Har man en eierbolig, har man eiendomsretten til boligen. Man kan i utgangspunktet gjøre hva man vil med boligen. Eieren kan bruke boligen selv eller leie den ut, og han kan selge den eller pantsette den for å skaffe seg lån. Mest utbredt blant eierboligene er eneboliger, tomannsboliger og rekkehus. Eieren eier eller fester som regel tomten bygningen ligger på. Eierboligene kan igjen deles inn i to hovedtyper: eierleiligheter/eierseksjoner og andre eierboliger.

• Les mer om selveierleilighet

Det som kjennetegner andelsboligene er at man ikke eier selve boligen eller bygningen: den eies av det andelslaget (selskapet) man er medlem av. Men i kraft av å være andelseier har man en uoppsigelig og eksklusiv bruksrett til én bestemt bolig. Det særpregede er at alle de andre beboerne i det samme huset eller boomårdet også er medlemmer i det samme selskapet.

• Les mer om andelsbolig

I en leiebolig har en person en kontraktsfestet total bruksrett til en bestemt bolig som andre eier, mot å betale vederlag (som oftest i penger). Bruksretten er midlertidig – enten på oppsigelse eller for en bestemt periode.

• Les mer om leiebolig

Årestuen med overbygget inngangsparti i gavlen, ildsted i midten og røyk-/lysåpning i taket er en universell boligform, kalt megaron-huset. Denne er utgangspunktet for utviklingen av boligformene i Norge og mange andre land. Boligformen utviklet seg til den typiske treromsløsningen. Inngangspartiet i gavlen ble bygget inn og etter hvert delt i to, med et innelukket inngangsparti og kove i bakkant. Koven ble først brukt til oppbevaring, men etter hvert også soverom, når lagerfunksjonen kunne overtas av rom på loftet eller annen bygning.

Glass og vinduer kom på 1600-tallet og bidro til at ildstedet kunne flyttes til hjørnet av rommet, i form av peis med pipe. Først ute var byene langs kysten, påvirket av utenlandske impulser og muligheten til å kjøpe både vindusglass og jernovner. Slik ble kildene til lys og varme adskilt og førte til en betydelig forbedring av boligforholdene. Nå var folk ikke lenger avhengig av alltid å sitte ved ildstedet (i plagsom røyk) for å få nok lys til å kunne jobbe. Årestuene med ljore (åpning) i taket forhindret bygging i to etasjer. Omrokkeringen av ildstedet ble derfor det store gjennombruddet for toetasjes hus.

Møblering og bruk endret seg. Etter hvert kom også jernovnen i tillegg til peisen. «Peisestuen» var i likhet med årestuen et multifunksjonelt rom. Med innføring av peisen og jernovnen utviklet det seg en egen plantype, med inngang på langsiden og utvendig sval. Samfunnsforskeren Eilert Sundt, som først registrerte denne typen på Sør- og Østlandet, kalte den «akershusisk stue», fordi det var i Akershus han først observerte denne plantypen. Bygårder i to etasjer hadde gjerne sval i annen etasje, vendt mot et gårdstun. Svalgangshus i to etasjer var derfor først et byfenomen.

Ytterligere forbedring av boligstandarden kom gjerne ved at hovedhuset ble forlenget eller at det ble bygget nye hus som tilbygg til hovedhuset. Det nye huset ble knyttet til det gamle med et felles inngangsparti. Dette ble til en symmetrisk «tomannsbolig», eller midtgangshuset. Det opprinnelige huset, årestuen, ble tatt i bruk som eldhus (bygning med ildsted) og plass for grovere arbeid, mens nystuen ble brukt som sove- og oppholdsrom. Nystuen kunne også bli brukt som kårbolig for de eldre, mens gammelstua ble overtatt av den yngre generasjon.

