Redningen av de danske jødene

«Danmarks Plass», Jerusalem. Minnetavle med innskrift på dansk, svensk og engelsk. Teksten lyder:
«I oktober 1943 trodsede det danske folk og modstandsbevægelsen nazisternes besættelse af deres land ved at redde deres jødiske landsmænd. I løbet af ti nætter blev næsten alle danske jøder – over syv tusinde mennesker – sendt i sikkerhed over Øresund til Sverige i fiskerbåde og andre småskibe. Den danske modighed og den svenske gæstfrihed gav et uudsletteligt bevis på menneskelige værdier i en barbarisk tid. Israel og verdens jøder vil aldrig glemme.".»

Redningen av de danske jødene var den redningsaksjon som i oktober 1943 sørget for at nesten alle dansker med jødisk bakgrunn kunne slippe bort fra nasjonalsosialistenes jødeforfølgelse til sikkerhet i det nøytrale Sverige. Omkring 7 000 jøder fikk dansker og svensker i fellesskap bragt i sikkerhet. Redningsaksjonen var en av de største aksjoner mot de tyske jødeutryddelser under andre verdenskrig. Som en følge av aksjonen unnslapp nesten alle danske jøder Hitlers konsentrasjonsleirer.

Bakgrunn

Den 9. april 1940 ble Danmark okkupert av en overveldende tysk styrke. I første omgang fikk okkupasjonen (besættelsen på dansk) hverken større konsekvenser for danske kristne eller jøder. Som følge av den danske regjerings forholdsvis velvillige innstilling over for den tyske okkupasjonen, var tyskerne også lydhøre over for danske innvendinger, og regjering og konge fikk lov til å bli sittende. Danmark var et meget uproblematisk land; det muliggjorde visse danske krav til tyskerne. Da den danske regjering forklarte at Danmark ikke hadde noe «jødeproblem», lot de tyske okkupantene derfor dette temaet ligge, da de ikke ville ødelegge det forholdsvis gode forhold landene imellom.

Under den danske utenriksminister Erik Scavenius' besøk i det nasjonalsosialistiske Tyskland i 1941 ble temaet tatt opp av de tyske myndigheter. Et dansk antisemittisk blad benyttet seg av muligheten til et frontalt angrep på danske jøder, og kort etter forsøkte noen å tenne på synagogen i København. Det danske rettssystem straffet både bladets utgivere og ildspåsetterne med bøter og fengsel. De tyske okkupantene tok dette som et klart tegn på hvordan mønster-staten Danmark ville kunne bryte sammen, hvis man valgte å presse hardt på for at få gjennomført diskriminerende lover mot og deportering av jøder.

I løpet av 1943 ble det klart for den danske befolkning at Tyskland sannsynligvis ville tape krigen, og at den tyske okkupasjonen ville avsluttes. Fra Esbjerg spredte det seg fra den 10. august 1943 streiker og uro over det meste av landet. De neste par uker var preget av stor sivil uro, og da den tyske øverstkommanderende general Hermann von Hanneken krevde innførelse av streikeforbud, tyskkontrollert sensur og dødsstraff for sabotasje, så regjeringen seg tvunget til å gå av. Med Danmarks nye status som fullstendig underlagt okkupasjonsmakten ble det såkalte jødeproblemet nå uunngåelig også aktuelt.

Deportasjonsordren og flukten

I andre okkuperte europeiske land var den jødiske befolkningen ved dette tidspunktet stort sett deportert. Om lag 770 av totalt rundt 2 200 norske jøder var deportert året før, og ryktene om konsentrasjonsleirene og gasskamrene var nådd Danmark. Den tyske riksbefullmektige i Danmark, Werner Best, skrev den 8. september 1943 et meget omdiskutert telegram til utenriksministeriet i Berlin, hvor han spurte om, hva han skulle gjøre med jødene i Danmark. Det ble planlagt, at jødene skulle fanges natten mellom 1. oktober og 2. oktober 1943. Datoen var ganske velvalgt. Det var både fredag aften (altså shabbat) og dessuten også Rosj hasjaná, det jødiske nyttår. Det var altså en aften, hvor jøder var opptatt med religiøse ritualer.

Minneplate for Georg Ferdinand Duckwitz på Frieboeshvile for «hans indsats for de danske jøders redning oktober 1943».

