Sørgermansk mytologi
Sørgermansk mytologi eller kontinental germansk mytologi er en undergruppe av germansk mytologi (som også norrøn (nordlig) og angelsaksisk mytologi (vestlig) tilhørte) som går tilbake til sørgermansk polyteisme som ble praktisert i deler av Sentral-Europa i førkristen tid, fra før den gradvise innføringen av kristendommen i løpet av 500-tallet til 700-tallet, men ble delvis opprettholdt i muntlige legender, og middelhøytyske epos i løpet av middelalderen. Aspekter av kontinental germansk mytologi ble også videreført i en endret og mindre guddommelig form i europeisk folkeminne og eventyr. Dette omfatter mytologien til mange germanske folk og stammer:
- Langobarder (kilde Paulus Diaconus)
- Alamannerne (se Nordendorf-fibula, Pforzen-spennen)
- Frankere og thüringere (se: Frankernes mytologi, Donars eik)
- Saksere (se: Irminsul)
- Frisere (kilde Livet til den hellige Willibrord av Utrecht)
Kilder
[rediger | rediger kilde]
I motsetningen til nordgermanere, det vil si folk i Norden, og i en mindre grad angelsaksisk mytologi, er bevitnelsen av kontinental germansk hedendom ekstremt fragmentarisk. Foruten en håndfull inskripsjoner i eldre futhark (runer) er ekte kontinental germansk dokumentasjon den korte Merseburgerformelen på middelhøytysk. Mytologiske elementer er derimot bevart i senere litteratur, mest merkbart i middelhøytysk episk poesi, men også i tyske, sveitsiske og hollandske folkeminner. Historikerne har få bevis, men arkeologene har flere kilder å øse fra: graver, spor av hellige steder, treskulpturer, og amuletter. De skriftlige kildene består av stedsnavn og personnavn, og minnesteiner med runeskrifter reist av germanere i romersk tjeneste, men disse brukte romerske navn på de lokale gudene, slik skikken var – interpretatio romana, «å tolke romersk» – er det vanskelig å trekke bastante slutninger da gudene aldri kan være helt overlappende. Når germanernes hovedgud kalles for Merkur er det antagelig Odin det er snakk om.[1]
De fleste detaljer om de kontinentale germanske gudene (se nedenfor) er hovedsakelig avledet fra hva vi vet om de tilsvarende norrøne gudene. Det er derfor mulig at en del trekk er nordiske eller lokale og blitt utviklet på et senere tidspunkt enn i gudenes mytologiske opprinnelse på det europeiske kontinentet. «Det er ikke innlysende at norrøne tekster kan brukes til å tolke sørgermanske kilder», slår den fremstående norske filologen Gro Steinsland fast.[2] Det finnes dog en del andre tekster som har gitt informasjon.
Ett bokverk av særdeles stor betydning er Germania (latin De Origine et situ Germanorum) av den romerske forfatteren Tacitus fra rundt år 98 e.Kr. Boken som er delt inn i 46 seksjoner beskrev samfunn, levevis, sedevaner og religiøse forestillinger hos en del vestgermanske stammer.[3] Seksjon 40 er det som har tiltrukket seg mest oppmerksomhet ved å fortelle om en modergudinne ved navn Nerthus. Kultfeiringene om denne er knyttet til nordlige Tyskland og sørlige Danmark. Lingvistisk er Nerthus en parallell til den norrøne guden Njord.
I beskrivelsene av kultfeiringen kommer Tacitus stadig tilbake til at ofringene ble gjort ved regelmessige tidspunkter. Germanerne samlet seg i en hellig lund hvor de mente at guden oppholdt seg, «...og med en menneskeofring ferier de den barbariske ritens forferdelig begynnelse».[4] Hvor etterrettelig Tacitus kan leses er også et åpent spørsmål. Hans fortelling er «tendensiøs på den måten at han har en hensikt med å fremstille germanerne som «edle barbarer» i kontrast til dekadansen som etter hans mening preget den samtidige romerske kulturen».[5]
Nerthus beskrives som en terra mater – «moder jord» – og blir ført i en vogn som besøker alle de lokale stammene, og hun knyttes til vann. Denne kulten blir også bekreftet av flere arkeologiske funn hvor det er avdekket krigsbytte som er ofret til vann i innsjøer, blant annet i Danmark med Illerupfunnet.[6]
Tekster
[rediger | rediger kilde]
- Gammelhøytyske
- Middelhøytyske
Guder og helter
[rediger | rediger kilde]De betydeligste gudene kan bli identifisert av deres ekko i ukedagene, som de norske: tirsdag, onsdag, torsdag og fredag som er navngitt etter henholdsvis gudene Tiw, Wóden, Þunor, og Fríge, eksempelvis i de angelsaksiske navnene Tíwesdæg, Wédnesdæg, Þunresdæg og Frígedæg. Gudene tilsvarer de norrøne æsene: Woden (Odin), lederen av Oskorei og den som henter de døde. Han var en av hovedgudene for anglerne og sakserne før den kristne tiden. Han ble holdt for å være stamfar til de angelsaksiske høvdingene eller småkongene Hengist og Horsa, to legendariske figurer fra tidlig engelsk historie. Woden har gitt navnet til engelske Wednesday, tilsvarende norske onsdag («Odins dag»).
