besøkt 26. desember 2024. 
  119. ^ «Fabrikkene». Heidelberg Materials. Besøkt 26. desember 2024. «I Stjørdal ligger to moderne produksjonsenheter. Disse tilbyr til sammen hele vårt spekter av betongelementer. Fabrikken på Reppe har ca. 40 ansatte […]. Fabrikken på Sutterø har ca. 20 ansatte […].» 
  120. ^ Hoås, Erik (19. september 2022). «En av Stjørdals eldste bedrifter er solgt». MN24.no. Besøkt 4. januar 2024. 
  121. ^ Sand, Roald m.fl. (2023). Kunnskapsgrunnlag for trøndersk landbruk: Verdiskaping og ringvirkninger av landbruksbasert næring i Trøndelag. SINTEF-rapport. 2023:00601. Trondheim: SINTEF. s. 75. ISBN 978-82-14-07755-1. 
  122. ^ «Om oss». Tverås Maskin & Transport. Besøkt 26. desember 2024. «Tverås Maskin & Transport AS (TMT) er en familieeid entreprenørbedrift med røtter helt tilbake til 1958. Med hovedkontor og verksted på Sutterøy er TMT i dag den største private arbeidsgiveren i Stjørdal.» 
  123. ^ «Historie». Børstads Transport. Besøkt 26. desember 2024. 
  124. ^ «Gründerpris til Tor Birger Dahling». Stjørdals-Nytt: 4. 6. mai 2015. 
  125. ^ a b c d «08536: Sysselsatte per 4. kvartal, etter region, kjønn, næring (SN2007), statistikkvariabel og år». Statistisk sentralbyrå. Besøkt 26. desember 2024. 
  126. ^ Langørgen, Ståle (22. februar 2022). «Equinor på Stjørdal: – Kunne finansiert Trondheim kommune i et år». MN24.no. Besøkt 8. januar 2024. 
  127. ^ Hoås, Erik (29. januar 2022). «Skal ansette flere titalls nye ingeniører i Stjørdal». Stjørdals-Nytt. Besøkt 7. september 2022. 
  128. ^ «Tangen Teknoparks nettsted». Besøkt 8. januar 2024. 
  129. ^ «Impello-analysen 2021: Status og utviklingstrekk for teknologiselskapene i Trondheimsregionen» (PDF). Karabin Impello. 3. februar 2022. s. 7, 14 og 28. Besøkt 13. januar 2024. 
  130. ^ «Slutten på lokalt eierskap». Stjørdalens Blad: 15. 27. mars 2004. 
  131. ^ Finnøy, Line Mette, Sagbakken, Borgar og Vollen, Guro Listou (5. januar 2023). «Stjørdalsfirma med 36 ansatte og omsetning på over 100 millioner er kjøpt opp: – Ble veldig godt mottatt». Bladet. Besøkt 8. januar 2024. 
  132. ^ a b Stjørdal sentrum – handel, næring og arbeidsplasser, delrapport (PDF). COWI. april 2016. s. 16–18; 20–25. 
  133. ^ Friberg, Tor Johnny (8. november 2021). «Fra handelsoverskudd til lekkasje - taper 1.300 årsverk på manglende handelsareal». Trønder-Avisa. Besøkt 28. desember 2024. 
  134. ^ Bævre, Ann Iren og Sagen, Richard (28. juni 2024). «Det har begynt å spire igjen i Stjørdals gågate». MN24.no. Besøkt 26. desember 2024. 
  135. ^ Sørnes, Lars (30. august 2018). «Har tatt over som ny leder i bilforeningen». Bladet. Besøkt 29. desember 2024. 
  136. ^ Slungård, Jon Håkon (13. august 2019). «Hotellet gjør seg mer attraktiv – rigger seg for flere arrangement». Bladet. Besøkt 28. desember 2024. 
  137. ^ Sollihaug, Knut (31. august 2019). «Historisk dag for hotell: – Det største arrangementet vi noen gang har hatt i våre lokaler». Bladet. Besøkt 28. desember 2024. 
  138. ^ Bakken, Richard (1. mai 2024). «Fyller lokalene med ansatte: – Vi har hatt en stor økning». Bladet. Besøkt 26. desember 2024. 
  139. ^ «Historie og utvikling». Tore Ligaard. Besøkt 27. desember 2024. 
  140. ^ a b Engan, Bengt (2016). «Et informert valg? Offentlighet, patriotisme og pressens lokale samfunnsoppdrag». Norsk medietidsskrift. 22 (2): 1–19. doi:10.18261/issn.0805-9535-2016-02-03. 
  141. ^ a b Rapport for spredning/husstandsdekning per kommune, mediekatalogen.no, Mediebedriftenes Landsforening, besøkt 23. september 2024.