Den tyske skipsfartsattaché Georg Ferdinand Duckwitz, lekket den 28. september 1943 informasjon om den forestående deportasjon til formannen for socialdemokratiet Hans Hedtoft, som kontaktet den danske motstandsbevegelse og de danske jøder. Duckwitz hadde på forhånd hemmelig forsikret seg om, at jødene ville få oppholdstillatelse i Sverige. Det mosaiske trossamfunds leder C.B. Henriques og overrabbineren Marcus Melchior fikk advart andre danske jøder om aksjonen ved feiringen av Rosj hasjaná den 29. september og rådet dem til å holde seg borte fra sine hjem og gå i skjul. De følgende dagene spredte nyheten seg hemmelig især blant danske embedsmenn, og det førte til advarselsforsøk ved å se på telefonkataloger for å finne jødisk-klingende navn og advare. Den 15-årige Herbert Pundik ble sammen med en annen jødisk gutt den 29. september hentet i klassen av rektor. «Vi har blitt advart om at jødeforfølgelsen snart begynner» sa han og fortsatte «Dere må heller skynde dere hjem».

De fleste jøder skjulte seg hos venner og bekjente eller i gårder og kirker i nærheten av Øresund. Den eneste måten de kunne komme vekk på var ved hjelp av velvillige fiskere eller skipseiere. Seilasen var ikke lang, kun 5 km på det smaleste av Øresund, og i løpet av de neste par dager lykkedes det å få om lag 7 000 jøder sendt over det smale sundet i sikkerhet i Sverige. Det var noen som krevde overpris for transporten i jakt på en rask profitt, men de ble senere straffet av motstandsbevegelsen og skattemyndighetene. Et av Herbert Pundiks siste minner før den robåt, som skulle frakte dem ut til en større fiskerbåt, la kursen mot det mørke Øresund, var billedet av familievennen P. Nikolajsen, hans kone og kona til den fiskerend som skulle frakte dem over, som inne på stranden strakte sine foldede hender mot himmelen i bønn.

De mange jøder som gjemte seg i de nordsjællandske sommerhusområder i begynnelsen av oktober, kunne i lengden ikke unngå å tiltrekke seg tyskernes oppmerksomhet. I Gilleleje Kirke ble 80 jøder fanget, etter at en dansk pike hadde røpet hemmeligheten til sin kjæreste, en tysk soldat. Det var ellers ved denne anledning, at en ukjent tysk jøde som takk for legehjelp gav en eske med en lokk av Beethovens hår i varetekt hos den danske lege dr. Kay Fremming for å forhindre at den falt i tyskernes hender.

Noen jøder ble fanget på lignende måte av Gestapo og værnemagten (dansk for Wehrmacht), noen ble fanget av tyske patruljebåter i Sundet, men langt de fleste klarte seg i sikkerhet, noe som kun kunne la seg gjøre fordi ikke bare sivilbefolkningen, men også store dele av det danske politi og embedsstand i det skjulte hjalp de danske jøder. Redningsaksjonen ble i de første dager også begunstiget av et ennå ikke forsterket Gestapo og av den tyske hær og marines mindre iver med å fange jødene.

De fangne jøders skjebne

De omkring 450 jøder (omkring 7 % av det samlede antall jøder i Danmark), som ikke hadde mulighet for å flykte, eller ble tatt under flukten, ble satt på skip i Københavns havn. De danske jøder ble – skjønt det må ha vært forferdelige opplevelser for dem – behandlet meget bedre enn jøder i andre land. Det berettes, at de tyske tropper banket på døren, når de skulle arrestere jøder – i stedet for å sparke døren inn, som de gjorde i andre land – og noen soldater gikk (ifølge enkelte kilder) kun videre, hvis ingen åpnet. For det andre ble de danske jøder på grunn av dansk press ikke sendt videre til tilintetgjørelsesleirer fra konsentrasjonsleiren Theresienstadt i Bøhmen. I denne leiren var det ingen gasskamre og «kun vanlige mord» forekom.

I Theresienstadt var muligheten for overlevelse langt bedre. Tyskerne brukte leiren som transittstasjon, fra hvilken mange jøder ble sendt videre til dødsleirene i blant annet Polen. De danske jøder ble aldri sendt videre, og takket være hjelpepakker med mat og medisin fra Danmark kunne mange danske jøder overleve. Press fra Danmark førte også til, at Dansk Røde Kors kunne overvåke de danske jøders velbefinnende helt til krigens avslutning. Omkring 51 danske jøder døde i Theresienstadt; de fleste var eldre mennesker, som ikke klarte sykdommener som tyfus, og den dårlige behandling og innkvartering. I april 1945 ble de omkring 400 overlevende danske jøder overbragt til den svenske grev Folke Bernadotte fra svensk røde kors og ble i de hvite bussene fraktet gjennom det krigsherjede tredje rike hjem til sikkerhet i Danmark. Antallet av døde danske jøder under andre verdenskrig var det laveste blant de okkuperte landene.

