Olivier Panis
| Olivier Panis | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 2. sep. 1966[1] (58 år)Lyon | ||
| Beskjeftigelse | Racerbilfører, idrettsagent, Formel 1-fører | ||
| Barn | Aurélien Panis | ||
| Nasjonalitet |  Frankrike | ||
| Formel 1-karriere | |||
| Sesonger | 1994–1999, 2001–2004 | ||
| Konstruktører | Ligier, Prost Grand Prix, McLaren (som testfører i 2000), BAR, Toyota | ||
| Verdensmester | 0 | ||
| Løp | 158 (157 starter) | ||
| Seiere | 1 | ||
| Pallplasseringer | 5 | ||
| Pole positions | 0 | ||
| Raskeste runder | 0 | ||
| Poeng | 76 | ||
| Debut | Brasils Grand Prix 1994 | ||
| Første seier | Monacos Grand Prix 1996 | ||
| Siste seier | Monacos Grand Prix 1996 | ||
| Siste løp | Japans Grand Prix 2004 | ||
| Plassering 2004 | 14 | ||
Olivier Panis (født 2. september 1966 i Oulins, Lyon) er en fransk racerkjører, mest kjent fra sin 10 år lange karriere som Formel 1-fører.
Karriere
[rediger | rediger kilde]Som de fleste andre førere kjørte Panis gokart tidlig i sin karriere. Han kjørte deretter flere år i «junior»-serier, før han omsider fikk kjøre i det franske Formel 3, hvor han ble mester i 1991. Han havnet deretter i Formel 3000 hvor han vant mesterskapet i 1993.
I 1994, da han var 27 år, ble Panis Formel 1-fører for det franske Ligier-teamet. Han debuterte i Brasils Grand Prix 1994, hvor han fullførte på ellevteplass. Han oppnådde samme sesong en overraskende andreplass på Hockenheim, foran lagkameraten Éric Bernard, og avsluttet sesongen på 11.-plass i førermesterskapet. Han fullførte alle løpene unntatt Frankrike. Han ble imidlertid diskvalifisert fra en niendeplass i Portugal for ulovlig skidblock-slitasje.
I den påfølgende sesongen oppnådde han enda en overraskende andreplass, denne gang i Australia, til tross for at han var to runder bak lederen Damon Hill, og han føyde også en handfull fjerdeplasser til sin merittliste, og var ved sesongslutt nummer 8 i førermesterskapet.
Hans beste resultat, og den største overraskelsen, kom dog utvilsomt i Monaco i 1996. Panis startet på 14.-plass, men på den regnvåte og trange banen passerte han andre konkurrenter en etter en, blant annet Martin Brundle, Mika Häkkinen og Johnny Herbert. Da banen begynte å tørke opp, gjennomførte han et meget godt timet pitstop og skiftet til slicksdekk. Han passerte Eddie Irvine og lå på tredjeplass da både Damon Hills Williams-Renault og Jean Alesis Benetton-Renault måtte gi opp på grunn av tekniske problemer. Kun 4 biler fullførte løpet (foruten Panis: David Coulthard, Johnny Herbert og Heinz-Harald Frentzen), og tross utfordringer fra Coulthard vant Panis løpet, som sluttet etter 75 av de planlagte 78 rundene på grunn av to-timers regelen. Panis' seier var Ligier-teamets første seier på 15 år (og deres siste), og det var den første seieren til en fransk fører i en fransk bil i Monaco på 66 år. Dette var imidlertid det eneste høydepunktet i 1996-sesongen hans, da hans beste plassering ellers var en 5.-plass i Ungarn.
Panis hadde potensial til en stor sesong i 1997, da han kjørte for Alain Prost, som hadde kjøpt Ligier. På Bridgestone-dekk tok han dekkselskapets første pallplassering i Brasil. Han lå på en andreplass i Argentina, men måtte imidlertid bryte løpet. Etter 6 løp lå han på tredjeplass i mesterskapet takket være enda en pallplassering, med andreplass i Spania. Han lå an til å kunne vinne det løpet, men havnet i trafikk over syv runder, hvor han tapte over 6 sekunder til løpslederen Jacques Villeneuve.[2] Sesongen hans fikk imidlertid en brå slutt da han i Canada brakk begge beina i en ulykke i høy hastighet, og han gikk på grunn av dette glipp av de neste syv løpene. Plassen hans i laget ble overtatt av Jarno Trulli, fram til han returnerte til de siste tre løpene i sesongen. Han kom på sjetteplass i Luxembourg, og til tross for at han gikk glipp av nesten halve sesongen, endte han på niendeplass i førermesterskapet med 16 poeng.