Thunor (angelsaksisk Þunor), tilsvarende den norrøne Tor, var tordenguden som hersket over stormer og himmelen. Han beskyttet menneskeheten mot kjemper (jotner). Han var guden for vanlige folk og hans navn har gitt ukedagen torsdag.
Fríge (Frigg) er kjærlighetsgudinnen, og Wodens hustru. Hun er en av de mektigste gudinnene, denne posisjonen ble truet kun av Freyja (Frøya). Hennes dag er fredag grunnet hennes assosiasjon til romerske Venus.
Tiw (Ty) er krigsguden, og har gitt navn til tirsdag. Det er en del spekulasjon om han var en himmelgud og tidligere øverste gud som over årene ble erstattet av Woden.
Wonene tilsvarte vanene: Ingui Fréa (Yngve-Frøy) var en av de mest populære gudene etter Thunor og Woden. Han er fremfor alt en fruktbarhetsgud som fremmet overflod og fruktbarhet til høsten og avlingen, husdyrene og folkene selv. Selv om han var en fruktbarhetsgud var han også knyttet til krigføring, men denne var en defensiv i motsetningen til en offensiv som skaper strid og ødeleggelse. Fred var nødvendig for å skape en god høst og et produktivt samfunn mens meningsløs krigføring ødelegger alle forhåpninger om fred og overflod. Ynglingene, en kongelig ætt i Sverige, og indirekte også den norske, hevder å nedstamme fra ham.
Freo (Frøya) er sagt å ha vært den vakreste av alle gudinner og er derfor beskrevet som en kjærlighetsgudinne. Hun skal imidlertid ikke forveksles med Frige, og Freos rike er den erotiske kjærlighet mens Friges er den romantiske. Ved å være en gudinne av sprelsk lidenskap tar hun også sin halvpart av de døde fra slagmarken mens den andre halvparten tilhørte Woden. Som sin bror Fréa er hun knyttet til rikdom og overflod, men hennes rikdom er hovedsakelig kostbare metaller og edelsteiner. Hun er også magiens gudinne og den som lærte Woden seiðr (seid).
Neorð (Njord) er far til Frea og Freo, og er guden for hav og handel. Han blir tilkalt av fiskere og seilere som er avhengig av god sjøfart. Som sin sønn og datter er rikdom hans tilknytning, og da rikdommen fra havene. Han ektet kjempen (jotnen) Sceadu (Skade), skjønt ekteskapet var ikke heldig for noen av dem da ingen av dem kunne bo der den andre bodde, hun tilhørte fjellene mens han tilhørte havene og kysten.
Eorðe, hvis navn betyr «jord», tilsvarende norrøne Fjorgyn, var også en hustru av Woden og den som fødte Þunor. Hun er også datteren av gudinnen Niht (norrøne Natt). Hennes ære er generelt passiv i motsetning til aktiv, skjønt hun ble også kalt for «mektig og kraftig». Hennes latente kraft kan antagelig bli bevitnet i hennes sønn Þunor.
Eostre (Påske) er en lokal angelsaksisk gudinne som ifølge den kristne forfatteren Beda den ærverdige var knyttet til «vårens voksende lys» og legemliggjorde således antagelig renhet, ungdom og skjønnhet foruten tradisjonell gjenfødsel og fornyelse. Den nåværende kristne påskefestivalen er antatt å inneholde en del elementer av en før-kristen fest til ære for Eostre. Med unntak av Beda den ærverdiges redegjørelse finnes det ingen andre vitnemål for Eostre, skjønt Jacob Grimm forsøkte å konstruere en tilsvarende kontinental germansk gudinne ved navn Ostara.
Niht, nevnt overfor, er nattens gudinne, og er også mor til Eorðe (Fjorgyn). Den norrøne Natt var datter av jotnen Narve. Hun ble gift tre ganger: først til Naglfari hvor hun fødte Auðr, andre gang til Annar hvor hun fødte Eorðe, og tredje gangen til Dag.