Det var ganske få jøder igjen i Danmark etter oktober 1943. De levde skjult og under påtatt navn. Flere jøder levde som «pasienter» innlagt på danske hospitaler.

Grunner til suksessen

• Det lille antall danske jøder, både i absolutte og relative tall, betød at det var lett og forholdsvist overkommelig å bringe jødene hurtig i sikkerhet.
• De fleste jøder bodde i København, og den meget korte avstand til Sverige betød, at en reise dit var relativ hurtig og enkel tross angiveri, politiovervåking, utreiseforbud, mørklegging, spioner og grundig tysk patruljering.
• Det lille antall danske antisemitter betød, at jødene kunne skjules i store områder, selv om hele bysamfunn sannsynligvis har vært klar over jødenes gjemmesteder. Kun to prosent av dansker var beredt til direkte å hjelpe den tyske okkupantmakt.
• Sveriges velvillige holdning til å gi jødene oppholdstillatelse.
• Samarbeidspolitikken hadde gjort okkupantene og Werner Best interessert i å bevare roen i landet. En voldsom jødedeportasjon kunne utløse store problemer i landet og tvinge Werner Best til å be om flere okkupasjonsstropper til Danmark.
• Derav fulgte også en utpreget mangel på aktivitet fra især den tyske hærs og flåtes side, som opptrådte særdeles passivt i tiden hvor jødene flyktet.

Der er også historikere, som setter spørsmålstegn ved grunnfortellingen om redningen av de danske jøder. Blant annet har Bent Blüdnikow argumentert for at «den danske hjemstavnshistorie» neglisjerer en rekke negative konsekvenser av samarbejdspolitikken, blant annet at det danske diplomati unnlot å bistå jødene i andre europeiske land. Han kritiserer især Bo Lidegaard for å anlegge «et snevert nasjonalt perspektiv» i sine bøker om besettelsen (okkupasjonen), senest boken Landsmænd, men finner samtidig, at kun «få markante unntagelser» blant danske historikere, har forholdt seg kritisk til fortellingen om at redningen av jødene kan tilskrives samarbeidspolitikken.

Litteratur

• Buckser, Andrew. "Rescue and Cultural Context During the Holocaust: Grundtvigian Nationalism and the Rescue of the Danish Jews." Shofar 19(2), 2001.
• Goldberger, Leo (ed.) (1987). The Rescue of the Danish Jews: Moral Courage Under Stress. New York University Press. ISBN 0-8147-3010-8. CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: forfatterliste (link)
• Lampe, David (1957). The Danish Resistance. New York: Ballantine Books. 
• Lampe, David. The Savage Canary. 
• Meyer, Torben (1967). Flugten over Øresund - En reportage omkring den jødiske flugt og deportationerne fra Danmark efteråret 1943. København: Jespersen og Pios Forlag. 
• Pundik, Herbert (1998). In Denmark It Could Not Happen: The Flight of The Jews to Sweden in 1943. Hewlett, N.Y.: Gefen. 
• Stræde, Therkel (1993). October 1943: the rescue of the Danish Jews from annihilation. with H. Rovsing Olsen. Copenhagen: Royal Danish Ministry of Foreign Affairs: Museum of Danish Resistance 1940-1945. 
• Werner, Emmy E. (2002). Conspiracy of decency: the Rescue of the Danish Jews during World War II. Boulder, Colorado: Westview Press. 
• Yahil, Leni (1969). Rescue of Danish Jewry; test of a democracy. Morris Gradel (tr). 
• Herbert Pundik: Det kan ikke ske i Danmark – jødernes flugt til Sverige 1943. Husum 1995, ISBN 87-16-11256-3
• Ulrich Herbert: Best. Biographische Studien über Radikalismus, Weltanschauung und Vernunft 1903–1989. Habilitationsschrift. Dietz, Bonn 1996, ISBN 3-8012-5030-X
• Bo Lidegaard: Landsmænd. Politikens Forlag, 2013, ISBN 9788740005158

Eksterne lenker

• Befrielsen 1945 – Jødeflugten Arkivert 28. august 2013 hos Wayback Machine.
• «The mass escape of Jews from Nazi-occupied Denmark», fra BBC, 8. oktober 2013
• Rescue in Denmark (engelsk)
• Rescuers during the Holocaust
• The Jews of Denmark – a Bibliography