1998-sesongen ble elendig for Panis. Han klarte ikke en eneste poengplassering for Prost, delvis på grunn av en upålitelig bil. Den beste plasseringen var en niendeplass i Australia. Året etter fikk han kun to poeng, med sjetteplasser både i Brasil og Tyskland. Etter denne sesongen avsluttet han sitt forhold til Prost-teamet.
Til tross for de vanskelige to forrige sesongene var Panis i betrakting som fører for Williams for 2000-sesongen, men han avslo for i stedet å være testkjører for McLaren. Dette hjalp Panis til å få vist seg fram for andre toppteam i F1, og for 2001-sesongen ble han fører for British American Racing (BAR). BAR var imidlertid ikke det toppteamet han hadde håpet på, og han endte på fjortendeplass i mesterskapet begge sesongene han var der, med totalt 8 poeng. Hans høyeste plassering for BAR var fjerdeplassen i Brasil i 2001. Han avsluttet også debutløpet for BAR-teamet i Australia på fjerdeplass, men fikk en 20-sekunders tidsstraff for brudd på gulflagg-reglene og havnet med det på syvendeplass. På grunn av dette oppnådde også Kimi Räikkönen å score sitt første poeng i F1.
Panis forlot BAR til fordel for Toyotas racingteam i 2003. Han ble signert som fører og for å bidra med sin Formel 1-kunnskap og -erfaring både til teamet, som bare hadde en sesong tidligere, og til sin nye brasilianske lagkamerat, Cristiano da Matta. De første resultatene viste forbedringer, delvis fordi de håndterte den nye enrundeskvalifiseringen godt, men sluttresultatet var ikke mye forskjellig fra de foregående sesongene, ettersom han kom på femtendeplass med 6 poeng.
Panis ble hos Toyota også i 2004, som var hans tiende sesong i Formel 1. I oktober 2004 bekjentgjorde han at han hadde til hensikt å trekke seg tilbake fra racing etter Japans Grand Prix, og at han planla å fortsette for Toyota som testfører i 2005 og 2006. Før han sluttet var han med sine 37 år den eldste aktive føreren i F1. I 2004 scoret han igjen bare 6 poeng, før han til Brasils Grand Prix ble erstattet av sin brasilianske lagkamerat, testføreren Ricardo Zonta.
Han var den nominerte tredjeføreren for Toyota i Frankrike i 2005, men dette var siste gang han deltok i konkurransesammenheng i en Grand Prix-weekend. Den 18. september 2006 annonserte Panis at han sluttet for godt i F1 for å kjøre i andre grener av motorsport.[3] Hans siste tur som Formel 1-testfører fant sted på Jerez i Spania 14. desember 2006.
Panis ble høyt ansett for sin dyktighet som fører. Han ble betraktet som en av de aller beste testførerne av blant andre Mika Häkkinen, som ble opprørt da Panis forlot McLarens testteam for å vende tilbake som fører på fulltid.
Han returnerte til racing i 2008 med Oreca-teamet i Le Mans Series. Han har også arbeidet som konsulent for det franske A1 Grand Prix-teamet[4] og har også deltatt i isracing i det franske Andros Trophy.[5]
Resultater
[rediger | rediger kilde]Fullstendige Formel 1-resultater
[rediger | rediger kilde](Forklaring) (Resultater i uthevet skrift indikerer pole position, resultater i kursiv indikerer raskeste runde)
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ ČSFD, ČSFD person-ID 143524[Hentet fra Wikidata]
- ^ ITV F1 – Spanish Grand Prix 1997, kommentatorer Murray Walker og Martin Brundle
- ^ Grandprix.com-artikkel datert 18. september 2006
- ^ «Olivier Panis joins A1 Team France». a1.gpupdate.net. GPUpdate. 26. september 2007. Besøkt 8. august 2009.
- ^ Alicia Gough (19. juli 2009). «Ice race returns to Alpe D'Huez». OnTheSnow.com. Besøkt 8. august 2009.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (de) Olivier Panis – Munzinger Sportsarchiv
- (en) Olivier Panis – racing-reference.info
- (en) Olivier Panis – Driver Database
- (en) Olivier Panis – Motorsport Stats
- (en) Olivier Panis – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Olivier Panis – galleri av bilder, video eller lyd på Commons