Sigel (tilsvarende norrøne Sol) var solens gudinne og hennes dag var antagelig etter romersk skikk søndag.
| Angelsaksisk | Gammelgermansk | Norrøn |
|---|---|---|
| Wōden | Wodan/Wotan | Óðinn (Odin) |
| Þunor | Donar | Þórr (Tor) |
| Tīw | Zîu | Týr (Ty) |
| Seaxnēat | Saxnôte | - |
| *Gēat | Gausus | Gautr (Gaute) |
| *Frīge | Frîja | Frigg (gudinne)Frigg |
| Ēostre | *Ôstara ? | - |
| Ingwaz / Ing | - | Yngvi / Freyr (Frøy) |
| - | Phol | Balder |
| *Frēo | Fricco | Frøya |
| *Sigel | Sunna | Sól / Sol |
| *Eormen | Irmin | - |
| *Hāma | - | Heimdall |
| - | Fosite | Forsete |
- Volund – en mytisk smed
- Agilaz / Ægi / Egil, en legendarisk helt fra Volundkvadet
- Aurvandil (Orvandil, Orvandil-Egil)
- Weisse Frauen, den hvite frue eller kvinne, en alv
- Nix / Nixe (engelske Heck), norske Nøkk, en vannånd
Geografisk og regionalt
[rediger | rediger kilde]Hjertet til de sørgermanske områdene lå i de nordeuropeiske lavlandene i dagens Tyskland. Den geografiske avgrensningen kan ikke bli klart definert, men ble dannet i kontaktsoner hvor det ble synkretisme med andre mytologiske tradisjoner, blant annet keltisk mytologi i Gallia (dagens Frankrike) og romersk mytologi i møte med romerne som plasserte de store elvene som Rhinen som grense mot germanerne. Det store slaget ved Teutoburgerskogen i år 9 e.Kr. hvor romerne tapte tre legioner – nær 30 000 mann – i ett eneste slag stanset den romerske erobringen nordover.
Antagelig var også forhistorisk felles germansk mytologi dannet og preget av kontakt og blanding med keltisk mytologi. Slik områder er antagelig Nederlandene i vest (med gallo-romersk kultur), Alpene i sør (med alpekulturen), Jylland i dagens Danmark (med norrøn mytologi), og Sentral-Europa, tilsvarende hovedsakelig dagens Tsjekkia, Ungarn, Polen, og Slovakia (baltisk og slavisk mytologi).
Østgermansk innflytelse strekker seg enda lengre sør, vest og øst til Italia, Den iberiske halvøy, Sarmatia, Dakia og Illyria, men har kun etterlatt seg meget fragmentariske spor, og trekke en felles eller enhetlig kultur og trosforestillinger blir meget spekulativt.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Steinsland, Gro: Norrøn mytologi. Myter, riter, samfunn. Oslo 2005, side 17
- ^ Steinsland, Gro: Norrøn mytologi. Myter, riter, samfunn. Oslo 2005, side 17
- ^ Steinsland, Gro: Norrøn mytologi. Myter, riter, samfunn. Oslo 2005, side 18
- ^ Näsström, Britt-Mari: Blot. Tro og offer i det førkristne Norden. Oslo 2001. Side 39
- ^ Steinsland, Gro: Norrøn mytologi. Myter, riter, samfunn. Oslo 2005, side 19
- ^ Ilkjær, Jørgen (forord og etterskrift ved Terje Gansum): Den første Norgeshistorien. Illerupfunnet: Ny innsikt i skandinavisk romertid. Oslo 2000. ISBN 82-92069-09-7
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Grimm, Jacob: Deutsche Mythologie. 1835.
- Golther, Wolfgang: Handbuch der Germanischen Mythologie. Stuttgart 1908.
- Vries, Jan de: Altgermanische Religionsgeschichte. Berlin 1956.
- Ström, Åke V.: Germanische Religion. Stuttgart 1975.
- Axboe, M.; Clavadetscher, U.; Düwel, K.; Hauck, K.; Padberg, L. v.: Die Goldbrakteaten der Völkerwanderungszeit. Ikonographischer Katalog. München 1985-1989.
- Simek, Rudolf: Lexikon der germanischen Mythologie. Stuttgart 2. Aufl. 1995. ISBN 3-520-36802-1.
- Simek, Rudolf: Religion und Mythologie der Germanen. Darmstadt 2003. ISBN 3-534-16910-7.