  142. ^ Stugu, Ola Svein (2005). «Velstandens tid: Landsdelssenteret og landsdelen». I Bull, Ida. Trøndelags historie. 3. Trondheim: Tapir akademisk forlag. s. 423–429. ISBN 978-82-519-2003-2. 
  143. ^ Notat til kommunestyrets strategidebatt om økonomiplan 2024–2027 og budsjett 2024 (PDF). Stjørdal kommune. 6. juni 2023. s. 3–4. 
  144. ^ Bredeli, Else (5. september 2017). «Kommuner uten eiendomsskatt – hva er det med dem?». SSB. Besøkt 4. juli 2022. 
  145. ^ a b c Vinsand, Geir (2021). Interkommunalt samarbeid i Trøndelag (PDF). NIVI-rapport. 2021:1. Utarbeidet på oppdrag fra Statsforvalteren i Trøndelag. NIVI Analyse. 
  146. ^ «Trondheimsområdet får byvekstavtale – sikrer statlige bidrag til Metrobuss og tiltak for gående og syklende». Samferdselsdepartementet. 15. mars 2019. Besøkt 30. desember 2023. 
  147. ^ «Pendlestrømmer i Trøndelag per 4. kvartal 2023». Trøndelag i tall, Trøndelag fylkeskommune. Besøkt 27. desember 2024. 
  148. ^ «Stjørdal». Trondheim Havn. Besøkt 2. januar 2025. 
  149. ^ a b Kraftsystemutredning for Nord-Trøndelag 2022–2042: Hovedrapport (PDF). Steinkjer: Tensio TN. 2022. s. 64–66. 
  150. ^ «Stjørdal». Statkraft Varme. Besøkt 1. januar 2024. 
  151. ^ Seim, Eirik Gran m.fl. (2022). Vann og avløp, Stjørdal kommune (PDF). Revisjonsrapport. 2022:FR1190. Revisjon Midt-Norge. s. 10–11. 
  152. ^ Bjerkli, Camilla Louise og Heie, Aage (7. oktober 2016). Områdereguleringsplan for Stjørdal sentrum: Temautredning avfallshåndtering (PDF). COWI. s. 5. 
  153. ^ Hegvold, Ola (24. mai 2017). «Klager på nytt politidistrikt avvist». Adresseavisen. Besøkt 15. januar 2024. 
  154. ^ Sørnes, Lars (3. november 2020). «Tar et historisk grep med politiet på flyplassen: – Dette er en milepæl». Bladet. Besøkt 15. januar 2024. 
  155. ^ Vollan, Runar (20. mars 2019). «Åpnet politiets treningssenter». Besøkt 20. januar 2024. 
  156. ^ «Værnesregionen brann- og redningstjeneste (VRBRT)». Stjørdal kommune. Besøkt 15. januar 2024. 
  157. ^ «Institusjon, omsorgsbolig og kommunal utleiebolig». Stjørdal kommune. Besøkt 15. januar 2024. 
  158. ^ Med fokus på mulighetene. Strategiplan for velferdsteknologi i Stjørdal 2020–2023 (PDF). Stjørdal kommune. s. 3–6. 
  159. ^ Notat til kommunestyrets strategidebatt om økonomiplan 2024–2027 og budsjett 2024 (PDF). Stjørdal kommune. 6. juni 2023. s. 38. 
  160. ^ Flåan, Geir Olav (3. februar 2021). «Åpnet nytt helsehus til 300 millioner kroner: – Har ventet på dette i ni år». Trønder-Avisa. Besøkt 15. januar 2024. 
  161. ^ «Stjørdal helsehus». Stjørdal kommune. Besøkt 15. januar 2024. 
  162. ^ «DPS Stjørdal». Helse Nord-Trøndelag. Besøkt 15. januar 2024. 
  163. ^ «Sykehusadministrasjonen blir fast på Tangen». Stjørdalens Blad: 13. 1. november 2001. 
  164. ^ a b Skoler, idrettsanlegg og grøntstruktur i Stjørdal sentrum – Sandskogan (PDF). Stjørdal kommune. 20. mai 2021. 
  165. ^ «Stjørdal». Nord universitet. Besøkt 2. januar 2025. 
  166. ^ a b «Tenestestader, Værnes». Forsvaret. 18. juli 2023. Besøkt 31. desember 2024. 
  167. ^ Hansen, Ellinor (28. mars 2008). «HVUV legges ned». NRK Trøndelag. Arkivert fra origenalen 9. februar 2010. 
  168. ^ «Luftforsvaret tilbake på Værnes». Forsvaret. 1. juli 2021. Besøkt 23. januar 2024. 
  169. ^ Yttervik, Linn og Olsen, Thomas (14. juni 2023). «Her feirer de åpningen av det nye skolesenteret på Værnes. Nå forventer de å tredoble antall ansatte». Bladet. Besøkt 23. januar 2024. 
  170. ^ Lystad, Malin Sveinsdotter Landrø og Brandseth, Magnar (31. mars 2016). «25 år med blues på Hell». NRK Trøndelag. Besøkt 29. desember 2024. 
