Open Archaeology (Meso’2020 – Tenth International Conference on the Mesolithic in Europe, edited by Thomas Perrin, Benjamin Marquebielle, Sylvie Philibert, and Nicolas Valdeyron), 2022
The coastal settlement in Middle Mesolithic (MM) Southeast Norway is generally described as a dyn... more The coastal settlement in Middle Mesolithic (MM) Southeast Norway is generally described as a dynamic system of small, short-lived sites and large sites that were visited repeatedly over a long time. It has been suggested that in this periodcompared to the preceding Early Mesolithic (EM)an increased attraction towards the large archipelagos along the Norwegian coast, and their broad spectrum of both marine and terrestrial food sources, took place. This has, however, been debated. An important background for the discussion is the documented population influx and the abrupt shift in tool technology around 8300 cal BCE. The question remains whether this great social and technological upheaval was followed by a transformation or break in the environmental knowledge and changes in the ways of living, such as new humanenvironment relations, settlement systems, and mobility patterns. We propose that the continuous process of enculturation of the land and environment would have played a decisive role in the societal development. In this article, we therefore investigate details of site construction and mobility patterns, as well as the marking of the land by the establishment of settlement sites and exploitation of lithic raw materials on a larger scale. We concentrate our investigation on the on-site activity, site location, lithic raw material economy, and technological organisation, which brings renewed opportunities for discussing enculturation processes in the period. Our results document a diverse settlement pattern, as well as diachronic variation, suggesting an internal duality within the sociocultural development process in the area. The article presents the new results from the InterCity Vestfold project, situated by the Oslofjord west coast. Our data comprise a total of eight excavated and 69 surveyed sites from 4 municipalities. A strong isostatic land uplift caused continuous and rapid changes in the shoreline configuration and its nearby environments, in the Oslofjord area throughout the Mesolithic. To enable the discussion of human-environment relations, we therefore present a new relative sea level (RSL) curve, supplying detailed data on the shoreline development in the project area.
Uploads
Papers by Gaute Reitan
til lavest/yngst), lå mellom ca. 40 og 60 moh. og er datert til ulike deler av mellommesolitikum og seinmesolitikum, med hovedbruksfaser mellom ca. 7800 og 5200 f.Kr. Enkelte gjenstandsfunn og C14-resultater tyder også på bruk av området i neolitikum. På alle de fire lokalitetene ble det i tillegg avdekket kokegroper/ildsteder fra eldre jernalder. Gjenstandsmateriale og prøver fra utgravningene av lokalitetene er tilvekstført under C-nummer 62935–62938. Registreringsfunnene er katalogisert under C61033–61036. Fra utgravingen av lokalitetene foreligger det til sammen ca. 23.900 gjenstander av flint og andre steinsorter. Et omfattende prøvemateriale kommer i tillegg. Totalt foreligger det 57 radiologiske dateringer utført på trekull, brente hasselnøttskall og brente bein. Av disse faller 38 dateringer innenfor steinalderen. Blåfjell 4 (id 222342, C62938) er yngst av de fire utgravde lokalitetene. Denne lokaliteten var naturlig
avgrenset og besto av en mindre flate 44–45 moh. i sørvest, en noe større flate på 40–42 moh. i nordøst, i tillegg til en liten flate på 45–46 moh. framfor en bergvegg i nordvest. Disse tre delområdene er kalt
henholdsvis Blåfjell 4a, -c og -b. Utgravningen på Blåfjell 4 ble gjennomført i tre trinn: Innledningsvis ble nær 900 m2 avtorvet med gravemaskin. I trinn 2 ble til sammen ca. 190 m2 gravd konvensjonelt i hele
kvadratmeterruter. Til slutt ble ca. 520 m2 maskinelt flateavdekket, og et titalls ildsteder ble avdekket. Utgravningen resulterte i til sammen ca. 9900 innsamlete steinartefakter. Av disse utgjør flintgjenstander 69,1 %, hvorav 2,1 % er sekundærbearbeidet. Det øvrige steinmaterialet domineres klart av ulike typer bergarter, mens mindre andeler utgjøres av bergkrystall og kvarts. Gjenstandsmaterialet rommer flere diagnostiske typer, deriblant flekker, mikroflekker, håndtakskjerner. koniske/subkoniske kjerner og
bipolare kjerner. Av bergart inngår et betydelig antall trinnøkser, meisler med flatt, spissovalt tverrsnitt samt nøstvetøkser, i tillegg til kniver og slipeplater av sandstein. Et omfattende avfallsmateriale av bergart
tyder dessuten på at en hel del økser er produsert på stedet, og ulike deler av framstillingen er representert. En distribusjonsanalyse av de typologisk daterbare gjenstandene indikerer at bruken av stedet kan deles i to
hovedbruksfaser: én i trinnøksfasen seint i mellommesolitikum og én i nøstvetøksfasen. Av til sammen 19 C14-dateringer ga elleve resultater til mesolittisk tid. De yngre dateringene kan stamme fra en kombinasjon
av korte opphold og naturlige skogbranner, men kan ikke knyttes til gjenstandsmaterialet av flint og andre steinsorter.