De lokale forskjellene i midtgangshusene ble gradvis visket ut fra midten av 1800-tallet. «Midtpipehuset» overtok og ble den vanligste planløsningen. Det er et forholdsvis bredt og kort hus, vanligvis med tre til fem rom plassert omkring en pipestokk, Det var plass til både kjøkken, kammers, finstue og gang rundt en pipe. Hustypen kunne ha to etasjer, men det vanlige ble halvannen etasje. I tillegg var huset plassert på en solid kjeller. For å få plass til flest mulig rom i andre etasje, ble det bygget arker på langveggene. Denne planløsningen ble kanskje den vanligste for bolighus helt frem til midten av 1900-tallet.

Boligen utviklet seg forskjellig på landsbygda og i byene. Tilflytting til byene førte til at det både ble bygge større og tettere – ikke minst ble det lønnsomt å leie ut boliger. Leiegården ble den nye boligformen på slutten av 1800-tallet i byene, med store flotte leiligheter for borgerskapet og trange, små og usunne leiligheter for arbeiderklassen.

De usunne boligforholdene i byene medførte at en rekke bykommuner forsøkte å rette på skjevhetene ved å bygge gode boliger for arbeiderklassen. Ideen om hagebyer stod sterkt i begynnelsen av 1900-tallet og det ble bygget flere slike mønsterprosjekter som Ullevål hageby i Oslo, Egenes hageby i Stavanger og Enrum i Kristiansand. Arbeiderklassen hadde likevel ikke hadde råd til å bo i disse småboligene og det ble derfor bygget leiegårder, som på Torshov i Oslo. Storgårdskvartalene hadde store lyse grønne utearealer, i kontrast til de trange mørke leiegårdene på Grünerløkka. Leilighetene var fortsatt små og trangbodde, men boligforholdene bedret seg betydelig. To rom og kjøkken var den «kommunale» standarden.

Funksjonalismen ble den fremherskende ideologien innen boligplanleggingen i mellomkrigstiden. Plantegninger basert på forskning la grunnlag for boligplanleggingen etter andre verdenskrig, og er grunnlaget for samtidens boligplanlegging. De ulike funksjonen i boligen fikk en utforming tilpasset rommets tiltenkte funksjon, eksempelvis soverom eller kjøkken. Tidligere var rommene likere og kunne i større grad brukes til ulike formål.

Etter krigen var målsettingen i Norge at en «vanlig» familie skulle ha en bolig på rundt 70 kvadratmeter med tre rom og kjøkken der boutgiftene utgjorde 20 prosent av inntekten til en industriarbeider. I byene ble mesteparten av boligene bygget som drabantbyer utenfor bykjernen og med frittliggende boligbygg (lavblokker, frittstående boligbygg og liknende) i grønne omgivelser. Husbankens minstestandard var to rom og kjøkken på 55 kvadratmeter.

Utviklingen av velferdsstaten og gradvis høyere levestandard gjorde at folk kunne få seg både en firerommer, rekkehus og enebolig. En viktig forbedring av boligstandarden i Norge ble etter hvert krav om at alle nye boliger skal være tilgjengelige for funksjonshemmede, såkalt universell utforming.

På 1980-tallet var det store endringer i boligbyggingen. Dette var et resultat av liberalisering, ønsket om å bo mer «urbant» og endringer i næringsstrukturen, ved at tradisjonell industri og skipsverft ble nedlagt. Å bygge sentralt og konsentrert rundt kollektivakser og kollektivknutepunkter ble fremhevet som langt mer miljøvennlig, enn spredt bebyggelse som gjorde folk avhengige av privatbil. I stedet for å bygge blokker utenfor bykjernen, ble det på denne tiden bygget sentralt beliggende boligprosjekter, gjerne nær sjøfronten.

Tidligere krav til lys og luft, med romslige leke- og oppholdsarealer, ble forlatt. Små leiligheter har blitt mindre, og er nede i 30 kvadratmeter eller mindre i flere kommuner. Denne arealstandarden fører til at alle funksjoner må samles i ett rom (bortsett fra bad og wc), slik det var i årestuen.