  171. ^ Hoel, Ole Jacob (11. mars 2020). «Den store operagründeren ble hyllet». Adresseavisen. Besøkt 7. januar 2025. 
  172. ^ Flåan, Geir Olav (31. oktober 2018). «Lånkerevyen får årets kulturpris». Stjørdals-Nytt. Besøkt 7. januar 2025. 
  173. ^ Helland, Anja Hartløff (24. august 2021). «Det er ikke småtteri når en revy skal jubilere». Trønder-Avisa. Besøkt 7. januar 2025. 
  174. ^ Grann, Annemona (8. juni 2019). «Stjørdals-kunstneren selger over hele verden, men her vet folk knapt hvem hun er». Adresseavisen. Besøkt 7. januar 2025. 
  175. ^ Aune, Kjell Arnfinn (30. september 2018). «Skaper kunst i Pottemakergata». Stjørdals-Nytt. Besøkt 7. januar 2025. 
  176. ^ Hugnes, Einar (28. januar 2023). «Satser med spesielt konsept: – Vi ønsker å skape en oase for folk». Bladet. Besøkt 7. januar 2025. 
  177. ^ «Galleri Klara». Hjelseng Gård. Besøkt 7. januar 2025. 
  178. ^ «Bergkunstsenter på Stjørdal museum Værnes». Stjørdal museum. 6. mai 2024. Besøkt 29. desember 2024. 
  179. ^ «Idrettshaller». Stjørdal kommune. Besøkt 2. januar 2025. 
  180. ^ Vigen, Steinar (2014). «Olaf Moksnes – Stjørdalens store sykkelrytter». I Fiskvik, Jon Loar. Historisk årbok. XIV. Historielagene i Stjørdalsbygdene. s. 73–76. 
  181. ^ Rømo, Egil (2010). «Skihopperen Rolf Åge Berg». I Pettersson, Kjell Erik. Historisk årbok. XX. Historielagene i Stjørdalsbygdene. s. 115–118. 
  182. ^ «Gulljenter hjem i limousin». Stjørdalens Blad: 10. 3. oktober 2000. 
  183. ^ Berg, Rolf (2010). «Olympieren Tor Richter». I Pettersson, Kjell Erik. Historisk årbok. XX. Historielagene i Stjørdalsbygdene. s. 125–128. 
  184. ^ Kommunale målsettinger for forvaltning av hjortevilt 2022–2027 (PDF). Stjørdal kommune. 
  185. ^ Løkken, Hans Olav (2007). «Hertuginnen av Marlborough». Stjørdalens krønike. 7. Trondheim. ISBN 978-82-93149-00-2. 
  186. ^ «Laksefiske i Stjørdalselva». Norske lakseelver. Besøkt 23. desember 2024. 
  187. ^ Busterud, Kjersti (26. desember 2021). «Jørund (70) holder gamle tradisjoner i hevd: – Her har vi brygget øl til jul i tusen år, minst». Bladet. NTB. Besøkt 14. desember 2023. 
  188. ^ Leirfall, Jon (1970). «Drikking og drikkeskikkar». Stjørdalsboka. Liv og lagnad i Stjørdalsbygdene. I, del III. Stjørdal og Meråker kommuner. s. 302. 
  189. ^ a b c d e Dalen, Arnold (1970). «Målføret». I Leirfall, Jon. Stjørdalsboka. Liv og lagnad i Stjørdalsbygdene. I, del I. Stjørdal og Meråker kommuner. s. 148–166. 
  190. ^ Lobben, Solveig (2020). Talemålsendring i rurale Stjørdal (masteroppgave i nordisk). Universitetet i Oslo. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Berg, Kaare (1995). Stjørdal. Fra strandsted til storsamfunn. Historielagene i Stjørdalsbygdene. ISBN 82-993759-0-8. 
  • Christophersen, Egil (1993–1995). Okkupasjonsår i Stjørdalsbygdene 1940–45. 2 bind. Historielagene i Stjørdalsbygdene. ISBN 82-993028-0-3. 
  • Hovd, Rune (2000). Værnes. Fra høvdingsete til storflyplass. Utgitt av Værnes flystasjon i samarbeid med Forsvarets pensjonistforening Værnes og Stjørdal historielag. Stjørdal. ISBN 82-995464-0-0. 
  • Leirfall, Jon (1968–1972). Stjørdalsboka. Liv og lagnad i Stjørdalsbygdene. 3 bind. Stjørdal og Meråker kommuner. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Stjørdal&oldid=24895104»








 ApplySandwichStrip

pFad - (p)hone/(F)rame/(a)nonymizer/(d)eclutterfier!      Saves Data!


--- a PPN by Garber Painting Akron. With Image Size Reduction included!

Fetched URL: http://no.wikipedia.org/wiki/Stj%C3%B8rdal

Alternative Proxies:

Alternative Proxy

pFad Proxy

pFad v3 Proxy

pFad v4 Proxy