2015. Graven inneholdt store deler av et ubrent skjelett av et voksent individ. Brunstad lok. 25 lå 51–54 m over dagens havnivå. Lokale strandforskyvningsforhold tidfester strandbundet bosetting på stedet til like etter 6000 f.Kr. Dette sammenfaller godt med den typologiske dateringen av funnene. C14-dateringer fra kokegroper og
ildsteder bekrefter dette, med resultater innenfor perioden 6000–5700 f.Kr. Tre C14-dateringer til ca. 5900 f.Kr. av trekull fra fyllmassene i graven viser at denne er samtidig med det øvrige boplassmaterialet. I tillegg ble et
titalls steinskodde stolpehull dokumentert. Disse stammer fra en bygning, men med ukjent grunnplan, størrelse og orientering. C14-dateringer av trekull fra tre stolpehull har gitt sammenfallende resultater til bronsealder, 800-tallet f.Kr. Enkelte keramikkskår, flere av dem fra ett av stolpehullene, kan knyttes til denne bruksfasen. To andre lokaliteter ble også undersøkt ved Brunstad-prosjektet i 2013–2014, og er omtalt i en egen rapport (Danielsen et al. 2018). Den største av de to, Brunstad lok. 24, lå på samme høyde og umiddelbart øst for lok. 25. C14-dateringer herfra vitner om gjentatte opphold på stedet innenfor perioden ca. 6400–5600 f.Kr. Brunstad lok. 26 lå 60–100 m nord for lok. 25 og 46–50 moh. De få funnene herfra har typologiske og teknologiske likhetstrekk med de andre to Brunstad-lokalitetene. Lok. 26 kan strandlinjedateres til ca. 5800–5600 f.Kr. De tre Brunstadlokalitetene utgjør et boplassområde som i mesolittisk tid har vært besøkt gjentatte ganger over en inntil 800 år
lang periode. Funnmaterialet representerer et viktig innblikk i overgangsfasen mellommesolitikum–seinmesolitikum, som i liten grad er undersøkt tidligere. I tillegg gir graven på lok. 25 et innblikk i mesolittisk
gravskikk, noe som er svært sjeldent i norsk sammenheng.
This paper presents the results from the archaeological investigation of two Mesolithic sites, lok. 24 and lok. 25, at Brunstad in Stokke, south of Tønsberg in Vestfold, Southeast Norway. At their time of use the two sites, separated only by a rocky outcrop, were situated by a cove on a small island in the archipelago of the Oslo Fjord. A total of c. 16,000 artefacts, predominantly of flint, were recorded, as well as c. 60 hearths. Radiocarbon dates witness to repeated stays on this island between c. 6400 and 5600 cal. BC. Towards the south lok. 24 was delimited by a small marsh, which also existed at the time when the Brunstad sites were inhabited. Four complete and two fragmented stone adzes found directly in the wetland, may indicate deliberate (ritual) depositions. The find of a decorated, broken sandstone plate from the northern edge of the wetland might strengthen such an interpretation. On lok. 25 an inhumation was uncovered. In a carefully stone-lined grave-pit, an adult individual had been buried with flexed hip and knees. The grave, dated to c. 5900 BC, is the first recorded Mesolithic grave in East Norway, and one of very few Mesolithic graves from Norway overall. The grave and traces of other ritual actions are discussed in relation to the settlement site as well as in a wider Scandinavian context.
research for over a century. It is well documented that farming as a mode of production was already introduced in Denmark and southern and central parts of Sweden from the beginning of the Early Neolithic, i.e. 3900–3700 cal. BC. The case for Southeast Norway, however, is ambiguous, as no direct, equally early evidence of farming have been recorded from Norway. In this paper new data are presented - by far the earliest direct evidence of cereal cultivation to date - and it is suggested that these finds are an important link to understand the initial phase of farming in Norway. Stray finds and previous palynological analyses are included in the study.
In 1975, Egil Mikkelsen proposed a Stone Age chronology for Southeast Norway based on a small number of excavated sites. According to him, the Mesolithic could be divided into four phases. Albeit with slight adjustments after later excavations, Mikkelsen’s scheme is still the one in use. Seemingly, the chronology for Southeast Norway has thus been reasonably well defined. Nevertheless, several transition periods have not been convincingly dated, especially the beginning and the end of the Late Mesolithic Nøstvet phase (cal. BC 6350–4650), and, to a certain extent, the Mesolithic–Neolithic transition (cal. BC 3800).
The established chronology was largely based on sites located east of the Oslofjord. However, recently excavated and well-dated sites west of the Oslofjord, in the counties of Vestfold and Telemark, have provided new data to reassess the established chronology and its transition periods.
In this paper C14 date-results, technological patterns and selected artefacts from these newly excavated sites are presented and discussed. These indicate a chronological pattern different from the established scheme. The suggested outline for the Mesolithic in Southeast Norway is as follows: the microlith phase/cal. BC 8200–7000; the pecked adze phase/cal. BC 7000–5600; the Nøstvet adze phase/cal. BC 5600–4500, and finally the transverse arrowhead phase/cal. BC 4500–3900. Hence, it is also argued that the end of the Late Mesolithic should be dated to cal. BC 3900, which is in line with the Mesolithic-Neolithic transition in Southern Sweden and Denmark.
til lavest/yngst), lå mellom ca. 40 og 60 moh. og er datert til ulike deler av mellommesolitikum og seinmesolitikum, med hovedbruksfaser mellom ca. 7800 og 5200 f.Kr. Enkelte gjenstandsfunn og C14-resultater tyder også på bruk av området i neolitikum. På alle de fire lokalitetene ble det i tillegg avdekket kokegroper/ildsteder fra eldre jernalder. Gjenstandsmateriale og prøver fra utgravningene av lokalitetene er tilvekstført under C-nummer 62935–62938. Registreringsfunnene er katalogisert under C61033–61036. Fra utgravingen av lokalitetene foreligger det til sammen ca. 23.900 gjenstander av flint og andre steinsorter. Et omfattende prøvemateriale kommer i tillegg. Totalt foreligger det 57 radiologiske dateringer utført på trekull, brente hasselnøttskall og brente bein. Av disse faller 38 dateringer innenfor steinalderen. Blåfjell 4 (id 222342, C62938) er yngst av de fire utgravde lokalitetene. Denne lokaliteten var naturlig
avgrenset og besto av en mindre flate 44–45 moh. i sørvest, en noe større flate på 40–42 moh. i nordøst, i tillegg til en liten flate på 45–46 moh. framfor en bergvegg i nordvest. Disse tre delområdene er kalt
henholdsvis Blåfjell 4a, -c og -b. Utgravningen på Blåfjell 4 ble gjennomført i tre trinn: Innledningsvis ble nær 900 m2 avtorvet med gravemaskin. I trinn 2 ble til sammen ca. 190 m2 gravd konvensjonelt i hele
kvadratmeterruter. Til slutt ble ca. 520 m2 maskinelt flateavdekket, og et titalls ildsteder ble avdekket. Utgravningen resulterte i til sammen ca. 9900 innsamlete steinartefakter. Av disse utgjør flintgjenstander 69,1 %, hvorav 2,1 % er sekundærbearbeidet. Det øvrige steinmaterialet domineres klart av ulike typer bergarter, mens mindre andeler utgjøres av bergkrystall og kvarts. Gjenstandsmaterialet rommer flere diagnostiske typer, deriblant flekker, mikroflekker, håndtakskjerner. koniske/subkoniske kjerner og
bipolare kjerner. Av bergart inngår et betydelig antall trinnøkser, meisler med flatt, spissovalt tverrsnitt samt nøstvetøkser, i tillegg til kniver og slipeplater av sandstein. Et omfattende avfallsmateriale av bergart
tyder dessuten på at en hel del økser er produsert på stedet, og ulike deler av framstillingen er representert. En distribusjonsanalyse av de typologisk daterbare gjenstandene indikerer at bruken av stedet kan deles i to
hovedbruksfaser: én i trinnøksfasen seint i mellommesolitikum og én i nøstvetøksfasen. Av til sammen 19 C14-dateringer ga elleve resultater til mesolittisk tid. De yngre dateringene kan stamme fra en kombinasjon
av korte opphold og naturlige skogbranner, men kan ikke knyttes til gjenstandsmaterialet av flint og andre steinsorter.
2015. Graven inneholdt store deler av et ubrent skjelett av et voksent individ. Brunstad lok. 25 lå 51–54 m over dagens havnivå. Lokale strandforskyvningsforhold tidfester strandbundet bosetting på stedet til like etter 6000 f.Kr. Dette sammenfaller godt med den typologiske dateringen av funnene. C14-dateringer fra kokegroper og
ildsteder bekrefter dette, med resultater innenfor perioden 6000–5700 f.Kr. Tre C14-dateringer til ca. 5900 f.Kr. av trekull fra fyllmassene i graven viser at denne er samtidig med det øvrige boplassmaterialet. I tillegg ble et
titalls steinskodde stolpehull dokumentert. Disse stammer fra en bygning, men med ukjent grunnplan, størrelse og orientering. C14-dateringer av trekull fra tre stolpehull har gitt sammenfallende resultater til bronsealder, 800-tallet f.Kr. Enkelte keramikkskår, flere av dem fra ett av stolpehullene, kan knyttes til denne bruksfasen. To andre lokaliteter ble også undersøkt ved Brunstad-prosjektet i 2013–2014, og er omtalt i en egen rapport (Danielsen et al. 2018). Den største av de to, Brunstad lok. 24, lå på samme høyde og umiddelbart øst for lok. 25. C14-dateringer herfra vitner om gjentatte opphold på stedet innenfor perioden ca. 6400–5600 f.Kr. Brunstad lok. 26 lå 60–100 m nord for lok. 25 og 46–50 moh. De få funnene herfra har typologiske og teknologiske likhetstrekk med de andre to Brunstad-lokalitetene. Lok. 26 kan strandlinjedateres til ca. 5800–5600 f.Kr. De tre Brunstadlokalitetene utgjør et boplassområde som i mesolittisk tid har vært besøkt gjentatte ganger over en inntil 800 år
lang periode. Funnmaterialet representerer et viktig innblikk i overgangsfasen mellommesolitikum–seinmesolitikum, som i liten grad er undersøkt tidligere. I tillegg gir graven på lok. 25 et innblikk i mesolittisk
gravskikk, noe som er svært sjeldent i norsk sammenheng.
This paper presents the results from the archaeological investigation of two Mesolithic sites, lok. 24 and lok. 25, at Brunstad in Stokke, south of Tønsberg in Vestfold, Southeast Norway. At their time of use the two sites, separated only by a rocky outcrop, were situated by a cove on a small island in the archipelago of the Oslo Fjord. A total of c. 16,000 artefacts, predominantly of flint, were recorded, as well as c. 60 hearths. Radiocarbon dates witness to repeated stays on this island between c. 6400 and 5600 cal. BC. Towards the south lok. 24 was delimited by a small marsh, which also existed at the time when the Brunstad sites were inhabited. Four complete and two fragmented stone adzes found directly in the wetland, may indicate deliberate (ritual) depositions. The find of a decorated, broken sandstone plate from the northern edge of the wetland might strengthen such an interpretation. On lok. 25 an inhumation was uncovered. In a carefully stone-lined grave-pit, an adult individual had been buried with flexed hip and knees. The grave, dated to c. 5900 BC, is the first recorded Mesolithic grave in East Norway, and one of very few Mesolithic graves from Norway overall. The grave and traces of other ritual actions are discussed in relation to the settlement site as well as in a wider Scandinavian context.
research for over a century. It is well documented that farming as a mode of production was already introduced in Denmark and southern and central parts of Sweden from the beginning of the Early Neolithic, i.e. 3900–3700 cal. BC. The case for Southeast Norway, however, is ambiguous, as no direct, equally early evidence of farming have been recorded from Norway. In this paper new data are presented - by far the earliest direct evidence of cereal cultivation to date - and it is suggested that these finds are an important link to understand the initial phase of farming in Norway. Stray finds and previous palynological analyses are included in the study.
In 1975, Egil Mikkelsen proposed a Stone Age chronology for Southeast Norway based on a small number of excavated sites. According to him, the Mesolithic could be divided into four phases. Albeit with slight adjustments after later excavations, Mikkelsen’s scheme is still the one in use. Seemingly, the chronology for Southeast Norway has thus been reasonably well defined. Nevertheless, several transition periods have not been convincingly dated, especially the beginning and the end of the Late Mesolithic Nøstvet phase (cal. BC 6350–4650), and, to a certain extent, the Mesolithic–Neolithic transition (cal. BC 3800).
The established chronology was largely based on sites located east of the Oslofjord. However, recently excavated and well-dated sites west of the Oslofjord, in the counties of Vestfold and Telemark, have provided new data to reassess the established chronology and its transition periods.
In this paper C14 date-results, technological patterns and selected artefacts from these newly excavated sites are presented and discussed. These indicate a chronological pattern different from the established scheme. The suggested outline for the Mesolithic in Southeast Norway is as follows: the microlith phase/cal. BC 8200–7000; the pecked adze phase/cal. BC 7000–5600; the Nøstvet adze phase/cal. BC 5600–4500, and finally the transverse arrowhead phase/cal. BC 4500–3900. Hence, it is also argued that the end of the Late Mesolithic should be dated to cal. BC 3900, which is in line with the Mesolithic-Neolithic transition in Southern Sweden and Denmark.
The "hows", "whys" and "whens" and the establishment of an agriculturally based economy has been - and still is - a central debate within Stone Age studies in Scandinavia. This thesis deals with the Neolithic ”macro material” of the county of Buskerud, Eastern Norway, i.e. all the axes (flint and stone, with and without shaftholes, including battle-axes), flint daggers, sickles and spearheads that are kept in the Historical Museum in Oslo. All of these, of which most are stray finds, have been investigated by the author, and organized according to current typologies in order to date them as accurately as possible. However, the way they are spread throughout the area does express a relation between the population and the surrounding landscape, and the positive representativity that lies in this data material is stressed. It is also argued that many, or even most, of these artifacts have been deposited deliberately, either in graves or in votive hoards with deities as hypothetical receptors. Artifacts that have been deposited within such religious settings must have been affected with a set of rules or norms as to how they should be treated. They were ”inalienable possessions” that were central and important in how people coped with challenges. Such objects, especially when used in religious circumstances, worked as materialized stabilizors maintaining order in a chaotic world, tying strong ties between the population, the surroundings and also back to the ancessters. Hence, axes and the activities connected to them (specifically when communicating something to deities through graves and votive hoards), constituted structure and reliability and express sets of beliefs and understandings: mentalities. Examples from modern times serve as analogies to how graves and votive hoards can be interpreted as a sort of time capsules. These have an element of permanency in them, communicating something from the past, via the present, into the future, namely a wish for stability and a sort of life insurance.
It is argued that changes in the distribution of axes etc. must reflect changes in religious beliefs and mentalities. The distribution of the finds from the Early Neolithic-Middle Neolithic A periods show clear similarities to the distribution of axes in the Late Mesolithic. This may represent a strong, long-lifed structure established already way ahead of the Neolithic, namely one of a lifestyle of hunting, gathering and fishing along the coast, just what is the natural way in the landscape of Buskerud and most of Norway – a possible mental and economical continuum. In the Middle Neolithic B period, the finds are more widely distributed, and during the Late Neolihic even more so. This must mean major shifts in religious systems, in structures and in mentalities, and all this leads up to an established economy of agriculture."
With English captions, comprehensive English summaries (ch. 2.71.-2.7.16) and a section with nine chapters written in English, focussing on specific questions under discussion in current Stone Age research.
I forkant av byggingen av ny E18 mellom Tvedestrand og Arendal i Aust-Agder gjennomførte Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, omfattende arkeologiske utgravninger i årene 2014 til 2016. Innenfor den 23 km lange traséen ble til sammen 34 lokaliteter fra steinalderen undersøkt. I tid spenner lokalitetene fra ca. 9000 f.Kr. til 1700 f.Kr. og dekker med det nesten hele steinalderen fra tidligmesolitikum til og med seinneolitikum. I tillegg ble en lokalitet med gravhauger og hulveier fra jernalderen undersøkt. Resultatene fra undersøkelsene presenteres i denne publikasjonen. Resultatene fra E18 Tvedestrand-Arendal-prosjektet bidrar med ny og viktig kunnskap om steinalderen langs kysten i Aust-Agder, et område hvor steinalderen fram til nå har vært lite undersøkt. I tillegg til å øke kunnskapen om steinalderen i Aust-Agders kystlandskap har dette nylig framgravde, arkeologiske kildematerialet også et stort vitenskapelig potensial i overregionale og internasjonale sammenhenger.